Forside

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert onsdag 13. september 2017 03:29

Fritt skolevalg bidrar til økende segregering også i Oslos barne- og ungdomsskoler.

"I den siste tiden har både politikere, rektorer og forskere kommentert konsekvensene av fritt skolevalg og stykkprisfinansiering i videregående skole. At denne type politiske virkemidler blir belyst er sentralt med tanke på å løfte fram hvordan ført politikk påvirker de strukturelle rammene for utdanning. Det som imidlertid ikke synes å komme tydelig frem, er at både fritt skolevalg og stykkprisfinansiering også virker i barne- og ungdomsskolene i Oslo, og at det er kombinasjonen av disse virkemidlene som bidrar til å forsterke forskjeller mellom skoler.

I de nordiske landene bygde vi i etterkrigstiden et skolesystem som hadde som mål å være en arena hvor elever fra ulike sosiale lag og bakgrunner møttes for å bygge bånd og solidaritet mellom ulike grupper i samfunnet. I denne sammenheng har en felles offentlig folkeskole med liten grad av segregering vært et sentralt virkemiddel. Når sosial ulikhet i utdanning nå blir gjenstand for politisk debatt mot valgkampen, er det, slik vi ser det, to forhold som underkommuniseres. Det ene er hvordan de samme negative konsekvensene av stykkprisfinansiering og fritt skolevalg som er blitt påpekt i videregående, også virker i barne- og ungdomsskolen. Og det andre er hvordan fjerning av stykkprisfinansiering alene ikke nødvendigvis endrer urettferdigheten i systemet. Det foreligger etter hvert omfattende internasjonal og ikke minst skandinavisk forskning som dokumenterer de samme negative konsekvensene av kombinasjonen av disse politiske virkemidlene som det vi finner i grunnskolen i Oslo.

For oss som skoleforskere, virker det paradoksalt at dette kunnskapsgrunnlaget, som sier viktige ting om rammene for barn- og ungdoms utdanning utelates fra debatten, samtidig som spørsmål om utenforskap og tidlig innsats fremmes som politiske satsingsområder," skriver skoleforskerne Ingvil Bjordal og Cecilie R. Haugen ved Institutt for lærereutdanning ved NTNU.

Les artikkelen nedenfor.

Valgfrihet ikke for alle

Av Ingvil Bjordal, førsteamanuensis i pedagogikk, Institutt for lærerutdanning, NTNU og

Cecilie R. Haugen, professor i pedagogikk, Institutt for lærerutdanning, NTNU

I den siste tiden har både politikere, rektorer og forskere kommentert konsekvensene av fritt skolevalg og stykkprisfinansiering i videregående skole. At denne type politiske virkemidler blir belyst er sentralt med tanke på å løfte fram hvordan ført politikk påvirker de strukturelle rammene for utdanning. Det som imidlertid ikke synes å komme tydelig frem, er at både fritt skolevalg og stykkprisfinansiering også virker i barne- og ungdomsskolene i Oslo, og at det er kombinasjonen av disse virkemidlene som bidrar til å forsterke forskjeller mellom skoler.

Som et ledd i å avvikle «høyreskolen» tar skolebyråd Tone Tellevik Dahl til orde for å avskaffe det hun omtaler som selve «motoren» for sosial ulikhet; stykkprisfinansiering i videregående skole. Det skolebyråden ikke rører er ordningen med fritt skolevalg som i dag også praktiseres i barne- og ungdomsskolen. I Oslo oppfordrer Utdanningsetaten til at «grunnskolene i størst mulig grad praktiserer et «fritt skolevalg»». Dette på bakgrunn av forskrift om skolebytteregler som ble vedtatt av bystyret i 2004, og som gir elever rett til å gå på den nærmeste skolen, men også til å fravike dette ved søknad om en ønsker å gå på en annen skole enn nærskolen. Dette beskrives som et virkemiddel som kan bidra til å «sikre likebehandling i alle Oslo kommunes grunnskoler».

Det hevdes gjerne at fritt skolevalg gir lik tilgang for alle til kvalitetsutdanning. Gjennom fritt skolevalg tenkes det at alle foreldre, inkludert underprivilegerte grupper som har sine barn på «dårlige skoler», gis en mulighet til å velge bedre kvalitet for sine barn. Samtidig tenker en at konkurransen om elevene skolene imellom kan bidra til en kvalitetsheving generelt gjennom at skolene skjerper seg for å nå opp i konkurransen. Det foreligger imidlertid omfattende forskning, inkludert undertegnedes, som tyder på at denne forestillingen om hvordan fritt skolevalg virker er en myte.

OECD er blant de som problematiserer fritt skolevalg. I rapporten «Equity and Quality in Education. Supporting Disadvantaged Students and Schools» (2012), peker de på den økende sosiale og etniske segregeringen som et problem. Den reelle valgfriheten i skolevalget er ikke lik for alle. Populære skoler kan være selektive med hensyn til hvilke elever de slipper inn. I konkurransen skolene imellom, kan elever oppfattes som «attraktive» eller «uattraktive» avhengig av hvordan de kan bidra til skolens omdømmebygging gjennom resultater og popularitet. Det foregår gjerne en skjult seleksjon, gjennom at de mest attraktive får innpass, såkalt «cream skimming». Det er i tillegg forskjeller knyttet til hvem som bruker fritt skolevalg aktivt. OECD viser at privilegerte foreldre benytter fritt skolevalg i mye større grad, siden de gjerne har bedre ressurser for å foreta et slikt valg, mens foreldre som ikke er like privilegerte gjerne sender barna til nærskolen. Privilegerte foreldre tenderer til å unngå skoler med et stort antall underprivilegerte elever, og studier viser at foreldre foretrekker skoler med elevgrunnlag som etnisk ligner egen familie. Frihet til å velge skole fordrer informasjon om skolen, og i Oslo er dette sikret gjennom nettportalen minosloskole.no. I tillegg til resultater på Osloprøver og nasjonale prøver, kan foreldrene her nettopp finne informasjon om elevene som går ved de ulike skolene, med hensyn til hvem de er og hvordan de presterer. Her gis informasjon om antall minoritetsspråklige elever, antall elever med særskilt norskopplæring, antall med vedtak om spesialundervisning og dekningsgrad i aktivitetsskolen.

Undertegnedes forskning om hvordan fritt skolevalg i kombinasjon med stykkprisfinansiering og offentliggjøring av resultater gjør seg gjeldende i Oslos grunnskoler bekrefter de samme negative konsekvensene som OECD finner. Kombinasjonen av de politiske virkemidlene gjør at barne- og ungdomsskoler kommer inn i «positive» og «negative» spiraler, der de opplever elevtilstrømning og elevflukt basert på skoleresultater og elevsammensetningen på skolen. Karakteristisk for de som taper i dette systemet er at det er de skolene med høyest andel minoritetselever og høy andel elever fra sosioøkonomisk ressurssvake hjem. Skolene sliter med et dårlig omdømme og med ustabile budsjetter på grunn av høy mobilitet i elevmassen. Karakteristisk for flere områder i Oslo er at skoler konkurrerer om elever og at det skjer en polarisering mellom nærliggende skoler. For flere skoler betyr dette at elevsammensetningen ved skolen ikke nødvendigvis speiler befolkningssammensetningen i inntaksområdet. Et fellestrekk lærere og rektorer intervjuet i våre studier peker på, er at de opplever at systemet bidrar til å skape forskjellige skolevilkår. Med andre ord blir rammene for å drive skole systematisk forskjellig fra skole til skole, og de som i utgangspunktet er mest sårbare rammes hardest.

I de nordiske landene bygde vi i etterkrigstiden et skolesystem som hadde som mål å være en arena hvor elever fra ulike sosiale lag og bakgrunner møttes for å bygge bånd og solidaritet mellom ulike grupper i samfunnet. I denne sammenheng har en felles offentlig folkeskole med liten grad av segregering vært et sentralt virkemiddel. Når sosial ulikhet i utdanning nå blir gjenstand for politisk debatt mot valgkampen, er det, slik vi ser det, to forhold som underkommuniseres. Det ene er hvordan de samme negative konsekvensene av stykkprisfinansiering og fritt skolevalg som er blitt påpekt i videregående, også virker i barne- og ungdomsskolen. Og det andre er hvordan fjerning av stykkprisfinansiering alene ikke nødvendigvis endrer urettferdigheten i systemet. Det foreligger etter hvert omfattende internasjonal og ikke minst skandinavisk forskning som dokumenterer de samme negative konsekvensene av kombinasjonen av disse politiske virkemidlene som det vi finner i grunnskolen i Oslo. For oss som skoleforskere, virker det paradoksalt at dette kunnskapsgrunnlaget, som sier viktige ting om rammene for barn- og ungdoms utdanning utelates fra debatten, samtidig som spørsmål om utenforskap og tidlig innsats fremmes som politiske satsingsområder.

Etter siste PISA-resultat hvor forskjeller mellom elever i Sverige øker dramatisk, anbefaler OECD at Sverige endrer fritt skolevalg slik at det ikke fortsetter å bidra til økende forskjeller. I Sverige er det en politisk forskjell mellom Moderaterna og Socialdemokraterna i dette spørsmålet, hvor de borgerlige vil beholde fritt skolevalg, mens regjeringspartiene vil forandre det. I Dagsavisen 31.8. tematiserer Trond Giske segregering som problem, og beskriver forskjellen mellom Høyres konkurranseskole og Aps fellesskole. I den sammenheng er det oppsiktsvekkende at fritt skolevalg som konkurransedrivende kraft ikke tematiseres.

(publisert i Dagsavisen 12. september 2017)