Forside

Forskere: Lovfesting av rett til sykehjemsplass er et meningsløst forslag

Lovfesting av rett til sykehjemsplass: Et meningsløst forslag

"En utfordring er den politiske retorikken som i stor og ensidig grad fokuserer på sykehjem, uten at helheten i kommunenes tjenestetilbud vurderes. En drøfting som ensidig retter seg mot del-tjenester – eksempelvis sykehjem – blir tilslørende og stenger for innsikt og forståelse. Når det hevdes at rett til sykehjemsplass bør lovfestes, blir dette meningsløst sett på bakgrunn av hvordan mange kommuner har innrettet sine tjenester.

Skal utskriving fra sykehjem være forsvarlig og i samsvar med brukers ønsker, er forutsetningen at hjemmetjenestene kan stille med nødvendige tjenester både i omfang og kompetanse. Enkelt sagt er den onde sirkelen som enkelte kommuner har kommet inn i, at de knytter så mange ressurser til institusjonsomsorgen at de ikke har midler igjen til å bygge og utvikle hjemmetjenester som gjør det forsvarlig å skrive noen ut fra sykehjem. Den gode sirkelen er knyttet til kommuner som har en hjemmetjeneste som i omfang og kompetanse er tilstrekkelig til å ta imot brukere fra sykehjemmet på en forsvarlig måte og som slik skaper ledige sykehjemsplasser," skriver forskerne Lars Nygård og Ivar Brevik.

Forskerne understreker på en utmerket måte at det ensidige kjør vi har sett i Oslo bystyre fra Fr.P, Ap og Rødt, med en ensidig og voldsom satsing på sykehjemsplasser. kommer i motstrid til tydelige faglige råd.

Hva mener du?

 

Lovfesting av rett til sykehjemsplass: Et meningsløst forslag

Av Lars Nygård, forsker ved Ressurssenter for omstilling i kommunene (RO) og Ivar Brevik, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)

Den politiske retorikken om eldreomsorg er i stor grad sentrert om sykehjemmets plass i omsorgstjenestene. Det hevdes å være stor mangel på sykehjemsplasser, og at rett til slik plass må lovfestes.

Tilsynelatende har kommunene gjort det motsatte av budskapet i denne retorikken. Fra 1996 til 2010 reduserte kommunene markant bruken av sykehjem. Både kommuner som hadde mange og få sykehjemsplasser, har redusert bruken. Samlet for alle kommunene ble andelen eldre over 80 år som bor i sykehjem betydelig redusert, vel 20 prosent fra 1996 til 2010. Et lite mindretall (79 kommuner) økte bruken av sykehjem, men oftest ubetydelig.

Samtidig varierer bruken av sykehjem svært mellom kommunene.

Selv om plasser og andelen eldre i sykehjem er redusert, har imidlertid tilgjengeligheten til slike plasser økt. Tilgjengelighet er et uttrykk for hvor ofte plasser blir ledige – målt ved antall sykehjemsplasser som blir ledige for nye beboere (per år og per 100 innbygger over 80 år).

Sammenhengen mellom antall plasser og tilgjengelighet er i de fleste kommuner svært liten. Mange kommuner med relativt sett flest sykehjemsplasser, har liten tilgjengelighet. Den viktigste forklaringen på stor eller liten tilgjengelighet, er ikke antall plasser, men hvor lenge hver enkelt bor i sykehjemmet.

I noen kommuner er samarbeidet mellom sykehjem og øvrige primærhelsetjenester nesten fraværende. I disse kommunene er samarbeidet ofte begrenset til inntak av ny beboer når en av beboerne dør. I denne typen kommuner blir tilgjengeligheten til sykehjemsplass liten, kort og godt fordi det sjelden blir ledige plasser.

I noen kommuner er samarbeidet mellom sykehjem og øvrige primærhelsetjenester omfattende. Her brukes sykehjemsplassene i stor grad til korttidsopphold – til utredning, planlegging, og for rask innsats når behov oppstår. I de fleste av disse kommunene er tilgjengeligheten til sykehjemsplass stor. De som flytter inn i sykehjem, bor der i så kort tid at det alltid er ledig sykehjemsplass når nye behov oppstår.

Skal utskriving fra sykehjem være forsvarlig og i samsvar med brukers ønsker, er forutsetningen at hjemmetjenestene kan stille med nødvendige tjenester både i omfang og kompetanse. Enkelt sagt er den onde sirkelen som enkelte kommuner har kommet inn i, at de knytter så mange ressurser til institusjonsomsorgen at de ikke har midler igjen til å bygge og utvikle hjemmetjenester som gjør det forsvarlig å skrive noen ut fra sykehjem.

Den gode sirkelen er knyttet til kommuner som har en hjemmetjeneste som i omfang og kompetanse er tilstrekkelig til å ta imot brukere fra sykehjemmet på en forsvarlig måte og som slik skaper ledige sykehjemsplasser.

De samlede behovene for bistand til eldre i en kommune følger i hovedsak som en konsekvens av befolkningens aldring – og arter seg stort sett likt i hele landet. Den store variasjonen i kommunenes bruk av sykehjem kan derfor ikke forklares ut fra medisinske behov for omsorg på sykehjemmets nivå. Variasjonen er uttrykk for at noen kommuner bruker sine sykehjem i hovedsak som bolig- og sørvistilbud der ansatte bistår i dagliglivets funksjoner for eldre som i noen grad er selvhjulpne. Andre kommuner bruker sykehjemsplassene som medisinske tilbud, mer i samsvar med Samhandlingsreformens intensjoner.

Det kan hevdes at sykehjem som et pensjonatlignende sørvistilbud til delvis selvhjulpne eldre er unødig kostnadskrevende og passiviserende. Hvis vi derimot vurderer geografiske avstander og bosettingsmønstre kan det for enkeltkommuner hevdes at kollektive bo- og sørvistilbud for «delvis selvhjulpne» er formålstjenlig.

Det er altså svære variasjoner i hvordan de kommunale pleie- og omsorgstjenestene er utbygd og fungerer. Det er for eksempel tre ganger færre eldre over 80 år som bor i sykehjem i kommuner med få slike plasser sammenliknet med de med flest plasser. Noen kommuner har bare et lite antall korttidsplasser. I et betydelig antall kommuner er omsorgstjenestene i det vesentlige noe annet enn sykehjemstilbud.

Det er en stor utfordring at sykehjem med svært ulike funksjoner, er underlagt samme regelverk. En annen utfordring er den politiske retorikken som i stor og ensidig grad fokuserer på sykehjem, uten at helheten i kommunenes tjenestetilbud vurderes. En drøfting som ensidig retter seg mot del-tjenester – eksempelvis sykehjem – blir tilslørende og stenger for innsikt og forståelse. Når det hevdes at rett til sykehjemsplass bør lovfestes, blir dette meningsløst sett på bakgrunn av hvordan mange kommuner har innrettet sine tjenester.

Vår gjennomgang viser at selv om antall plasser er redusert, er ikke sykehjemsomsorgen redusert. Den er endret og forbedret. Bygningsmessig er dessuten flertallet av sykehjemmene rehabilitert og modernisert. Flere kommuner er bedre rustet til å møte Samhandlingsreformens intensjoner ved å ha lagt til rette for økt tilgjengelighet til medisinske institusjoner. Sammenhengen i de ulike deltjenestene er bedret gjennom bedre balanse mellom institusjonsomsorg og hjemmetjenester.

Og ikke minst, har kommunene også kunnet øke antall ansatte med kompetanse innen sektoren. I årene 2002–2005 økte årsverksinnsatsen innen pleie og omsorg i gjennomsnitt med 675 årsverk per år. I sjuårsperioden 2006- 2012 har årsverksinnsatsen i gjennomsnitt økt med om lag 3500 årsverk per år.

(også trykket i Klassekampen)