Ikkevold-saken. Høyesterettsdom nr. 2

Dom 17. august 1987 i l.nr. 81/1987:

Publisert:   Rt. 1987 s. 950 [281-87]

Saksnummer:   [281-87]

Parter:   Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D (forsvarer advokat Ole Jakob Bae) 5. E, 6. F (forsvarer advokat Bjørn Pettersen) 7. G (forsvarer advokat Ketil Lund).

Dommer Skåre: Bladet "Ikkevold", som utgis av organisasjonen Folkereisning mot Krig (FMK), inneholdt i nr. 7 for 1983 en rekke artikler om SOSUS, som er betegnelsen på et lytteanlegg for lokalisering av ubåter. Blant annet heter det i en overskrift: "Ikkevold avslører topp-hemmelig amerikansk lytteranlegg i Norge: SOSUS-anlegget er på Andøya." I den etterfølgende artikkel heter det blant annet:

"Landstasjonen for det strategisk viktige undersjøiske lyttesystemet SOSUS er plassert på Andøya. Folkene på "sjøforsvarets stasjon Andøya" er slett ikke ansatt i Sjøforsvaret, men i Etterretningsstaben i Forsvarets Overkommando. Fra et langstrakt nybygg like ved ny flyhangar inne på Andøya Flystasjon kryper SOSUS-kjeden ut i Andsfjorden og rett ut i Nordishavet, langs Norskekysten og oppover mot Svalbard."

SOSUS-systemet var tidligere kjent ved omtale i norsk og utenlandsk presse. Det var blitt antatt at en lyttekabel var lagt ut for å dekke området mellom Norge og Svalbard. Lokaliseringen av kabelen, og av den landstasjon som er nødvendig for å fange opp og bearbeide informasjonen, var ikke tidligere omtalt, dog var Andøya nevnt som et mulig utgangspunkt for kabelen.

Oppslagene i det nevnte nummer av Ikkevold synes å ha sin bakgrunn i en generell målsetting for foreningens og bladets virksomhet, som ble lagt opp våren 1983. Man ønsket å gjøre lokalbefolkningen på forskjellige steder i Norge oppmerksom på militære anlegg som utpekte stedet som bombemål. Og man fant det viktig å gjøre allmennheten oppmerksom på forhold vedrørende Forsvarets virksomhet og anlegg som hadde allmenn politisk interesse. Dette var bakgrunnen for en reise som redaksjonsmedlemmet E og organisasjonssekretær H i mai 1983 foretok til en rekke steder i landet. På denne reisen kom de også til Andøya, hvor de - foruten at de forsøkte å få i stand et åpent politisk møte - hadde samtale med redaktøren for lokalavisen og foretok observasjoner med sikte på å finne ut om SOSUS-anleggets landstasjon lå der. De festet seg i denne forbindelse ved en bygning på flyplassen som de mente etter sin størrelse m.v. kunne være stedet.

Etter at de kom tilbake til Oslo, søkte E og andre medlemmer av redaksjonen å finne ut om deres antagelse eller hypotese kunne være riktig. Det ble skrevet brev til redaktøren for lokalavisen som blant annet ble bedt om å oppgi navn på personer som arbeidet i "hysj-hysj-virksomheten" på flystasjonen. I sitt svarbrev oppgav redaktøren fire slike navn, og han knyttet deres virksomhet til den bygningen E og H tidligere hadde festet seg ved. Allerede før svaret forelå, hadde et av redaksjonsmedlemmene ved telefon til Forsvarets stasjon på flyplassen på Andøya, fått opplyst at Svein Lund var stasjonssjef. Ved telefon til Forsvarets overkommando Sjøforsvaret fikk han vite at Lund ikke var ansatt i Sjøforsvaret, og ved telefon til Forsvarets etterretningsstab ble opplyst at Lund var ansatt ved Sjøforsvarets stasjon, Andøya. Sammenholdt med opplysningene fra redaktøren - som hadde Svein Lund som et av navnene på sin liste - trakk redaksjonen den konklusjon at deres antakelse om landstasjonens lokalisering var riktig, og artikkelen ble offentliggjort.

Etter at forsvarssjefen hadde bedt om etterforskning, tok statsadvokatene i Eidsivating 26. september 1984 ut tiltale mot A, B, C, D, F, E, G og H. De første 7 var alle medlemmer av redaksjonen. Som nevnt var H organisasjonssekretær i FMK. Tiltalen gjaldt for alle de tiltalte straffelovens § 90 første ledd annet straffalternativ og § 91 første ledd første straffalternativ. På grunn av sykdom ble G ikke stevnet til hovedforhandlingen.

Ved Oslo byretts dom 29. mai 1985 ble A, B, C, D og E dømt for overtredelse av straffelovens § 90 første ledd første straffalternativ og § 91 første ledd første straffalternativ. F ble dømt for overtredelse av § 90 første ledd første straffalternativ, og H ble dømt for overtredelse av § 91 annet ledd.

Påtalemyndigheten anket over dommen fordi byretten ikke hadde anvendt straffelovens § 90 første ledd annet straffalternativ. De domfelte anket over lovanvendelsen og mangelfulle domsgrunner.

Ved Høyesteretts kjennelse 23. mai 1986 ble påtalemyndighetens anke ikke gitt medhold. De domfeltes anke ble tatt til følge ved at byrettens dom ble opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner, se Rt. 1986 side 536.

Ny tiltalebeslutning ble tatt ut 18. juni 1986. Den omfattet G som hadde fått sin sak utsatt, men derimot ikke H. Tiltalen gjaldt nå straffelovens § 90 første ledd første straffalternativ og § 91 første ledd første straffalternativ - for F likevel bare den førstnevnte bestemmelse.

Oslo byrett avsa 9. desember 1986 dom med slik domsslutning:

"1.    A, født 11.11.1950, dømmes for overtredelse av straffelovens § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ og samme lovs § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ, jfr. strl. § 62, 1. ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. § 52 flg.

2.   B, født 25.04.1956, C, født 22.03.1954, D, født 01.05.1958 og E, født 13.08.1959, dømmes for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ og samme lovs § 91, 1. ledd, 1. straffalternativ, jfr. strl. § 62 til fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. § 52 flg.

3.   F, født 30.08.1958, dømmes for overtredelse av strl. § 90, 1. ledd, 1. straffalternativ, til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. § 52 flg.

4.   G, født 21.06.1956, dømmes for overtredelse av strl. § 431, 1. ledd til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. § 52 flg. Han frifinnes for overtredelse av tiltalebeslutningens post II.

5.   Saksomkostninger idømmes ikke."

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse.

Om saksforholdet for øvrig og de domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

De domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, idet det hevdes at flertallet har tatt feil når det kommer til at landstasjonen var en hemmelighet i forhold til bestemmelsene i straffelovens §§ 90 og 91. Det er anført at konklusjonen vedrørende landstasjonen ble truffet på grunnlag av få opplysninger som enkelt lot seg fremskaffe for folk med vanlig journalistisk bakgrunn. Det er feil når rettens flertall bruker det som et argument mot de domfelte at de hadde slik bakgrunn, og generell innsikt i forhold som gjaldt SOSUS. Anken fra G gjelder dessuten at det foreligger feil ved saksbehandlingen for så vidt han er dømt for overtredelse av straffelovens § 431 første ledd om redaktøransvaret, mens tiltale for hans vedkommende også bare var reist for overtredelse av §§ 90 og 91. De spørsmål som oppstår i denne forbindelse, bortfaller imidlertid dersom anken tas til følge for de øvrige domfelte.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og vil bemerke:

Straffelovens § 90 første ledd setter straff for den som åpenbarer noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat. § 91 første ledd rammer den som samler opplysninger om slike hemmeligheter med sikte på å åpenbare dem.

Spørsmålet om det foreligger en hemmelighet i lovens forstand, vil ofte måtte bero på et skjønn. Dette skjønn er en del av rettsanvendelsen, og det vil kunne prøves av Høyesterett, som imidlertid må bygge på den bevisbedømmelse som er foretatt i den påankede dom.

Problemstillingen ved denne skjønnsutøvelse er behandlet og utdypet i en rekke høyesterettsdommer. I den foreliggende sak har både forsvarerne og aktor vist til den sammenfatning som er foretatt av annenvoterende i Rt. 1980 side 113 flg. (J-saken) og som de øvrige voterende ikke tok avstand fra. Selv om de konkrete spørsmål den gang var annerledes enn dem vi møter i vår sak, er jeg enig i at denne uttalelse har generell interesse. I annen voterendes votum heter det blant annet (side 125):

"I enkelte tilfelle vil det fremgå av selve opplysningens innhold at det er tale om noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat. Men ofte vil vurderingen bare kunne foretas på grunnlag av et mer eller mindre omfattende bakgrunnsmateriale av faktiske opplysninger. Av forhold som vil kunne ha betydning, nevner jeg således hvilke direkte og indirekte slutninger en fremmed stat vil kunne trekke av opplysningen, hvor utbredt den kunnskap som fremgår av opplysningen er, hvorvidt opplysningen er tilgjengelig fra andre kilder og i tilfelle hvor lett det er å skaffe seg den, hva som fra informert hold gjøres for at opplysningen ikke skal bli kjent, og hvilke skadevirkninger det kan få om opplysningen kommer en fremmed stat i hende."

Problemstillingen i vår sak ble dessuten trukket opp første gang Høyesterett behandlet Ikkevold-saken, Rt. 1986 side 536. På side 540 sies det:

"For at man skal kunne snakke om en hemmelighet, må det foreligge opplysninger som ikke er alment kjent eller alment tilgjengelig. Forholdet må være "så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet" - Rt. 1977 side 1179. Det fremgår imidlertid av tidligere avgjørelser av Høyesterett at opplysninger som hver for seg er kjent og tilgjengelige fra åpne kilder, kan settes sammen og gi et helhetsbilde som utgjør en hemmelighet som er undergitt bestemmelsene i §§ 90 og 91, jfr. blant annet Rt. 1979 side 1492 og Rt. 1982 side 436. Det vil her måtte skje en grensedraging. I de nevnte saker dreier det seg om en meget omfattende innsamling og bearbeidelse av opplysninger. Hvis det dreier seg om å få opplysninger, og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene, vil man vanskelig kunne snakke om en hemmelighet. Byrettens premisser gir ikke tilstrekkelige opplysninger til at denne vurdering kan foretas. Det fremgår at E og G mens de var på Andenes, fikk den tanke at en bestemt bygning på flyplassen kunne være landstasjonen for et SOSUS-anlegg. Etter at de to kom tilbake til Oslo, foretok Ikkevolds redaksjon - ikke G - undersøkelser pr. telefon og ved skriftlige henvendelser. Omfanget av disse undersøkelser fremgår ikke og heller ikke noe nærmere om hvordan det ble gått frem, således ikke om det hele tiden ble opptrådt åpent og uten noen form for "underfundighet".

Det fremgår heller ikke hvor meget som var kjent blant lokalbefolkningen på stedet. Dette er ikke avgjørende, men vil også være et moment ved vurderingen av om det forelå en hemmelighet.

Endelig vil spørsmålet om det forelå en hemmelighet vanskelig kunne undergis en forsvarlig vurdering uten at det er klart presisert av byretten hva som var antatt å være hemmlig eller ikke hemmelig. Som nevnt foran, finner jeg domsgrunnene utilstrekkelige også på dette punkt."

Det som her er sagt, oppfatter jeg som en utdypning og konkretisering av de synspunkter Høyesterett tidligere har lagt til grunn. Byrettens dom knytter seg naturlig nok nøye til den problemstilling som jeg her har gjengitt.

Det fremgår av sitatet fra kjennelsen i 1986 at det ved første gangs behandling i Høyesterett av Ikkevold-saken, knyttet seg uklarhet til spørsmålet om hvilke deler av eller sider ved SOSUS-anlegget som kunne anses hemmelige. Dette spørsmål er nå nærmere belyst i byrettens dom.

Det fremgår her at de militære myndigheter har søkt å holde hele anlegget hemmelig, og tiltalens post I er utformet ut fra en forutsetning om at hele anlegget faktisk var hemmelig.

I byrettens dom er det imidlertid lagt til grunn at en rekke forhold vedrørende anlegget var allment kjent. Under forhandlingene for Høyesterett har aktor og forsvarere sammenfattet det slik at det ikke lenger kunne anses å foreligge noen hemmelighet når det gjaldt anleggets sjøside. Aktor erkjente for byretten også at sovjetrusserne må antas å ha hatt opplysninger om anlegget på Andøya. Spørsmålet for byretten ble etter dette hvor landstasjonen nærmere bestemt lå: Var det hemmelig at det utstyr som var nødvendig for bearbeidelse av informasjonen fra hydrofonene befant seg i den bygning som ble utpekt av Ikkevold?

Om dette spørsmål legger den samlede byrett til grunn at stasjonens beliggenhet ikke var allment kjent - retten bygger her på opplysninger om den kunnskap lokalbefolkningen må antas å ha hatt om anlegget. Byretten tar deretter opp spørsmålet om de tiltalte fant fram til stasjonen gjennom opplysninger som var få og enkelt lot seg kombinere.

Retten bemerker i denne forbindelse at de observasjoner E og H foretok på Andøya, ikke innebar avsløring av noen hemmelighet. Rettens vurderinger er derfor konsentrert om den innsamling av ytterligere opplysninger som fant sted fra Oslo, og den kombinasjon av samtlige opplysninger som ledet til resultatet. I sin sammenfatning og konklusjon sier rettens flertall:

"Rettens flertall, meddommerne, finner at den kombinasjon av opplysningene som ble foretatt, forutsatte en ganske bestemt innsikt, et forhold som gjør at det ikke er naturlig å si at opplysningene var alment tilgjengelige. Forsvarerne har hevdet at innsamlingsarbeidet er enkelt og nokså amatørmessig og foretatt i full åpenhet uten underfundighet. Det er, i følge dem, riktig at atskillig bakgrunnskunnskap ligger til grunn for engasjementet og satte dem i stand til å skrive artiklene. Det at folk skaffer seg skikkelig bred informasjon på de mest livsviktige områder må man, i følge forsvarerne, se på som noe av verdi, og man må være tilbakeholdende med å trekke dette inn som begrunnelse for at det blir kriminelt å foreta slike reportasjearbeider.

Rettens flertall finner imidlertid at det er nettopp denne bakgrunnskunnskap som har vært avgjørende. Den alminnelige kvinne eller mann ville hatt store vanskeligheter med å finne ut hvorhen og hvordan man skulle telefonere for å avdekke at det var etterretningstjenesten som stod for virksomheten i "den langstrakte bygningen". Selv om brevet til redaktør Hagtun må sies å ligge på grensen, er det ikke gått fram med underfundighet. Derimot er det brukt atskillig snedighet, og en samlet vurdering fører til at flertallet finner at opplysningene er fremskaffet på en slik måte at det må sies å være avdekket en hemmelighet.

Det var på det rene at Forsvaret ønsket å holde landstasjonens beliggenhet hemmelig. Flertallet finner at det er for enkelt, slik som hevdet av flere av vitnene, at om Forsvaret ønsker noe holdt hemmelig, får de selv sørge for at det holdes hemmelig, og ikke trekke den journalist som avslører hemmeligheten, til ansvar. Med de relativt små ressurser Det norske forsvar har, må man i ganske stor utstrekning basere seg på at folk er lojale."

Når det gjelder begrunnelsen, nevner jeg først at det vel kan stilles spørsmål om uttrykket "alment tilgjengelig" helt ut er dekkende for problemstillingen i vår sak. Det kan brukes slik at det bare dekker de opplysninger som kan hentes fra artikler og annen generelt tilgjengelig dokumentasjon. Det sentrale er imidlertid at et anlegg m.v. etter omstendighetene heller ikke kan anses hemmelig når informasjon kan skaffes fra andre lett tilgjengelige kilder, jf. uttalelsen i J-saken som jeg har sitert foran. Det er denne problemstilling retten har brukt i vår sak, og flertallets utgangspunkt er for så vidt riktig.

Derimot kan jeg ikke dele flertallets syn når det ved vurderingen legger vekt på den bakgrunnskunnskap og innsikt de domfelte hadde - jeg forstår det slik at flertallet her refererer både til den generelle bakgrunnskunnskap om SOSUS-anlegg og den kunnskap om forsvarsadministrasjonen som satte dem i stand til å stille spørsmål ved de telefoniske henvendelser. De undersøkelser som foretas som ledd i journalistisk virksomhet, vil alltid bære preg av den innsikt og erfaring vedkommende har, og det kan ikke være avgjørende at en alminnelig orientert person ikke ville hatt de samme forutsetninger for å gjøre tilsvarende undersøkelser.

På den annen side kan jeg ikke følge forsvarerne når det anføres som tilstrekkelig for frifinnelse at de domfelte her bare har fulgt en vanlig og akseptert journalistisk metode. Spørsmålet om hvor langt noen kan gå i sine undersøkelser og hvilke midler som kan benyttes, vil være momenter ved den skjønnsmessige avgjørelse.

I dette tilfellet ble det foretatt to etterundersøkelser. Den ene er henvendelsen til redaktøren for lokalavisen - de sentrale deler av dette brevet er gjengitt i byrettens dom, og det samme gjelder svaret. Jeg er ikke enig med byrettens flertall når det om brevet til redaktøren sier at det ligger på grensen av det underfundige og at det i hvert fall er brukt atskillig snedighet. Det ble i brevet gjort klart hvilke hensikter redaksjonen hadde og at man tok sikte på å få opplysninger som skulle offentliggjøres. Redaktøren mente at det var bedt om "enkelte kurante, lokale opplysninger" som han ville forsøke å svare på.

Man må også vurdere innholdet og karakteren av de telefoner som ble tatt. Om disse sier byretten:

"Retten finner det videre godtgjort at i mellomtiden hadde tiltalte nr. 2, B, ringt til FFI, Kjeller og til FFI avdeling for undervannskrigføring og begge steder fått beskjed om at de ikke hadde noen avdeling på Andøya. Det ble så ringt til Forsvarets stasjon, flyplassen på Andenes. Det ble fortsatt spurt om FFI-aktiviteter. Da vedkommende det ble satt over til, opplyste at stasjonssjefen ikke var til stede, ble han spurt om hva stasjonssjefen het, og det ble svart Svein Lund.

B ringte deretter til Forsvarets overkommando/Sjøforsvarsstaben som opplyste at Svein Lund ikke var ansatt i Sjøforsvaret. Forsvarets etterretningsstab opplyste imidlertid at Svein Lund var ansatt ved SSTA, og etter nærmere sjekking, ble det opplyst at SSTA var Sjøforsvarets stasjon, Andøya."

Det er ikke opplyst i dommen noe om hvordan B presenterte seg, og om spørsmålene ble stilt på noen spesiell, tilslørende måte. Det er heller ikke opplyst om det var vanlig og kurant å gi den type opplysninger som ble gitt. Jeg må for så vidt legge til grunn at det var generell åpenhet om disse spørsmål. Det kan imidlertid stilles spørsmålstegn ved den eliminasjonsmetode som tydeligvis ble benyttet.

Jeg har funnet vurderingen vanskelig, men er kommet til at opplysningene om landstasjonen må anses å ha ligget så åpne at man ikke kan si at artikkelen åpenbarte noen hemmelighet. Jeg legger vekt på at undersøkelsene var begrensede - saken skiller seg for så vidt fra tilfellene [Rt. 1979 side 1492 (Listesaken) og Rt. 1982 side 436 (K/L). Jeg legger også vekt på at det - med en reservasjon som jeg har antydet - heller ikke kan reises kritikk mot valget av kilder og den form henvendelsene fikk.

Det fremgår av den generelle problemstilling som jeg har gjengitt fra J-saken, at også andre momenter kan inngå i vurderingen enn dem jeg har nevnt. I vår sak har aktor fremhevet at man også må legge vekt på den skade som oppstod ved artikkelen.

Jeg er enig i at dette er et moment av betydning når det skal vurderes hvor langt en journalist eller annen kan gå med sine undersøkelser og ved valg av metode. I vår sak var det imidlertid uenighet mellom de sakkyndige om skadespørsmålet og skadens eventuelle størrelse. Retten har nøyd seg med å konstatere at det foreligger slik skade at opplysningene for så vidt burde ha vært holdt hemmelige, men sier ikke noe om størrelsen. Under disse omstendigheter mener jeg at skadespørsmålet ikke kan få avgjørende betydning for vurderingen.

I sin begrunnelse har flertallet også vist til Forsvarets ønske om å holde landstasjonen hemmelig, og at Forsvaret ut fra begrensede ressurser i ganske stor utstrekning må basere seg på at folk er lojale. Jeg er ikke uenig i dette. I praksis vil imidlertid opplysninger om et anlegg som holdes hemmelige, etter hvert kunne få en slik spredning at det ikke lenger kan anses beskyttet etter straffelovens §§ 90 og 91 - utviklingen i vår sak er for så vidt en illustrasjon til dette. Lojalitet ved omtale vil kunne påregnes uansett om anlegget ikke lenger kan anses hemmelig. Men dette moment kan ikke ha betydning i en straffesak om overtredelse av §§ 90 og 91 av personer som ut fra sine egne verdisynspunkter mener at opplysningene bør gjøres kjent.

På grunnlag av de synspunkter jeg har gjort rede for, er jeg kommet til at de domfelte må frifinnes. Dette gjelder også G, fordi domfellelsen også for hans vedkommende bygger på en forutsetning om at artiklene var straffbare. I anledning av hans anke vil jeg imidlertid tilføye:

Anken gjelder blant annet at han ikke fikk tilstrekkelig anledning til å uttale seg om den subsumsjonsendring som retten foretok ved å anvende § 431 første ledd. Det fremgår av dommen at dette spørsmål ble tatt opp, men det er opplyst for Høyesterett at verken forsvarer eller aktor fant grunn til å si noe om berettigelsen av en slik subsumsjonsendring, og om de problemstillinger som var aktuelle dersom bestemmelsen skulle anvendes, herunder aktsomhetsspørsmålet.

I denne forbindelse reiser det seg et praktisk og kanskje et rettslig spørsmål. Straffeprosesslovens § 38 tredje ledd sier ikke mer enn at partene skal få "anledning" til å uttale seg. Det kan imidlertid reises spørsmål om det ikke fra dommerens side burde ha vært markert klarere at det var aktuelt med en subsumsjonsendring, slik at partene fikk en klar foranledning til å behandle de spørsmål som reiser seg ved anvendelsen av den alternative bestemmelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

A, B, C, D, E, F og G frifinnes.

Dommer Dolva: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Spørsmålet om lovanvendelsen i den foreliggende sak er slik saken ligger an for Høyesterett konsentrert om det foreligger en "hemmelighet" slik begrepet er brukt i straffelovens §§ 90 og 91. Selv om uttrykket med utgangspunkt i alminnelig språkbruk i hovedsak er klar, vil det i grensetilfellene som påpekt av førstvoterende, og i overensstemmelse med tidligere rettspraksis, bero på en skjønnsmessig vurdering hvordan den nærmere avgrensning må skje. Det er en rekke momenter som her kommer inn avhengig av omstendighetene i den enkelte sak. Ved anvendelsen av bestemmelser av den karakter som straffelovens §§ 90 og 91 har, må viktige prinsipielle hensyn veies mot hverandre - hensyn som alt etter forholdene kan trekke i forskjellig retning. Som stikkord nevner jeg hensynet til rikets sikkerhet og vern om ytringsfriheten og betydningen av å kunne søke informasjon som grunnlag for en fri debatt i et demokratisk samfunn.

Jeg viser til at det forhold som etter påtalemyndighetens syn er straffbart, er snevret atskillig inn under sakens gang, og det er nå begrenset til å gjelde den nøyaktige beliggenheten av lytteanleggets landstasjon. Som nevnt har de militære myndigheter søkt å holde hele anlegget hemmelig, men byretten har lagt til grunn at det som er betegnet som anleggets sjøside, nå må anses allment kjent.

Jeg understreker at selv om enkelte sider av anlegget var kjent, gjelder ikke det de sider ved anlegget som saken nå dreier seg om. Det er videre på det rene at forsvaret har satt mye inn på å holde landstasjonens beliggenhet hemmelig. Dette har de domfelte i denne saken vært klar over, men de har likevel ut fra sin vurdering av forholdet satt seg som mål å skaffe seg kunnskap om dette, og har utfoldet en målrettet aktivitet for å oppnå det. Ved vurderingen av omfanget av aktiviteten må det legges vekt på hele den innsats som de domfelte utfoldet, både reisen til Andøya og de observasjoner som der ble gjort, samtalen med redaktøren for lokalavisen og den etterfølgende oppfølgning i Oslo ved brev og telefonundersøkelser.

Riktignok er det slik at det ved den vurdering i ettertid som vi nå foretar, kan fortone seg slik at i hvert fall enkelte elementer av den informasjon som ble oppnådd, til dels skyldes tilfeldigheter eller flaks. Jeg finner imidlertid ikke at dette er karakteristisk for de domfeltes informasjonsinnsamling sett under ett. Jeg legger til grunn at selv for personer med en viss innsikt ville det være nødvendig med en betydelig innsats for å nå fram til de nødvendige slutninger, selv om det ikke dreier seg om et så omfattende innsamlingsarbeid som i tidligere saker som det har vært henvist til.

Når tilgjengeligheten av opplysningene da trekkes inn i vurderingen av om det foreligger en hemmelighet i lovens forstand, ser jeg det sli c at den aktivitet som her var nødvendig for å skaffe seg opplysningene, var så betydelig at opplysningene må kunne ses som en slik hemmelig] let. Jeg legger her betydelig vekt på at det måtte være klart for enhver som søkte denne informasjon, at forsvaret satte meget inn på å bevare hemmeligheten av den, og at dette standpunkt fra forsvarets side er basert på en vurdering av den skade spredning av opplysningene vil kunne medføre. Den nærmere vurdering av alvoret i de straffbare forhold må skje Ved straffutmålingen, som ikke er påanket fra noen av sidene.

Jeg stemmer etter dette for at ankene fra de domfelte nr. 1-6 må forkastes.

Når det gjelder G's anke, finner jeg at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves, da jeg ikke kan se at byretten her har fulgt forskriftene i straffeprosesslovens § 38 tredje ledd.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Dolva.

Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Dommer Michelsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Tore Stenhamar med domsmenn):

-

Ved tiltalebeslutning utferdiget den 18. juni 1986 av statsadvokatene i Eidsivating er de satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:

I. straffelovens § 90, første ledd,

for rettsstridig å ha bevirket eller medvirket til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat,

alle de tiltalte

ved i september 1983 i avisen Ikkevold nr. 7 for 1983 rettsstridig å ha offentliggjort detaljerte opplysninger om beliggenhet, utrustning, funksjoner herunder om kabeltrasé til et militært lytteanlegg på Andøya i Nordland, forhold som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, eller å ha medvirket hertil,

II. straffelovens § 91, første ledd, første straffalternativ

for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av noe som bør hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, i hensikt å åpenbare hemmeligheten, eller å ha medvirket hertil,

nr. 1 A, nr. 2 B, nr. 3 C, nr. 4 D, nr. 6 E nr. 7 G

ved i tiden mai-september 1983 i Oslo og i Nordland å ha skaffet til veie, sammenholdt og oppbevart opplysninger om et militært lytteanlegg på Andøya i Nordland, blant annet ved å utspørre en eller flere personer om anleggets beliggenhet og om personer ansatt ved anlegget, foreta visuelle observasjoner og nedtegne notater om disse, fotografere anleggsområdet, gjøre telefonisk henvendelse til flere etater i Forsvaret og derved fått opplyst stasjonssjefens navn og tjenestegren og navn på avdelingsledere, alt sammenholdt med offentlig tilgjengelig litteratur om anleggets angivelige art og funksjoner og innsamlet materiale, og ved dette rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, i hensikt helt eller delvis å åpenbare hemmeligheten, eller å ha medvirket hertil. - - -

Det militære lytteanlegg som er nevnt i tiltalebeslutningen, er en undersjøisk kabel med hydrofoner med formål å oppfange lyd fra u-båter, sammenknyttet med en stasjon på land, hvor det ved hjelp av databehandlingsmaskiner foretas analyse av de impulser som kommer fra hydrofonene.

Gjennom bevisførselen i saken, er det klarlagt at eksperimenter med slike lytteanlegg har foregått helt siden krigens dager i Norge. Det har vært eksperimentert både med aktive lytteanlegg som sender ut lydsignaler og registrerer ekko, anlegg som særlig egner seg for bruk i fjordarmer og passive anlegg som bare registrerer lyd som kommer annetsteds fra. I Norge var det Forsvarets forskningsinstitutt (heretter kalt FFI) som tok opp arbeidet med passive lyttesystemer. Man begynte i syd, og fortsatte så i begynnelsen av 50-årene med eksperimenter i Nord-Norge. Det ble bygget et anlegg på Stave på Andøy as vest-side, og man fikk en gang i 50-årene finansieringsassistanse under det amerikanske hjelpeprogram. Den første lyttekabel som ble lagt ut var av amerikansk fabrikat.

Etterhvert viste det seg at anlegget var viktig, og det ble gradvis overtatt av Sjøforsvaret og senere av Forsvarets etterretningstjeneste.

Lyttekabelen ble i 1968 "omrutet" til flyplassen på Andenes, hvor det også ble bygget en landstasjon. I 1981 ble det lagt en ny kabel, og landstasjonen ble flyttet til en bygning noen hundre meter unna. - - -

De tiltalte er medlemmer av organisasjonen Folkereisning Mot Krig (heretter kalt (FMK). På den tid tiltalen gjelder, hadde FMK ca. 1200 medlemmer. I en vervingsannonse i bladet "Ikkevold" heter det:

"FMK er en antimilitaristisk organisasjon som arbeider for gjennomgripende ikkevoldelig samfunnsendring. Målet er et samfunn uten militarisme, uten vold som konfliktløsende middel og uten undertrykking og utbytting.

Organisasjonen er partipolitisk uavhengig med en tverrpolitisk antikapitalistisk plattform. Den er den norske seksjonen av Krigsmotstandernes Internasjonale (War Resisters International).

Organisasjonen oppfordrer til militærnekting og demokratisk forsvarsdebatt for å avvikle militærvesenet. FMK ønsker i stedet å innføre et ikkevoldelig forsvarssystem (sivilmotstand) og fremme nedrustning og fredelig samkvem i verdenssamfunnet."

Om bladet "Ikkevold" heter det i samme annonse:

"Siden 1968 har Folkereisning Mot Krig utgitt bladet "Ikkevold", et forum for ikkevoldskamp og radikalt fredsarbeid. Bladet inneholder artikler, dokumentarstoff og reportasjer om antimilitarisme, forsvarspolitikk, ikkevoldskamp og fredsarbeid. Det tar opp aktuelle fredstemaer og informerer om norsk og internasjonal fredsbevegelse.

Bladet kommer ut med 10 nummer i året, for medlemmer er bladpengene automatisk inkludert i kontingenten." - - -

H og E var en dag på Andøya og overnattet i telt til neste dag da de dro videre med fly til Tromsø. Teltplassen var på et våtmarksområde ved Andenes. Her leide de en bil og dro nedover østsiden til Dvergberg, hvor de tok bilde av en antennemast. Ved Bjørnskinnan kjørte de tvers over til vestsiden, hvor de fotograferte master på Nordmela. Videre flere master på Kinnvollodden, mellom disse to stedene en mast. Denne siste masten var av samme type som den som ble fotografert ved Dvergberg og som en mann som bodde i nærheten, opplyste var en Decca-mast. Retten antar det er riktig, som opplyst under hovedforhandlingen, at de to større antenneanleggene var CONSOL-stasjoner. Det ble vider? på rundreisen fotografert mot flyplassen ved Andenes.

Det var avertert i Lokalavisen at de ville holde et informasjonsmøte på Andenes, men den eneste som møtte der var redaktør Hagtun i Andøyposten. Han kom der for å referere fra møtet, men siden det ikke kom noen an ire, intervjuet han de to. Under samtalen kom det fram at de hadde vært en runde rundt på øya, og det var klart at de var ute etter å finne ut om det var et u-båt-lytteanlegg på Andøya - et anlegg de kalte SOSUS, og som Hagtun måtte få forklart hva var. Hagtun fikk den oppfatning at de ikke hadde runnet noe, og at konklusjonen var at anlegget ikke var på Andøya. De hadde ikke funnet en bygning som var stor nok til å romme så mange som de antok var nødvendig for dette anlegget.

Under samtalen kom det fram at de to fra FMK mente at russerne visste om anlegget, og at de to ville avsløre for det norske folk at anlegget eksisterte. I forbindelse med generell samtale om pressens forhold til Forsvaret, kom de inn på om redaktøren kjente noe hemmelig, og han fortalte om folk som hadde hemmelig jobb, og at det for et par år siden hadde foregått reparasjon av en kabel ute på sjøen, og at forsvarets informasjonssjef hadde bedt om at det ikke måtte tas bilder. Han nevnte også at det var kommet opp et fotografering-forbudt-skilt på NATO-kaia lengst nord på øya. Han hadde fått høre av militærpolitiet at det var fordi turister hadde tatt bilder fra kaia.

Etter møtet var H og E i badstu og kjørte deretter rundt i leiebilen. De stoppet i nærheten av NATO-kaia, og H gikk ut mens E ble sittende i bilen. Fra kaia oppdaget H en langstrakt bygning mellom sjøen og en av flyhangarene, og han så en strek fra bygningen ut til sjøen som kunne være en kabel. Han følte det som det sa "klikk" i hodet og kom entusiastisk tilbake til E, og sa at han hadde funnet SOSUS-anlegget. E syntes det bare var noe tull, men ble med ut på kaia, hvor H fotograferte i retning bygningen, bilder det for øvrig ikke ble noe av. Neste dag så de fra flyet at ledningen ble holdt på plass av betongklumper. - - -

E hadde under rundreisen hatt permisjon fra sin stilling som redaksjonssekretær i "Ikkevold". Han fortsatte nå sammen med de øvrige i redaksjonen bearbeidelsen av det som var oppdaget på Andøya.

E skrev selv 20.6. til redaktør Atle Hagtun at de etter å ha fått framkalt bildene fra Andøya, trodde de hadde funnet noe som var interessant, og at det gjaldt SOSUS-anlegget som de hadde snakket om. Etter å ha redegjort for at en SOSUS-kjede kunne være et kraftig steg framover til å få førsteslagsevne på vestlig side, noe som ville gjøre russerne ekstra nervøse i en krisesituasjon og resultere i en økt fare for Norge, ble Hagtun bedt om å skaffe navnet på en av de personene som arbeidet på "hysj-hysj-anlegget" inne på flyplassen.

"Det ville være en opplysning som ville være et langt skritt mot å fastslå om det virkelig er landstasjon for SOSUS som dere har midt i lokalsamfunnet."

Videre ble Hagtun bedt om å skrive ned rykter om episoder i forbindelse med ubåt-kabler, om hva navnet på et fotballag innebar, og om et husoppkjøp. Det ble videre spurt om fotografering-forbudt-skiltene på NATO-kaia ble satt opp samtidig med utlegging av u-båt-kablene, og om bygningen ble satt opp samtidig med den nye hangaren på flystasjonen; det ble nevnt en langstrakt bygning som ligger nesten helt nede ved stranda. Det ble nevnt at hvis det var en landstasjon for SOSUS inne på flystasjonen, var det trolig at den holdt til i bygningen. Videre:

"Jeg er også takknemlig hvis du kunne gi meg opplysninger om personer som visste noe mer om den hysj-hysj-virksomheten inne på flystasjonen, og som kunne være villig til å si noe."

Svaret fra Hagtun er datert 14.7.1983. Hagtun, som var irritert over at opplysningene han hadde gitt ikke var notert under besøket på Andøya, innledet med:

"Jeg tror ikke det er så mye jeg kan bidra med, og siden jeg regner meg som relativt forsvarslojal, ønsker jeg heller ikke å drive noen undersøkelser utover det."

(Her følger en linje som er strøket ut)

"Imidlertid ber du om enkelte kurante lokale opplysninger som jeg skal forsøke å svare på."

I brevet blir så nevnt navnet på fire ansatte ved den avdelingen det var litt hysj-hysj rundt, deriblant Svein Lund. Det ble opplyst at de fire, som bodde på Bleik, tidligere var knyttet til Sjøforsvaret, men at forholdet opphørte en gang i siste halvdel av 70-tallet.

"De flyttet i fjor høst inn i et nybygg like ved den nye hangaren som var ferdig omtrent samtidig. Dette bygget ligger ned mot Andfjorden og kan være den du nevner."

- - - "Virksomheten med endel båter i Andfjorden for et par år siden gikk det bare rykter som dreide seg om reparasjon av bunnkabler, muligens for ubåt-registrering."

- - - "Sikkerhetsoffiseren var opptatt av at båtene som drev med dette et eller annet ute i fjorden noen dager ikke skulle bli fotografert. Skiltene på NATO-kaia kom opp senere, skal etter sigende være rettet mot fotografering av hangaren og områdene ved flyplassen, som kan ses fra kaia. Noe dere vel observerte og fotograferte." - - -

Da A fant brevet fra Hagtun på "Ikkevold"'s kontor, skrev han 27. juli 1983 et brev til E:

"Det lå et allerede åpnet brev på kontoret til deg fra kontakten din på Andøya. Jeg så derfor på det. På dette grunnlag kan det slås fast at det er SOSUS-anlegg som dere fant. De navn som er oppgitt er ansatt ved E-staben i Forsvarets overkommando. Stasjonen heter riktignok Sjøforsvarets stasjon, Andøya, men det er historisk fra den gang Sjøforsvaret drev stasjonen. I dag drives den av E-staben, etter det som er bragt på det rene.

Det betyr at dette må bli hovedoppslaget i første "Ikkevold". Jeg foreslår at vi samarbeider om dette. Mitt forslag er at du skriver en grundig artikkel om hva SOSUS som sådan er. Selve systemet på verdensplan, antall stasjoner, og ikke minst en vurdering av dets strategiske betydning i forhold til førsteslagsevne m.m. De beste kilder er kaninboka, L's artikkel i SIPRI-årboka (79?), og Bjørn Kirkeruds artikler i de to Tiden-bøker. Videre skal jeg i løpet av noen dager sende deg en bra artikkel. Dette må bli hovedoppslaget i avisa, og denne artikkelen bør gi begrunnelsen for hvorfor vi velger å offentliggjøre SOSUS' beliggenhet. I avisa bør det vel bli to sider.

Selv skriver jeg noe kort om Norge, organisering, beliggenhet og spekulasjoner knyttet til dette. Min blir kort: 1/2 side i avisa. Mitt navn skal ikke stå på artikkelen."

Til slutt i brevet spør A om de kan møtes og drøfte videre strategi:

"Noe mer må graves fram, og jeg har og lyst til å snakke litt med Chris Prebensen, ekspedisjonssjef og leder av presse- og informasjonsavdelingen i FD."

Det ble ikke noe av den samtalen, og det ble D som 12.8.1983 skrev til ekspedisjonssjef Prebensen i Forsvarsdepartementet. Under overskriften "Spørsmål angående sonarlyttekjeder i nord", nevner han at redaksjonen av "Ikkevold" er i ferd med å gjøre ferdig en lengre artikkel om atomstrategien, og at man til å klargjøre en rekke ting trenger Forsvarsdepartementets hjelp. Under henvisning til telefonsamtale i uke 32 ber han om svar på en rekke spørsmål. Det første spørsmål er forholdsvis generelt:

"Er forsvarsdepartementet villig til å gå ut med informasjoner om undervannslyttekjeder og stasjoner i Norge",

og burde etter rettens oppfatning, vært besvart av Forsvarsdepartementet, selv om spørsmålet etter en tankestrek har tilføyelsen

"kalt SOSUS?".

De følgende spørsmål er mere spesielle:

"-   Hvor mange stasjoner finnes det i Norge?

-   Hvem har finansiert dem?

-   Hva er innholdet i rammeavtalen mellom USA og Norge?

-   Hva er norske myndigheters vurdering av SOSUS strategiske betydning sett i forhold til atom- og basepolitikken?

-   Anser FD det sannsynlig at Sovjet vil se det som en prioritert oppgave å sette SOSUS-anleggene ut av spill i en spent situasjon?

-   Kan en regne med at Sovjetunionen forlengst har skaffet seg informasjoner om SOSUS-anleggenes beliggenhet og virkemåte?2

Spørsmålene får så direkte tilknytning til lytteanlegget på Andøya. "

- På hvilket initiativ er SOSUS-stasjonen på Andøya bygget - på Norges eller USAs? Hvem finansierte byggingen, og hvem finansierer driften?

-   Når er etableringen av en slik stasjon godkjent eller forelagt Stortinget?

-   Hvorfor heter stasjonen "Sjøforsvarets stasjon" når den drives av E-staben? Er dette et forsøk på kamuflasje?

-   Er Stortinget forelagt til informasjon at driften av denne stasjonen er overført fra Sjøforsvaret til Etterretningstjenesten Forsvarets overkommando?

-   Når skjedde denne overføringen?

-   Kan FD bekrefte at ett av tiltalepunktene mot M i 1967, og som han ble dømt etter, var at han hadde påvist en SOSUS-stasjons beliggenhet overfor Sovjet?"

De tre siste spørsmål er av den art at det heller ikke under rettssaken fremkom noen opplysninger om forholdene:

"-   Antar FD at den "sannsynlige fremmede ubåt" i Andenesfjorden i sommer var et forsøk på å "teste" SOSUS?

-   Falt ikke da testen dårlig ut for SOSUS' del da den angivelige u-båten ikke ble funnet?

-   Forsvarets forskningsinstitutt har de siste år flyttet en avdeling fra Finnmark til Andøya. Kan FD gi opplysninger om denne avdelingens funksjon?"

Brevet ble på vegne av Forsvarsdepartementet besvart av byråsjef Erik Senstad, etter drøfting på avdelingssjefsmøte under overskriften

"Angivelige undervannslyttekjeder og stasjoner i Norge - spørsmålsliste."

Svaret er formet slik:

"De spørsmål du har stilt lar seg dessverre ikke besvare.

Det ligger i sakens natur at uansett om det finnes slike systemer som du nevner - eller ikke - ville vi ikke kunne gå ut og svare hverken bekreftende eller benektende på dine spørsmål.

Det å si at de ikke finnes, ville være like opplysende som å si at de finnes."

Svaret er datert 24.8.1983.

De tiltalte har hevdet at om Forsvarsdepartementet hadde svart at det fantes en undervannslyttekjede nord for Andøya, ville de ikke vært tvunget til å gå ut med så detaljerte opplysninger i "Ikkevold" nr. 7/1983. Nå ble noen av spørsmålene til Forsvarsdepartementet gjengitt i en egen ramme i "Ikkevold" nr. 7/1983 sammen med det svar som ble gitt av byråsjef Senstad. Om Forsvarsdepartementets svar heter det:

"Slik behandling av konkrete spørsmål skulle tyde på vi har klart å grave oss litt inn i NATOs bløte underliv."

A redegjør i notat av 31.8.1983 for at "Ikkevold" etter planen skulle foreligge fra trykkeriet onsdag 7.9. og redegjør for de grunner som taler for at det først bør leveres Bladvekta og Narvesen fredag 9.9. Argumentasjonen går på hvordan SOSUS-oppslagene vil bli mottatt like oppunder et valg, diskusjonen vil kunne bli avsporet fra sak og i stedet føre til kriminalisering, samtidig som det vil være vanskelig å få oppslag i dagspressen de to siste dagene før kommunevalget, da avisene drukner i valgstoff.

I en leder i "Ikkevold" nr. 7/83 signert med E's initialer heter det:

"Ikkevold kommer i dette nummer med opplysninger som viser at det verdensomspennende amerikanske SOSUS-systemet for lokalisering av ubåter har en landstasjon i Norge. Andøya lengst nord i Nordland fylke er stedet. SOSUS-kjedens landstasjon har skjult seg godt. Flere aviser har tippet forskjellige steder i Finnmark, og myndighetene har vært svært lite meddelsomme. Med landstasjon på Andøya vet vi at Norge deltar i slik virksomhet."

Det heter videre i lederen blant annet:

"Med dagens og morgendagens treffsikre amerikanske raketter er SOSUS-systemet nøkkelen til det amerikanske forsøket på å oppnå førsteslagsevne i en begrenset atomkrig. En strategi som har sine talsmenn faretruende langt inne i den amerikanske administrasjonen. Med stasjonen på Andøya blir Norge blendet av en amerikansk strategi som går imot vårt og hele verdens ønske om fred."

Under overskriften

"Ikkevold avslører topphemmelig amerikansk lytteanlegg i Norge: SOSUS - anlegget er på Andøya",

heter det i en usignert artikkel:

"Landstasjonen for det strategisk viktige undersjøiske lyttesystemet SOSUS er plassert på Andøya. Folkene på "sjøforsvarets stasjon på Andøya" er slett ikke ansatt i Sjøforsvaret, men i Etterretningsstaben i Forsvarets overkommando. Fra et langstrakt nybygg like ved en ny flyhangar inne på Andøya Flystasjon kryper SOSUS-kjeden ut i Andfjorden og rett ut i Nordishavet, langs Norskekysten og oppover mot Svalbard. Myndighetene har vært tause som graven om denne spionstasjonen. Pressen har gjettet at den lå i Finnmark, men det er altså det gjennommilitariserte lokalsamfunnet på Andøya som huser dette anlegget som vil være et høyprioritert bombemål i krig."

Det er videre anført i artikkelen:

"På tross av at Etterretningsstaben overtok ansvaret for SOSUS-anlegget på Andøya fant en det hensiktsmessig å beholde det nøytrale navnet "Sjøforsvarets stasjon" noe en må tro de ikke minst synes måtte være hensiktsmessig i forbindelse med den økte offentlige oppmerksomhet norsk etterretningstjeneste hadde fått. Det må og ha hatt betydning at norske politikere, forskere og pressefolk stadig oftere stilte spørsmålet: Finnes det en norsk landstasjon for SOSUS i Norge? og i såfall: Hvor ligger denne/disse?

Svaret kan nå gis: En norsk SOSUS-stasjon ligger på Andøya. Hverken stasjonssjef Svein Lund eller de øvrige ansatte ved "Sjøforsvarets stasjon på Andøya" er ansatt i Sjøforsvaret. De er ansatt i Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben. Stasjonen har i de senere år blitt modernisert og fått utvidet lokaler. I fjor høst flyttet de inn i et nybygg like ved den nye hangaren som var ferdig omtrent samtidig. Dette bygget ligger ned mot Andfjorden."

Bladet inneholder ellers en artikkel om tidligere pressespekulasjoner om ubåtlyttekjeder. Videre en notis om hvilke andre militære eller halvmilitære anlegg som finnes på Andøya. En annen notis omhandler et notat fra Forsvarets overkommando/Sivilforsvaret, som stadig blir oppdatert, og hvor Andøya er nevnt blant prioriterte bombemål i Nord-Norge.

Lyttestasjonens betydning for Andøya som bombemål er berørt i den tidligere nevnte usignerte artikkel:

"Med den langstrakte SOSUS-stasjonen inne på flystasjonen på Andenes plasserer den beskjedne nordlandskommunen seg midt i det strategiske spillet mellom supermaktene. Etter at den sovjetiske marinen utviklet atomdrevne rakettundervannsbåter med raketter som kan treffe mål i USA fra Norskehavet og Barentshavet, er området mellom Finnmark og Svalbard blitt et svært viktig område å ha under oppsyn. Amerikanske toppolitikere har flere ganger gitt uttrykk for at de har viktige militære interesser i dette området. Med SOSUS-kjeden plassert på havbunnen fra Finnmarkkysten til Svalbard kan de langtrekkende sovjetiske ubåtene i dette farvannet holdes under oppsikt. For Sovjetunionen er det imidlertid livsviktig å holde disse ubåtene skjult slik at de ikke i en krigssituasjon risikerer å bli smadret i et presist amerikansk angrep med SOSUS-kjeden som veiviser. Disse ubåtenes evne til ødeleggende gjengjeldelsesangrep mot USA er svært viktig for Sovjetunionen. Dette betyr at de vil sette alt inn på å holde ubåtene skjult. I en væpnet konflikt kan dette bety forkjøpsangrep mot kabelen eller regulær bombing av Andøya for å ødelegge spionstasjonen som tar imot data fra de undersjøiske kablene. Tatt i betraktning at Andøya fra før er base for de syv norske Orion-flyene som også spiller en sentral rolle i jakten på ubåter, blir stedet et svært utsatt bombemål i en krig."

Den antatte betydning av lytteanlegget for forholdet mellom supermaktene er søkt belyst i en annen usignert artikkel:

"SOSUS-kjedene: Nøkkel til førsteslagsevne."

I en innledning heter det her:

"SOSUS-anlegget på Andøya er en del av et verdensomspennende nett av undersjøiske lyttekjeder for å oppdage sovjetiske ubåter. I 1974 var det 22 slike kjeder spredt rundt i verdenshavene med et antatt dekningsområde som omfattet hele Nordatlanteren og Barentshavet, Middelhavet og hele det nordlige Stillehav.

Sosuskjedene er nøkkelen til et amerikansk forsøk på å vinne en begrenset atomkrig i et ødeleggende førsteslag. Nye presise amerikanske raketter kan tvinge russerne til kapitulasjon, men det nytter lite hvis en ikke klarer å få tak på de russiske gjengjeldelsesubåter som krysser verdenshavene. De må oppdages og ødelegges. Her er SOSUS viktig. Eksperter mener at SOSUS-kjedene og andre lyttemetoder om kort tid vil være i stand til å finne de sovjetiske ubåtene.

Dette er farlig. Stilt ansikt til ansikt med avvæpning kan russerne være raske til å trykke på knappen i en krise."

Vilkåret for at de tiltalte kan dømmes overensstemmende med tiltalebeslutningen er at både objektive og subjektive straffbarhetsvilkår er tilstede. Ett objektivt vilkår etter tiltalens post I er at det er offentliggjort slike detaljerte opplysninger som er nevnt, og at dette er forhold som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Også når det gjelder tiltalens post II er det avgjørende om det dreier seg om opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.

At lytteanlegget er forsøkt holdt hemmelig er på det rene. Den tidligere sjef for Etterretningstjenesten i Forsvarets overkommando uttalte som vitne at man selv mente å ha greid å holde anlegget hemmelig, og at hemmeligholdelsen var brutt ved artiklene i "Ikkevold". Fiskerne som omtalte kabelen var så lojale at det bare ble en begrenset omtale. Norge er ikke en politistat og omgir ikke anleggene med piggtråd, skarpe hunder, soldater med hjelmer og bajonetter, m.v. Forsvarets stasjon, Andøya var et av de mest hemmelige anlegg i Norge, og stasjonens personell hadde gjennomgått en spesialklarering som ligger over strengt hemmelig. Resultatet var at det var meget få som hadde kjennskap til anlegget.

Generelt ble det sagt om stasjonen at den er et av flere ledd i et norsk varslingssystem som skal gi strategisk varsel om mulige angrep på Norge. Man ønsker å kunne detektere noe før krigen bryter ut. For en fiende er det av betydning å kunne ødelegge et slikt anlegg, enten gjennom sabotasje eller flyangrep. For å kunne gjennomføre begge dele er det av betydning å vite nøyaktig beliggenhet av anlegget.

Det er videre klarlagt gjennom bevisføringen at man i 1981 søkte å holde kabelskipets rute fra USA til Andenes hemmelig, og at kabelutleggingen ble søkt kamuflert gjennom de årlige nasjonale militærøvelser i nord-norske kystfarvann mellom Vestfjorden i Nordland og Lopphavet på grensen mellom Troms og Finnmark. Øvelsen ble gjennomført i tiden 21.9. til 18.10.1981 under navnene "SWEEPEX 81" og "SQUADEX 81" med i alt 25 norske marinefartøyer foruten fly fra Luftforsvaret og militære stasjoner langs kysten.

En russisk slepebåt hadde riktignok stanset utenfor Andøya mens "SQUA-DEX 81" pågikk i Andfjorden. Den fikk tillatelse til å gå til Hammerfest for å rette opp slepet, men valgte i stedet å gå inn Andfjorden og videre til Tromsø, hvor det senere ble konstatert at en av lekterne hadde vært fylt av vann.

Retten har også fått opplyst at det ikke ble observert fremmede etterretningssatelitter over området i det aktuelle tidsrom. En fremlagt liste over sovjetrussiske Cosmossatelitter synes dog å vise at det i tiden 18. august til 13. november 1981 var svært få "satellittfrie" dager. Landstasjonen ble søkt hemmeligholdt ved å plassere den i et nøytralt utseende ferdighus.

At man har ønsket å holde et anlegg hemmelig og anstrengt seg for at det skal lykkes, og at det for så vidt gjelder anlegg som bør holdes hemmelig, er ikke nok. Høyesterett sier i sin kjennelse av 23.5.1986:

"Det må således foreligge en "hemmelighet"."

Det som ifølge tiltalebeslutningens post I burde holdes hemmelig var "detaljerte opplysninger om beliggenhet, utrustning, funksjoner, herunder om kabeltrasé til et militært lytteanlegg på Andøya i Nordland".

Høyesterett sier videre i sin kjennelse:

"For at man skal kunne snakke om en hemmelighet, må det foreligge opplysninger som ikke er alment kjent eller alment tilgjengelig. Forholdet må være "så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet". Rt. 1977, s. 1179."

Retten finner at det var alment kjent at det lå en eller flere lyttekabler nord for Andøya. Kjente kabelposisjoner ble omtalt over radio på frekvenser som også skip på vei til og fra sovjetrussiske havner lyttet på. Skippere som ikke var kjent, ble advart, ikke bare fordi det blir ansett som et skårungsstykke å sette fast redskapen, men fordi hele mannskapet er økonomisk involvert. Brukstap går ut over den enkeltes lott.

De sakkyndige, Jacobsen og Børresen, har også, på litt forskjellig grunnlag, kommet fram til at det var alment kjent, også for sovjetrusserne, at det var ubåtlyttekabel utenfor Andøya.

At kabeltraséen i sin helhet er kjent, er ikke påvist for retten. Aktor har i sin prosedyre ikke gått nærmere inn på dette, men har lagt til grunn at det ikke var hemmelig at det var lytteanlegg i Nord-Norge, og at det må antas at sovjetrusserne har hatt opplysninger om anlegget på Andøya. Han ga uttrykk for at saken gjelder ikke antakelsen om et lytteanlegg i området, saken gjelder spørsmålet om sovjetrusserne kjente til landstasjonens beliggenhet. Det var en hemmelighet at den lå på flyplassområdet. Det var ikke nødvendig at den lå der, den hadde ligget et annet sted før, og den tekniske bearbeidelse av opplysningene fra kabelen kunne skje et ganske annet sted enn der kabelen kom på land. Aktors oppfatning var for øvrig at bygningen sier noe om kabelens ilandføring, men bygningen er det viktigste. Uten den, var kabelen uten verdi.

Retten finner det klarlagt gjennom bevisføringen at lyttestasjonen ikke var alment kjent. Spørsmålet blir så om de tiltalte fant fram til lyttestasjonen gjennom opplysninger som var alment tilgjengelige. Det som er skrevet i "Ikkevold" nr. 7/83 om tilsvarende amerikanske lytteanlegg benevnt SOSUS er hentet fra få bøker og artikler som er alminnelig tilgjengelige. I forbindelse med rettssaken, har de tiltalte skaffet fram et voldsomt materiale om slike anlegg, men det som står i bladet, var forholdsvis enkelt å få fram.

Etter gjerningsbeskrivelsen i tiltalens post II skal endel av det straffbare forhold være at de innsamlede opplysninger ble sammenholdt med offentlig tilgjengelig litteratur om anleggets angivelige art og funksjoner. Det som er redegjort for når det gjelder SOSUS-anlegg i sin alminnelighet og hvilken betydning slike anlegg har for stormaktenes forsvars- og angrepsstrategi, samt for Norge i sin alminnelighet og Andøya i særdeleshet som bombemål, dreier seg etter rettens oppfatning ikke om opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.

Spørsmålet blir så om innhentingen av opplysninger og sammenstilling av disse skjedde på en slik måte at det kan sies at det dreier seg om få opplysninger og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene. Er det tilfelle, sier Høyesterett i sin kjennelse, jfr. Rt. 1986 s. 540, vil man vanskelig kunne snakke om en hemmelighet.

Når det gjelder sammensetning av opplysninger som hver for seg er kjent og tilgjengelig fra åpne kilder, viser Høyesterett i sin kjennelse til Rt. 1979 s. 1492 (Listesaken) og Rt. 1982 s. 436 (PRIO eller K/L-saken). Om Listesaken heter det at de hemmeligheter som står sentralt i saken er navnelisten og de øvrige opplysninger som var systematisk samlet inn, og som tilsammen ga en nokså fullstendig oversikt over alle ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten. Når det gjelder et dokument om etterretningstjenestens radiostasjoner, heter det at notatet inneholder et systematisk innsamlet materiale med en sum av opplysninger som var hemmelige.

Også i PRIO-dommen gjelder det et helhetsbilde som er dannet av et omfattende materiale fra åpne skriftlige kilder. Aktor har hevdet at det i denne sak vil være riktig å se forholdet på en litt annen måte enn i Listesaken og PRIO-saken. Det foreligger bare en hemmelighet, beliggenheten av stasjonen, og det er en klassisk hemmelighet.

Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn i hva det måtte ligge i uttrykket "klassisk hemmelighet", men bemerker i den forbindelse at saksforholdet må antas å ligge nærmere opp til forholdet i den sak som er referert i Rt. 1968 s. 486 (M-saken), hvor det heter, sitert fra lagmannsrettens dom,

"de enkelte fotografier kan ikke bedømmes isolert, men må sees i forbindelse med den systematiske innsamling av opplysninger som var tiltaltes oppdrag. Sammen med karter, muntlige opplysninger og annet materiale vil de enkelte bilder, selv om de i seg selv ikke røper noe hemmelig, inngå i et samlet opplysningsmateriale som røper militære hemmeligheter."

Retten antar imidlertid at Høyesteretts bemerkning om at man vanskeligere kunne snakke om en hemmelighet hvis det dreier seg om få opplysninger, og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene, har sin gyldighet selv om forholdet ligger noe annerledes an enn i de to sakene Høyesterett henviser til.

Det må være på det rene at det var ytterst få opplysninger som skulle til for å fastslå landstasjonens beliggenhet, som, altså som foran sitert, i "Ikkevold" nr. 7/83 er oppgitt å være et langstrakt nybygg like ved en ny flyhangar inne på Andøya flystasjon. Utgangspunktet var observasjonene fra NATO-kaia, observasjoner som påtalemyndigheten med støtte i Høyesteretts bemerkninger antar ikke innebar avsløring av noen hemmelighet. Det som ble iakttatt, og som for H førte til et intuitivt "klikk" som sa ham at det var landstasjonen han så på, ble feiltolket. Således må, for eksempel, åpenbart den ledningen han hadde sett, ha vært en kloakkledning.

Det er foran gjort detaljert rede for de undersøkelser som ble foretatt etter at de to kom tilbake fra rundreisen. Det dreier seg om et brev til redaktøren av lokalavisen og fem telefonsamtaler.

Rettens mindretall, rettens formann, finner at det dreier seg om få opplysninger som det ikke var forbundet med nevneverdige problemer å kombinere for folk med vanlig journalistisk teft. Han finner at det dreier seg om opplysninger som var alment tilgjengelige, og at det derfor ikke er avslørt noen hemmelighet.

Rettens flertall, meddommerne, finner at den kombinasjon av opplysningene som ble foretatt, forutsatte en ganske bestemt innsikt, et forhold som gjør at det ikke er naturlig å si at opplysningene var alment tilgjengelige. Forsvarerne har hevdet at innsamlingsarbeidet er enkelt og nokså amatørmessig og foretatt i full åpenhet uten underfundighet. Det er, i følge dem, riktig at atskillig bakgrunnskunnskap ligger til grunn for engasjementet og satte dem i stand til å skrive artiklene. Det at folk skaffer seg skikkelig bred informasjon på de mest livsviktige områder må man, i følge forsvarerne, se på som noe av verdi, og man må være tilbakeholdende med å trekke dette inn som begrunnelse for at det blir kriminelt å foreta slike reportasjearbeider.

Rettens flertall finner imidlertid at det er nettopp denne bakgrunnskunnskap som har vært avgjørende. Den alminnelige kvinne eller mann ville hatt store vanskeligheter med å finne ut hvorhen og hvordan man skulle telefonere for å avdekke at det var etterretningstjenesten som stod for virksomheten i "den langstrakte bygningen". Selv om brevet til redaktør Hagtun må sies å ligge på grensen, er det ikke gått fram med underfundighet. Derimot er det brukt atskillig snedighet, og en samlet vurdering fører til at flertallet finner at opplysningene er fremskaffet på en slik måte at det må sies å være avdekket en hemmelighet.

Det var på det rene at Forsvaret ønsket å holde landstasjonens beliggenhet hemmelig. Flertallet finner at det er for enkelt, slik som hevdet av flere av vitnene, at om Forsvaret ønsker noe holdt hemmelig, får de selv sørge for at det holdes hemmelig, og ikke trekke den journalist som avslører hemmeligheten, til ansvar. Med de relativt små ressurser Det norske forsvar har, må man i ganske stor utstrekning basere seg på at folk er lojale.

Forsvarerne har hevdet at det er urimelig å anta at sovjet-russerne ikke kjenner huset, og at det er kommet en ny stor langstrakt bygning. Den samlede rett er imidlertid kommet til at det om dette ikke foreligger flere sikre opplysninger enn da saken ble behandlet i byretten forrige gang. Det som da ble hevdet, at opplysninger om anleggets beliggenhet måtte antas å være kjent av Sovjetsamveldet, ble behandlet inngående av Høyesterett, og konklusjonen er klar. Bygger man på formodninger om den sovjetiske etterretningstjenestes effektivitet, og ikke på faktiske opplysninger, og mener at antakelsene vil kunne være avgjørende for straffbarheten av å gi opplysninger som ellers bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, gjør man seg skyldig i en rettsvillfarelse. Den samlede rett kan ikke se at saken, når det gjelder slikt kjennskap til bygningen, står i noen annen stilling enn den man var i ved forrige behandling av saken. Og rettsvillfarelsen er ikke unnskyldelig.

Da kabelen gikk i land på Stave, må det etter den bevisførsel som har funnet sted, ha vært alminnelig kjent i området at landstasjonen var plassert i en grønn bygning. Det gjelder også for tettstedet Bleik, like nordenfor. Da kabelilandføringen ble flyttet i 1968 var det nok endel som var oppmerksom på at de som hadde arbeidet på Stave, nå holdt til på flyplassområdet på Andenes. En fisker har for eksempel forklart som vitne at han som barn reiste med skolebuss forbi den brakken som da ble brukt, og oppdaget at bilene til de karene fra Bleik som jobber der, nå sto utenfor bygningen.

Som det fremgår av brevvekslingen som er referert foran, kunne videre redaktøren av lokalavisen gi opplysning om fire fra Bleik som jobbet på stasjonen inne på flyplassen. Det hadde han imidlertid ikke fra journalistisk virksomhet. Det var noe han kjente til gjennom familieforhold. Retten legger ellers til grunn at lokalbefolkningen var vant til at de som arbeidet for Forsvaret med hemmelige ting, ikke snakket om hva de drev med. Selv mellom ektefolk var dette ikke samtaleemne. Retten vurderer det slik, at selv om landstasjonens beliggenhet var kjent også av andre enn dem som gjennom sitt arbeid hadde taushetsplikt, kan man ikke si at anlegget gjennom lokalbefolkningens kjennskap til det, måtte betraktes som alment kjent.

I denne forbindelse bør for øvrig nevnes at det er opplyst under hovedforhandlingen at det forhold at Svein Lund var sjef for Forsvarets stasjon på Andøya, var blitt nedgradert. - - -

Forsvarerne hevder at saken mot Ikkevoldsredaksjonen er en redaksjon mot opposisjon. Det foretas ikke noe mot aviser som er plassert annerledes i bildet. Forsvaret bruker påtalemyndigheten til å stanse den form for debatt som "Ikkevold" representerer. Det må imidlertid være livsviktig å hindre at Norge blir fotballplass for oppgjør mellom to supermakter som begge ønsker å spille på bortebane. Det ble sagt på alle hold at det er viktig at man har opposisjon, men dette menes ikke alvorlig. Rettstridsreservasjonen er sentralt i dette.

Det henvises til Høyesteretts kjennelse, Rt. 1979 s. 1492 hvor det sies at

"- - - det kan tenkes tilfelle hvor en handling ikke er straffbar selv om den går inn under ordlyden i straffebudet. Men loven gir ingen nærmere veiledning om når det foreligger slike tilfelle. Dette må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte. Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud."

I denne forbindelse hevdes at det sentrale punkt er den oppgave og rolle den fri presse har i et demokratisk samfunn. Det er alment akseptert at pressen har plikt til å orientere, sørge for alminnelig opplysning om statsforhold, særlig overfor myndigheter som ønsker å holde noe hemmelig.

Holdningen til disse spørsmål innen forsvaret har det vært reagert på i en årrekke. Pressens plikt må være å slå igjennom det overdrevne hemmeligholdet.

Retten nevner at når det gjelder forholdene i denne sak har førstvoterende i Høyesterett uttalt at han er enig i at den undersøkende journalistikk generelt kan være både forsvarlig og nyttig. Det sies imidlertid videre:

"En akseptabel metode kan imidlertid ikke legitimere et ulovlig formål. Det helt sentrale i denne saken er at det i tilfelle dreier seg om å fremskaffe opplysninger som er antatt å burde hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet, i den hensikt å åpenbare dem, og at åpenbaringen deretter er skjedd.

Jeg kan for øvrig heller ikke se at det er noe som viser at offentliggjøring av så detaljerte opplysninger kan ha vært nødvendig for å få en alminnelig debatt om hvorvidt det bør være SOSUS-anlegg i Norge."

Om dette har retten hørt svært mange vitner uttale seg. Stortingets visepresident Reiulf Steen var blant dem som gikk lengst i retning av vern om pressefriheten. Han ga sin tilslutning til synet at det er en helt legitim oppgave for journalister å bringe fram hemmelige opplysninger. Vedkommende myndighet har ansvaret for at saken blir hemmeligholdt, ikke journalistene. Journalisthøy-skolens rektor, Per Olav Reinton, mente på den annen side at Forsvaret må være meningsberettiget når det gjelder å sette grenser. En avis kan offentliggjøre mer enn en privatperson kan tillate seg å offentliggjøre. Journalisten forutsettes å vise lojalitet overfor det som er i det offentliges interesse.

En flerhet av de vitner som hadde tilknytning til pressen, ga uttrykk for at de ikke fant det nødvendig å gå ut med detaljerte opplysninger om landstasjonens beliggenhet for å få i gang den debatt "Ikkevold"s redaksjon fant nødvendig. Retten finner at forholdene ikke ligger slik an at de tiltalte kan lates straffri elter tiltalens post I på grunn av rettsstridsbetraktninger.

Etter den straffebestemmelse tiltalens post II forutsetter benyttet, må de tiltalte, foruten å ha handlet forsettlig, også ha hatt til hensikt å åpenbare den hemmelighet de fikk tak i.

Det dreier seg også for post II's vedkommende om opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Og som nevnt foran har påtalemyndigheten akkviscert ved at da tiltalte E og H kom tilbake til Oslo etter rundturen, var ingen slik hemmelighet avdekket. Det kan også spørres om når i prosessen det ble hensikten å åpenbare opplysningene. Det fører igjen til at endel av forholdet i gjerningsbeskrivelsen synes å gå inn under straffelovens § 91, 2. ledd, som har en lavere strafferamme og setter straff for den som setter seg eller andre i besittelse av en hemmelighet som nevnt, uten at det lå under at opplysningene skulle "åpenbares". Først ved brevet 27. juli 1983 fra A til E er det klart at nå går man inn for offentliggjørelse:

"Det betyr at dette må bli hovedoppslaget i første Ikkevold."

Retten finner det likevel naturlig å se hele arbeidet ved å framskaffe stoffet til artiklene som et sammenhengende hele, og at det ikke kan være avgjørende for de tiltaltes straffeskyld at åpenbaringshensikten først ble klar etter en stund.

Når det gjelder de enkelte ledd i gjerningsbeskrivelsen, er det bevist at E skaffet til veie, sammenholdt og oppbevarte opplysninger om lytteanlegget ved å utspørre en person om anleggets beliggenhet og personer ansatt der. Han var også på NATO-kaia og så på bygningen, og med den reservasjon, som retten legger til grunn, at han syntes det var noe tull, må det sies at han foretok visuelle observasjoner. At han så på flere radiomaster på Andøya skal han imidlertid ikke straffes for. At han forholdt seg passiv til at H fotograferte fra NATO-kaia, kan retten ikke finne bør bedømmes som medvirkning til å fotografere. De telefoniske henvendelser som er nevnt i gjerningsbeskrivelsen er det gjennom bevisførselen klarlagt at B foretok, idet det dog bemerkes at det ikke er ført noe bevis for at han pr. telefon fikk oppgitt navn på avdelingsledere.

Sammenholdningen med offentlig tilgjengelig litteratur og innsamlet mate-riale ble foretatt av A, B, C, D og E, idet det dog er klarlagt at det bare var A, D og E som skrev utkast til artikler. B og C bidro bare med bemerkninger til det de tre planla. - - -

Også for denne tiltaleposts vedkommende, blir det spørsmål om de tiltalte har handlet rettsstridig. I Høyesteretts kjennelse vedrørende forholdene i denne sak, er det uttalt at rettsstridsreservasjonen særlig vil kunne få betydning dersom det fra åpne kilder innsamles eller sammenstilles opplysninger uten åpenbaringshensikt. Det fremgår av det foranstående at retten ikke finner at så er tilfelle. Det er også nevnt at det samme kan være tilfelle dersom forutsetningen er at det ikke skal skje noen åpenbaring dersom det dreier seg om forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Retten har ikke funnet grunnlag for å anta at det var noen slik forutsetning til stede.

Selv om det er på det rene at innsamlingen ikke skjedde ved bruk av "underfundige" metoder, finner rettens flertall, meddommerne, at det vern straffelovens § 91 setter mot at forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat blir åpenbart, vil bli for uthulet til å være effektivt, om hensynet til ytringsfriheten skulle slå igjennom. Flertallet kan ikke se at denne sak står i noen annen stilling enn Listesaken, Rt. 1979 s. 1492 og finner at tilsvarende betraktninger som dem som er gjengitt på s. 1500 følgende har gyldighet også i denne sak. Flertallet finner ikke at de tiltalte kan lates straffri fordi de ikke handlet rettsstridig.

Rettens mindretall, rettens formann, henviser først til at innsamlingen av opplysningene har foregått i full åpenhet. Den tidligere etterretningssjef, som forklarte seg som vitne, fant at det brev som ble sendt til stasjonssjefene før rundreisen, måtte betraktes som en ren kamuflasje. Mindretallet kan ikke se det slik. De to som dro på rundreisen må ha hatt et klart ønske om å komme i diskusjon med dem som hadde det daglige ansvar for avdelingene. At dette åpenbart var kombinert med et ønske om å vinne oppmerksomhet i pressen på de steder de besøkte, forhindrer ikke at brevene varslet deres ankomst til anleggene.

Videre godtar mindretallet at man i bladet "Ikkevold", for å bli hørt, har et langt større behov enn dagspressen for å knytte sine debattopplegg til konkrete forhold. Og det eneste konkrete utgangspunkt de hadde, var en bygning, som tross de misforståelser iakttakerne gjorde seg skyldig i, gjennom rettssaken har vist seg å være landstasjonen. Det kan hevdes at "Ikkevold" kunne ha innledet til debatt med artikler basert på redaksjonsmedlemmenes kjennskap til SOSUS-anleggene og til forsvarsministerens redegjørelse i spørretimen i 1980 om at vi har undervannslytteanlegg i Norge. Men forholdet er jo at til tross for at forsvarsministeren 5.11.1980 sa i Stortinget "Jeg vil for øvrig minne om at undervannsavlytting inngår som en del av norsk overvåking av våre områder" og ikke benektet at det dreide seg om en kjede av undervannssonarer, uttalte Forsvarsdepartementet i brev 24.8.1983 under overskriften "Angivelige undervannslyttekjeder og stasjoner i Norge": "Det ligger i sakens natur at uansett om det finnes slike systemer som du nevner - eller ikke - ville vi ikke kunne gå ut og svare hverken bekreftende eller benektende på dine spørsmål."

Utgangspunktet må være som formulert av førsteamanuensis Henning Jakhelln, Kritisk Juss nr. 3/4 1985 s. 40, annen spalte:

"Skal pressen kunne fylle sin funksjon, er den altså avhengig av å kunne motta, innhente og kontrollere informasjon, for å kunne vurdere såvel om et forhold skal tas opp offentlig, og i tilfelle hvordan: og om man skal nøye seg med helt generelle opplysninger eller i større grad underbygge med mer spesifikke opplysninger."

Dette må sees i sammenheng med det han videre uttaler:

"Dermed er det ikke på noen måte gitt at det også ville være riktig å offentliggjøre hele det faktiske bakgrunnsmaterialet. Det riktigste tør derfor være, på bakgrunn av presse- og ytringsfriheten, å legge til grunn at pressen har spesielle og viktige samfunnsfunksjoner som vårt demokrati er tjent med - også hvor pressen blir ubehagelig - og at pressen må kunne gjennomgå materiale selv om dette kan vise seg å inneholde hemmeligheter, men at pressen også kan ha et strafferettslig ansvar for de opplysninger som måtte komme på trykk etter reglene i straffelovens §§ 90 og 91."

Når det gåes fram etter vanlige journalistiske metoder, slik mindretallet finner at det er gjort her, må det være berettiget å samle tilstrekkelige opplysninger til at man kan vurdere hvilket grunnlag som finnes. At innsamlingen skjer i åpenbaringshensikt bør ikke hindre innsamlingsarbeidet som er en nødvendig forutsetning for at bestemmelsene i grunnlovens § 100 skal ha noen mening. Skjæringspunktet ligger der det tas opp til vurdering om man har med en hemmelighet å gjøre og likevel offentliggjør den. Mindretallet er enig i at de tiltalte, forutsatt at det foreligger en slik hemmelighet, som saken dreier seg om, dømmes etter tiltalens post I, selv om de vel ikke kunne ane at både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen senere skulle gå ut og si at det hadde vært i orden om det var blitt skrevet at det var et lytteanlegg utenfor Andøya. Det redaksjonelle innsamlingsarbeid bør imidlertid ikke trues av et straffebud før man har grunnlag for å avgjøre om selve offentliggjørelsen vil være straffbar. Mindretallet finner at de rettsavgjørelser hvor Høyesterett har gitt uttrykk for en annen oppfatning, gjelder saker hvor selve innsamlingsarbeidet er av en helt annen karakter enn i denne sak. - - -

Tilbake til hovedsiden.