Ikkevold-saken. Høyesterettsdom nr. 1


Kjennelse 23. mai 1986 i l.nr. 83 B/1986:

Publisert:   Rt. 1986 s. 536 [180-86]

Saksnummer:   [180-86]

Parter:   Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C og 4. D (forsvarer advokat Ole Jakob Bae) 5. E og 6. F (forsvarer advokat Bjørn Pettersen) 7. G (forsvarer advokat Ketil Lund).

Dommer Backer: Oslo byrett avsa 29. mai 1985 dom med slik domsslutning:

"1.   A, født 11.11.1950, dømmes for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ, og samme lovs § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med strl. § 62, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. Han frifinnes for den del av tiltalen som gjelder overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 2. straffalternativ.

3.   B, født 25.4.1956,

4.   C, født 22.3.1954,

5.   D, født 1.5.1958, og

7.   E, født 13.8.1959,

dømmes for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ, og samme lovs § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med strl. § 62, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.

I medhold av strl. § 52 flg. utstår straffens fullbyrdelse for samtlige fire med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

I tillegg til den betingede frihetsstraff dømmes de til å betale en ubetinget bot stor kr. 1.000,- - ettusenkroner - hver, eller dersom bøtene ikke betales en straff av fengsel i 5 - fem - dager hver, jfr. strl. § 52 nr. 3.

De frifinnes for den del av tiltalen som gjelder overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 2. straffalternativ.

6.   F, født 30.8.1958, dømmes for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager. I medhold av strl. § 52 flg. utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

I tillegg til den betingede frihetsstraff dømmes han til å betale en ubetinget bot stor kr. 1.000,- - ettusenkroner -, eller dersom boten ikke betales en straff av fengsel i 5 - fem - dager, jfr. strl. § 52 nr. 3.  Han frifinnes for den del av tiltalen som gjelder overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 2. straffalternativ, og for overtredelse av strl. § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ (tiltalens post II).

8.   G, født 24.6.1952, dømmes for overtredelse av strl. § 91, 2. ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.

I medhold av strl. § 52 flg. utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

I tillegg til den betingede frihetsstraff dømmes han til å betale en ubetinget bot, stor kr. 1.000,- - ettusenkroner, eller dersom boten ikke betales en straff av fengsel i 5 - fem - dager.

Han frifinnes for den del av tiltalen som gjelder overtredelse av strl. § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ, og for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd. I saksomkostninger til det offentlige dømmes A til å betale kr. 10.000,- - titusen - kroner.

De øvrige domfelte dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 500,- - femhundre - kroner hver."

De domfelte er i domsslutningen nummerert på samme måte som i tiltalebeslutningen. For tiltalte nr. 2 ble saken utsatt på grunn av sykdom. Jeg peker videre på at det er en formell feil når de domfelte nr. 1, 3, 4, 5, 6 og 7 ble frifunnet for overtredelse av straffelovens § 90 første ledds annet straffalternativ. Det forhold som var omhandlet i tiltalebeslutningens post I og der henført under den nevnte bestemmelse, ble i stedet henført under den mildere bestemmelse i § 90 første ledds første straffalternativ, og frifinnelsesdom skulle da ikke avsies. På samme måte var det for domfelte nr. 8 en formell feil at han ble frifunnet for overtredelse av straffelovens § 91 første ledds første straffalternativ. Det forhold det gjelder, ble henført under den mildere bestemmelse i § 91 annet ledd.

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Saken ble behandlet etter reglene i lov av 21. februar 1947 nr. 2 om rettergang i landssviksaker, hvis særregler fortsatt gjelder for behandlingen i ankeinstansen sammen med reglene i den tidligere straffeprosesslov, jfr. lov av 14. juni 1985 nr. 71 om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosesslov m.m. punkt 1 § 2.

Statsadvokatene i Eidsivating har etter ordre fra riksadvokaten påanket dommen i forhold til samtlige domfelte med unntak av nr. 8 G. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Det hevdes at straffelovens § 90 første ledds annet straffalternativ burde ha vært anvendt, og at byrettens domsgrunner gir et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå dette. Videre hevdes det at straffene bør skjerpes - også i det tilfelle at lovanvendelsesanken ikke tas til følge. Således bør det under ingen omstendighet brukes betinget straff.

De domfelte begjærte først fornyet behandling ved lagmannsrett. Men lagmannsrettsbehandling ble nektet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 3. oktober 1985. Deretter har de påanket byrettens dom på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Subsidiært er det for A's vedkommende anket over straffutmålingen.

Det hevdes at det ikke forelå noen hemmelighet i relasjon til straffelovens §§ 90 og 91. Man burde nemlig ut fra en riktig anvendelse av bevisbyrderegler i straffesaker ha bygget på at opplysningene var kjent for Sovjetsamveldet. Subsidiært hevdes det at de domfelte burde vært frifunnet fordi de trodde at Sovjetsamveldet kjente opplysningene, og at det her i tilfelle dreier seg om en faktisk villfarelse etter straffelovens § 42, og ikke en rettsvillfarelse etter § 57, slik byretten har lagt til grunn.

Videre hevdes det at åpenbaringen av opplysningene ikke ville kunne skade rikets sikkerhet, slik det kreves etter straffelovens § 90, jfr. § 91. Åpenbaringen ville nemlig redusere den internasjonale spenning og minske mulighetene for krig ved at USAs førsteslagsevne med atomvåpen ikke ville kunne bygges opp på samme måte som hvis anlegget på Andøya fikk virke etter sin hensikt.

Det hevdes også at det ikke er handlet rettsstridig i relasjon til straffelovens §§ 90 og 91. Presse- og ytringsfriheten tilsier at en avis må kunne samle inn og offentliggjøre opplysninger fra åpne kilder. I samband med dette hevdes det at anmeldelses- og forfølgningspraksis er diskriminerende overfor kretser som er kritiske til vår nåværende forsvarspolitikk.

Særskilt for G, som bare er dømt etter straffelovens § 91 annet ledd, hevdes det at han ikke har satt seg eller andre i besittelse av noen hemmelighet, men bare meddelt videre noen løse tanker, og at dette ikke kan være straffbart.

Det ovenstående går både på lovanvendelsen og byrettens domsgrunner. Det er nedlagt påstand om at byrettens dom oppheves.

Den subsidiære anke fra A over straffutmålingen er særlig begrunnet med at byretten feilaktig har bygget på at han hadde en ledende rolle i forhold til de andre domfelte, og derfor utmålt for streng straff.

Jeg er kommet til at byrettens dom for alle de domfelte må oppheves på grunn av mangler ved domsgrunnene. På bakgrunn av partenes anførsler og ut fra hensynet til den videre behandling av saken finner jeg å burde gå inn på de reiste lovanvendelsesspørsmål i noe større utstrekning enn det som er nødvendig for å begrunne opphevelsen av dommen.

Jeg finner således å ville nevne at jeg ikke er enig med påtalemyndigheten i at en opplysning som etter straffelovens § 90 skal holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet i forhold til en fremmed stat, må anses "forrådt til en fremmed stat" ved en avisomtale fordi det må påregnes at avisomtalen blir kjent for den fremmede stat. Bruken av uttrykket "forrådt til. . ."tyder på at det kreves en nærmere og mer direkte forbindelse til den fremmede stat. Påtalemyndighetens forståelse av bestemmelsen har heller ingen støtte i forarbeidene. Det foreligger heller ingen rettspraksis hvor det tas standpunkt til spørsmålet, men jeg vil nevne at det ikke tidligere er reist tiltale etter § 90 første ledd annet straffalternativ i saker som bare gjelder offentlig omtale, således heller ikke i den sak som er referert i Rt. 1982 side 436. Jeg kan heller ikke se at det er reelle grunner som på avgjørende måte taler for å anvende annet straffalternativ i § 90 første ledd i disse tilfelle. At påtalemyndighetens forståelse av bestemmelsen har støtte i Kjerschows kommentarutgave av straffeloven, side 292, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt.

Før jeg går inn på enkeltspørsmålene for øvrig, finner jeg det hensiktsmessig å gi en kort oversikt over den faktiske bakgrunn.

Saken gjelder en artikkel i Ikkevold nr. 7 1983 om et såkalt SOSUS-anlegg på Andøya. SOSUS står for "Sound Surveillance System", og består av en kabel med hydrofoner som ligger på havbunnen, og en landstasjon. Ved hjelp av anlegget kan man registrere de ubåter som passerer den havstrekning som kabelen dekker. Det har for Høyesterett vært reist tvil om anlegget på Andøya er et SOSUS-anlegg i den forstand at det er sammenknyttet med tilsvarende anlegg andre steder. Det er iallfall på det rene at det er et lytteanlegg for lokalisering av ubåter. Landstasjonen var i en bygning på det militære flyplassområdet. De domfelte antok at det måtte befinne seg et slikt anlegg et sted i Nord-Norge, og anså Andenes som en mulighet. De domfelte E og G foretok våren 1983 en reise til Nord-Norge for Ikkevold, der de samlet inn opplysninger om flere militæranlegg som ikke omfattes av straffesaken. De var også på Andenes, og festet seg ved en bygning på flyplassområdet hvor SOSUS-stasjonen kunne befinne seg. Etter tilbakekomsten til Oslo hadde G ikke noen ytterligere befatning med saken. E var sammen med de andre domfelte, bortsett fra F som kom til senere, medlem av redaksjonen i Ikkevold. Disse bearbeidet det innsamlede materiale videre og innhentet nye opplysninger, som førte frem til den endelige konklusjon vedrørende eksistensen av anlegget på Andøya. Etter at dette var gjort, begynte F i redaksjonen, slik at han har et medansvar for offentliggjørelsen, men ikke for innsamlingen av materialet.

Både etter § 90 og etter § 91 er det en forutsetning at det er åpenbart noe som burde hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet i forhold til en annen stat. Det må således foreligge en "hemmelighet". Etter tiltalebeslutningen dreier det seg om "detaljerte opplysninger om beliggenhet, utrustning og funksjoner til et angivelig militært lytteanlegg på Andøya i Nordland". Byretten bemerker:

Retten finner det uten videre godtgjort gjennom vitneførselen og en omfattende dokumenthenvisning, samt de sakkyndiges erklæringer at det ikke er en hemmelighet for de stater som kan ha interesse av å vite det at det finnes undervannslyttesystemer (SOSUS-anlegg og tilsvarende anlegg) på forskjellige steder. Det antas heller ikke å være en hemmelighet at det i Norge foregår avlytting med tilsvarende system. Det er da heller ikke det denne saken dreier seg om, men om "Ikkevold" ved omtalen av stasjonen på Andøya - bl.a. med nøyaktig opplysning om i hvilken bygning den landbaserte terminalen ligger, stasjonens sjef og at det dreier seg om etterretningstjeneste - har åpenbart forhold (et militært anlegg) som myndighetene har holdt hemmelig, med skadevirkninger for vår forsvarsevne og dermed rikets sikkerhet."

Det er uenighet mellom partene om hvorledes dette skal oppfattes. De domfelte hevder under henvisning til bevisførselen for byretten, spesielt forklaringen til kontreadmiral Ingebrigtsen, at det bare var det forhold at landstasjonen var plassert i den nevnte bygning, som var hemmelig. Aktor har oppfattet bevisførselen på en annen måte, og mener at det fremgikk at det ikke var kjent at landstasjonen var på Andøya og i alle fall at det ikke var kjent at den lå ved flyplassen. Det som er sagt i premissene er forenlig med begge oppfatninger.

Det fremgår heller ikke av rettens bemerkninger om det kunne trekkes slutninger fra plasseringen av landstasjonen til lyttekabelens ilandføring og kabeltraséen for øvrig.

Disse mangler ved domsgrunnene har betydning i flere henseender, således ved vurderingen av om det forelå en hemmelighet i lovens forstand, og ved vurderingen av skadevirkningene ved at opplysningene ble omtalt i Ikkevold. Finnes det at opplysningene om bygningen under enhver omstendighet er en hemmelighet i relasjon til §§ 90 og 91, får spørsmålet om hvor meget som ellers var kjent på forhånd, betydning for straffutmålingen.

For at man skal kunne snakke om en hemmelighet, må det foreligge opplysninger som ikke er alment kjent eller alment tilgjengelige. Forholdet må være "så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet" - Rt. 1977 side 1179. Det fremgår imidlertid av tidligere avgjørelser av Høyesterett at opplysninger som hver for seg er kjent og tilgjengelige fra åpne kilder, kan settes sammen og gi et helhetsbilde som utgjør en hemmelighet som er undergitt bestemmelsene i §§ 90 og 91, jfr. blant annet Rt. 1979 side 1492 og Rt. 1982 side 436. Det vil her måtte skje en grensedraging. I de nevnte saker dreier det seg om en meget omfattende innsamling og bearbeidelse av opplysninger. Hvis det dreier seg om få opplysninger, og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene, vil man vanskelig kunne snakke om en hemmelighet. Byrettens premisser gir ikke tilstrekkelige opplysninger til at denne vurdering kan foretas. Det fremgår at E og G mens de var på Andenes, fikk den tanke at en bestemt bygning på flyplassen kunne være landstasjonen for et SOSUS-anlegg. Etter at de to kom tilbake til Oslo, foretok Ikkevolds redaksjon - ikke G - undersøkelser pr. telefon og ved skriftlige henvendelser. Omfanget av disse undersøkelser fremgår ikke og heller ikke noe nærmere om hvorledes det ble gått frem, således ikke om det hele tiden ble opptrådt åpent og uten noen form for "underfundighet".

Det fremgår heller ikke hvor meget som var kjent blant lokalbefolkningen på stedet. Dette er ikke avgjørende, men vil også være et moment ved vurderingen av om det forelå en hemmelighet.

Endelig vil spørsmålet om det forelå en hemmelighet vanskelig kunne undergis en forsvarlig vurdering uten at det er klart presisert av byretten hva som var antatt å være hemmelig eller ikke hemmelig. Som nevnt foran, finner jeg domsgrunnene utilstrekkelige også på dette punkt.

Ved vurderingen av skadevirkningene ved at det gis opplysninger om et forsvarsanlegg, må man kunne ha som alminnelig utgangspunkt at forsvarsanlegg opprettholdes av hensyn til rikets sikkerhet, og at de vil være bedre beskyttet mot ødeleggelse og vanligvis også kunne utføre sin oppgave bedre i en krigssituasjon, dersom deres beliggenhet ikke er kjent. Det må imidlertid også foretas en konkret vurdering. Dette har byretten gjort ved å påpeke at det dreier seg om et tidligvarslingsanlegg, og at det foreligger sabotasjemuligheter. Noe av grunnlaget for vurderingen mangler imidlertid når man ikke kan knytte den til bestemte faktiske opplysninger, således om det bare dreiet seg om bygningen eller om den økte sabotasjefare også gjelder lyttekabelen.

De domfelte har anført at man ved vurderingen av faren for skade ikke bare må se hen til den mer direkte fare for forsvaret ved at anlegget blir kjent og dermed mer utsatt. Hensynet til rikets sikkerhet må etter de domfeltes mening vurderes i et videre perspektiv. De hevder at SOSUS-anlegg virker destabiliserende på terrorbalansen, og at det derfor vil ha positive virkninger at Sovjetsamveldet blir kjent med hvor USA og NATO har slike anlegg. Dette er vurderinger som domstolene ikke kan gi seg inn på. Det gjelder sterkt vurderingspregede utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål. Domstolene må, slik jeg ser det, vurdere hensynet til rikets sikkerhet med utgangspunkt i den utenriks- og forsvarspolitikk som faktisk føres etter beslutning av de ansvarlige myndigheter.

De domfelte hevder videre at opplysninger om anleggets beliggenhet måtte antas å være kjent av Sovjetsamveldet. Det ligger i sakens natur at man vanskelig kan vite hvor meget fremmede stater kjenner til om norske forsvarsanlegg. Det som er avgjørende etter §§ 90 og 91, er imidlertid om det foreligger noe "som bør holdes hemmeligt af Hensyn til Rigets Sikkerhed ligeoverfor anden Stat . . .". Så lenge det er en rimelig mulighet for at opplysningene ikke er kjent, vil det være i rikets interesse at de hemmeligholdes, jfr. Rt. 1982 side 436, særlig side 441. Den vurdering som skal foretas etter § 90 og § 91, er således om det er grunn til hemmelighold. Det er en misforståelse når de domfelte som en innvending mot byrettens dom anfører at de er pålagt en bevisbyrde som ikke er i samsvar med straffeprosessens vanlige regler. Forholdet er at straffebudet rammer åpenbaring av opplysninger så lenge det tjener rikets sikkerhet at de hemmeligholdes. Bevistemaet er således et annet enn antatt av de domfelte.

I denne sammenheng nevner jeg også at de domfelte ikke hevder å ha opplysninger om at Sovjetsamveldet kjenner anlegget. De bygger på sine egne erfaringer når det gjelder fremskaffelse av opplysninger, og antagelser om den sovjetiske etterretningstjenestes effektivitet. Paragrafene 90 og 91 må etter mitt syn forstås slik at det ikke kan bygges på formodninger av denne art, jfr. Rt. 1979 side 1492, særlig side 1497. Om de domfelte har gått ut fra at deres antagelser ville kunne være avgjørende, foreligger en rettsvillfarelse, ikke en faktisk villfarelse.

Det er av de domfelte sterkt fremhevet at deres forhold ikke under noen omstendighet kan anses rettsstridig. Det er særlig vist til at enhver bør ha anledning til å skaffe seg informasjon om samfunnsforhold fra åpne kilder, og til ytrings- og pressefriheten. Det pekes på at opplysningene i denne sak er fremskaffet ved helt ordinær undersøkende journalistisk virksomhet. Det fremheves videre sterkt at Ikkevold hadde behov for og en aktverdig grunn for å gå ut med opplysningene, idet dette var nødvendig for å få i gang en debatt om SOSUS i Norge.

Rettsstridsreservasjonen er behandlet i flere tidligere avgjørelser av Høyesterett, jfr. således når det gjelder pressen Rt. 1979 side 1492 og når det gjelder forskningen Rt. 1982 side 436.

Jeg finner først grunn til å peke på at den metode som er brukt for å skaffe opplysningene, i seg selv ikke er avgjørende. Jeg er enig i at en undersøkende journalistikk generelt kan være både forsvarlig og nyttig. En akseptabel metode kan imidlertid ikke legitimere et ulovlig formål. Det helt sentrale i denne saken er at det i tilfelle dreier seg om å fremskaffe opplysninger som er antatt å burde hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet, i den hensikt å åpenbare dem, og at åpenbaring deretter er skjedd.

Jeg kan for øvrig heller ikke se at det er noe som viser at offentliggjøring av så detaljerte opplysninger kan ha vært nødvendig for å få en alminnelig debatt om hvorvidt det bør være SOSUS- anlegg i Norge.

Lovens rettsstridsreservasjon vil særlig kunne få betydning dersom det fra åpne kilder innsamles eller sammenstilles opplysninger uten åpenbaringshensikt eller under den forutsetning at åpenbaring ikke skal skje dersom det dreier seg om forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, jfr. straffelovens § 91 annet ledd.

Ved rettsstridsvurderingen vil også innsamlingsmetoden telle med. Forholdet vil lettere bli ansett rettsstridig dersom det er nyttet "underfundige" metoder enn dersom det er gått helt åpent frem. På dette punkt er, som jeg alt har nevnt, byrettens premisser noe mangelfulle.

For samtlige domfelte gjelder det således at opplysningene om omfanget av det som skulle hemmeligholdes er for knappe, med de konsekvenser det har for den videre vurdering. Videre er det sagt for lite om hva som er gjort for å få opplysningene, og det er vanskelig å vurdere om det dreier seg om en hemmelighet i lovens forstand. Jeg finner derfor at dommen må oppheves i sin helhet.

Særskilt for G peker jeg på at han ikke hadde noe mer med saken å gjøre etter at han og E var kommet tilbake til Oslo, og at byretten ikke har vurdert om det på dette tidspunkt var ervervet en hemmelighet. Domsgrunnene gir heller ikke tilstrekkelige opplysninger til at spørsmålet kan vurderes av Høyesterett.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Hellesylt og Sinding-Larsen: Likeså.


Av byrettens dom (byrettsdommer Anton Gammelgard med domsmenn):

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 26. september 1984 er de satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter

I.   straffelovens § 90 første ledd, annet straffalt.,

for rettsstridig å ha bevirket eller medvirket til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, og hemmeligheten er forrådt til en annen stat,

ved i september 1983 i avisen Ikkevold nr. 7 for 1983 rettsstridig å ha offentliggjort detaljerte opplysninger om beliggenhet, utrustning og funksjoner til et angivelig militært lytteanlegg på Andøya i Nordland, forhold som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, og offentliggjørelsen har medført at annen stat er gjort kjent med opplysningene, eller å ha medvirket hertil,

II.   straffelovens § 91 første ledds første straffalt.,

for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av noe som bør hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, i hensikt å åpenbare hemmeligheten, eller å ha medvirket hertil,

ved i tiden mai-september 1983 i Oslo og i Nordland å ha skaffet til veie, sammenholdt og oppbevart opplysninger om et angivelig militært lytteanlegg på Andøya i Nordland, bl.a. ved å utspørre en eller flere personer om anleggets beliggenhet, utspørre mannskaper om andre forhold med angivelig tilknytning til anlegget, foreta visuelle observasjoner og nedtegne notater om disse, fotografere anleggsområdet, gjøre telefonisk henvendelse til flere etater i Forsvaret og derved fått opplyst stasjonssjefens navn og tjenestegren, alt sammenholdt med offentlig tilgjengelig litteratur om anleggets angivelige art og funksjoner, og ved dette rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, i hensikt helt eller delvis å åpenbare hemmeligheten eller å ha medvirket hertil.

Tilbake til hovedsiden.