Listesaken Høyesterettsdom

Kjennelse 28. november 1979 i l.nr. 157/1979:

Publisert:   Rt. 1979 s. 1492


Parter:   Statsadvokat Jostein Erstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus), 2. B 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae), 4. D (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes).

Dommer Aasland: A samlet i tiden fra 1972 og frem til sommeren 1977 en rekke opplysninger om politiets overvåkingstjeneste, forsvarets etterretningstjeneste og forsvarets sikkerhetstjeneste. Bakgrunnen for denne virksomheten var at han med utgangspunkt i en egen opplevelse og i lys av den kritikk som fra forskjellige hold var fremkommet mot påstått overvåking på politisk grunnlag, følte behov for innsikt i de nevnte tjenesters organisasjon og arbeidsmåte, blant annet med sikte på å skrive en bok om de hemmelige tjenester. Han noterte ned de opplysninger han etter hvert samlet, og sommeren 1977 satt han inne med et omfangsrikt materiale.

I juni 1977 tok han kontakt med avisen Ny Tid med tilbud om å bidra til artikkelstoff hvor deler av materialet kunne benyttes som bakgrunn, og han overlot i den anledning enkelte av sine notater til journalist B for gjennomgåelse og drøftelse. Litt senere - i august 1977 - opplyste A i et intervju i Arbeiderbladet at han hadde innsamlet et betydelig materiale om de hemmelige tjenester, blant annet med navnelister over de personer som arbeidet der. Dette førte til at påtalemyndigheten gav uttrykk for at den ville overveie å beslaglegge A's materiale. A tok da kontakt med B og hans kollega C, og det ble til at A overlot hele sitt materiale til C for at denne skulle bistå med å holde det skjult. C bad så sin venn D om å oppbevare materialet og om å kopiere det. Dette påtok D seg. Etter å ha kopiert en del dokumenter - lister med opplysninger om personell ved de tre ovenfor nevnte tjenester - ble D sterkt oppskaket. Han samlet kopiene i en brevordner og en ringperm og overlot dem til sin venn E for at denne skulle ta vare på dem. Etter å ha fortsatt kopieringen overleverte D et par dager senere ytterligere kopier i en lukket konvolutt til E.

Gjennom politiets etterforskning ble hele dokumentmaterialet beslaglagt, og det ble innledet strafforfølgning mot A, B, C og D for forbrytelse mot straffelovens § 91.

Saken mot D ble pådømt ved Oslo forhørsretts dom av 31. august 1977, som imidlertid ble opphevet ved Høyesteretts kjennelse av 25. november 1977, Rt. 1977 side 1179. Deretter ble saken mot alle de fire tiltalte fremmet for Oslo byrett, som den 4. april 1979 avsa dom med slik domsslutning:

"1.   A, født 11.11.1950, dømmes for forbrytelse mot strl. § 91, 2. ledd og forbrytelser mot strl. § 90, 1. ledd, 1. straffealternativ, sammenholdt med strl. § 62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år.

I medhold av strl. § 52 nr. 1 og 3 utstår fullbyrdelsen for den del av straffen som overstiger 60 - seksti - dager med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

Den ubetingede del av straffen, 60 dager, anses utsonet ved utholdt varetektsfengsel.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr 8.000,- - åttetusen 00/100-kroner.

Han frifinnes forsåvidt tiltalens poster I a), I b) og I c) er henført under strl. § 91, 1. ledd, 2. straffealternativ.

2.   B, født 10.4.1949, dømmes for forbrytelse mot strl. § 91, 2. ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve dager -.

I medhold av strl. § 52 nr. 1 og 3 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr 4.000,- - firetusen 00/100-kroner.

3.   C, født 31.12.1945, dømmes for forbrytelse mot strl. § 91, 2. ledd og mot strl. § 90, 1. ledd, 1. straffealternativ, sammenholdt med strl. § 62, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.

I medhold av strl. § 52 nr. 1 og 3 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr 4.000,- - firetusen -00/100-kroner.

4.   D, født 28.6.1945, dømmes for forbrytelse mot strl. § 91, 2. ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti dager med fradrag av 22 - tjueto - dager for utholdt varetektsfengsel.

I medhold av strl. § 52 nr. 1 og 3 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

Han frifinnes for tiltalens post II d).

5.   De dokumenter som er oppregnet i det foran inntatte pr. 5.3.1979 rettede tillegg til tiltalebeslutningen av 13.10.1978, inndras."

Det nærmere saksforhold og de domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.

A og D begjærte prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett, subsidiært påanket de dommen til Høyesterett. B og C har erklært anke. Alle de domfeltes anker gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. For A's, B's og C's vedkommende omfatter anken også inndragningen. Påtalemyndigheten har anket til skjerpelse av straffen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg gav ikke samtykke til fornyet behandling, jfr. lov av 21. februar 1947 § 40 første ledd, men henviste samtlige anker til Høyesterett.

Oversikt over spørsmålene og de domfeltes anførsler.

Før jeg går over til en nærmere drøftelse av de spørsmål saken reiser, finner jeg det praktisk å gi en oversikt over spørsmålene og de anførsler de domfelte har gjort gjeldende. Det er naturlig å knytte oversikten til de tiltaleposter de ble domfelt etter.

Tiltalens post I a gjelder A's innsamling av opplysninger. Mens tiltalen her gikk ut på forbrytelse mot straffelovens § 91 første ledds annet straffalternativ, har byretten domfelt etter § 91 annet ledd, idet den fant at A ikke hadde til hensikt å offentliggjøre eller på annen måte åpenbare hele det materialet han hadde samlet inn. A gjør gjeldende at hans forhold ikke er straffbart, da de opplysninger han har innhentet, ikke kan anses som slike hemmelige opplysninger som straffelovens § 91 jfr. § 90 sikter til. Videre hevder han at innsamlingen iallfall ikke var rettsstridig. Det må ved rettsstridsvurderingen tas hensyn til at A har oppfattet seg som representant for en politisk opposisjon som stiller seg skeptisk til de hemmelige tjenesters arbeidsmetoder, og at A's hensikt var å bruke opplysningene som bakgrunnsmateriale for innlegg i den politiske debatt. Byretten antas videre å ha bygd på en uriktig rettsoppfatning når den har funnet at A ikke har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse.

Også tiltalens post I b retter seg mot A, og gjelder det forhold at han overlot deler at sitt materiale og gav muntlige informasjoner til B. Tiltalen gjaldt her forbrytelse mot straffelovens § 91 første ledds annet straffalternativ, men byretten subsumerte forholdet under § 90 første ledds første straffalternativ. Etter A's syn er heller ikke dette forhold straffbart. A har, foruten å hevde at dette materialet ikke var hemmelig, anført at materialet ikke kan anses rettsstridig åpenbaret ved at han overlot det til en ansvarlig avis. Videre har han også på dette punkt tatt opp spørsmålet om rettsvillfarelse.

Den tredje tiltalepost som angår A, post I c, gjelder overlatelsen av hele hans materiale til C. A ble også for dette domfelt etter straffelovens § 90 første ledds første straffalternativ, og han gjør gjeldende de samme anførsler som under foregående tiltalepost.

For alle de tre nevnte tiltaleposters vedkommende hevder A subsidiært at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å vise at det foreligger overtredelse av straffelovens §§ 90 og 91.

Tiltalens post II a gjelder B. Han ble i henhold til tiltalen domfelt etter straffelovens § 91 annet ledd for å ha mottatt deler av A's materiale. B anfører at iallfall deler av det materialet domfellelsen omfatter, ikke var hemmelig, og at byrettens domsgrunner er mangelfulle på dette punkt. Hans hovedanførsel er at det ikke var rettsstridig å motta materialet. Til begrunnelse av sitt syn på rettsstridsspørsmålet har han prinsipalt hevdet at pressen straffritt må kunne motta et materiale for gjennomgåelse og vurdering uten hensyn til om det inneholder hemmeligheter som nevnt i straffelovens § 91 jfr. § 90. Subsidiært anfører han at det må bero på en konkret vurdering om det var rettsstridig å motta materialet, og at det ved denne vurdering må legges vekt på den opposisjonelle pressens rett til å gjennomgå stoff som kan ha betydning i den politiske debatt om spørsmål som knytter seg til de hemmelige tjenester. Med henblikk på den subsidiære anførsel hevder B at byrettens domsgrunner er mangelfulle, idet byretten ikke har referert og drøftet opplysninger av betydning for rettsstridsvurderingen, såsom vitneprov og andre opplysninger om kritikkverdige forhold i de hemmelige tjenesters virksomhet. Som en ytterligere subsidiær anførsel hevder B at byrettens rettsanvendelse er uriktig når den ikke har frifunnet ham på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.

Tiltalens poster II b og II c er rettet mot C. Post II b gjelder mottagelsen av materialet fra A. C ble for dette forhold domfelt på samme måte som B, og gjør gjeldende de samme anførsler. Post II c, overlatelsen av materialet til D, ble av byretten subsumert under straffelovens § 90 første ledds første straffalternativ. C hevder her at materialet ikke kan anses åpenbaret ved at han overleverte det til D. Man må se hen til at overleveringen var til oppbevaring på vegne av et presseorgan. Videre anføres det at domsgrunnene ikke viser om C's forsett omfattet det forhold at innholdet i dokumentene ville bli brakt til D's kunnskap. C hevder at det forhold byretten har lagt til grunn, heller ikke kan subsumeres under straffelovens § 91 annet ledd, da det ikke var uberettiget å overlate materialet til D.

Den siste tiltalepost som har ledet til domfellelse, post II e, gjelder D. Han ble domfelt etter straffelovens § 91 annet ledd for å ha satt E i besittelse av kopier av navnelister. D slutter seg prinsipalt til det som er anført av de øvrige domfelte. Han hevder således blant annet at det ikke gjaldt hemmelige opplysninger og at overlatelsen ikke var rettsstridig, idet hans handlemåte må vurderes i lys av Ny Tids adgang til å motta og oppbevare dokumentene. Subsidiært hevder han at domsgrunnene er mangelfulle, da de ikke viser med tilstrekkelig klarhet hvilket materiale D overlot til E og i hvilken utstrekning han var klar over innholdet.

Anførslene vedrørende inndragningen og straffutmålingen går jeg ikke nærmere inn på her.

Som det vil fremgå, reiser saken en del generelle spørsmål som har betydning i forhold til flere av tiltalepunktene og flere av de tiltalte, og jeg finner å burde drøfte disse generelle spørsmål før jeg går over til å behandle de enkelte forhold. På grunn av den nære sammenheng mellom lovanvendelsen og kravene til domsgrunnene finner jeg det her naturlig å foreta en felles drøftelse av anken over lovanvendelsen og over saksbehandlingen.

Spørsmålet om hvorvidt opplysningene var hemmelige i lovens forstand.

Straffelovens § 90 rammer den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares "som bør holdes hemmeligt af Hensyn til Rigets Sikkerhed ligeoverfor anden Stat". Den straffbare handling etter § 91 er rettsstridig å sette seg eller andre i besittelse av hemmelighet som nevnt i § 90. Beskrivelsen av hvilke opplysninger som beskyttes, er således felles for de to bestemmelser.

Jeg nevner først at det store dokumentmateriale som ligger til grunn for tiltalen i saken, og som byretten nøye har gjennomgått og vurdert, ikke er fremlagt og dokumentert på samme måte under ankeforhandlingen. I forbindelse med prosedyren for Høyesterett har forsvarerne og aktor nøye gjennomgått to dokumenter som jeg kommer tilbake til. Videre har aktor gjennomgått en del navnelister m.v. For øvrig har både forsvarerne og aktor under prosedyren for Høyesterett bygd på den beskrivelse av dokumentmaterialet som byretten har gitt og lagt til grunn for sin avgjørelse.

Høyesteretts kjennelse i den første saken mot D, Rt. 1977 side 1179, inneholder blant annet følgende om forståelsen av straffelovens §§ 90 og 91:

"Bestemmelsen i § 90 setter straff for den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. I dette ligger for det første at den straffbare handling må gjelde forhold som på forhånd er så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet. For det andre må åpenbaring av denne hemmelighet være til skade for rikets sikkerhet. Saker om overtredelse av § 90 som tidligere har vært behandlet i Høyesterett, har for det meste angått åpenbaring av opplysninger om militære anlegg. Men bestemmelsen kan videre ramme åpenbaring av andre forhold som er av betydning for rikets sikkerhet like overfor annen stat, og jeg antar at dette etter omstendighetene også kan gjelde systematiske informasjoner om organisering og bemanning av forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste og politiets overvåkingstjeneste.

Et dokument kan inneholde en slik hemmelighet som er nevnt i § 90 selv om det ikke er utarbeidet av noen offentlig myndighet. Det kan være et notat som er satt opp av en privatperson. Dokumentets innhold vil være avgjørende.

Det fremgår av den rettspraksis vi har på dette område, at det til dels vil bero på et skjønn om man står overfor opplysninger om forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Dersom det dreier seg om et innsamlet dokumentmateriale, kan ikke det enkelte dokument uten videre bedømmes isolert. Er det foretatt en systematisk innsamling, må de opplysninger som er fremskaffet, vurderes i sammenheng. Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt. 1968 side 486, særlig side 489.

Det er ikke noe vilkår for straffbarheten etter § 90 at åpenbaring av hemmeligheten skjer etter oppdrag fra en fremmed stat. Og etter § 91 annet ledd er det ikke noe vilkår at den som setter seg eller andre i besittelse av en slik hemmelighet, har til hensikt å åpenbare den."

Jeg tar utgangspunkt i denne forståelse av §§ 90 og 91, og kan - på samme måte som byretten - ikke anse det tvilsomt at navnelistene m.v. over ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten, som ifølge byretten utgjør hovedtyngden av det materialet A samlet, må anses å inneholde hemmeligheter i lovens forstand. Foruten nokså komplette navnelister er det tale om en del personaliaopplysninger, og det er også ført lister over tjenestebiler og biler tilhørende de ansatte. Det må være klart at opplysninger av denne karakter er et ettertraktet mål for fremmede staters etterretningstjeneste og at materialet, dersom det kom på urette hender, kunne volde betydelig skade for rikets sikkerhet. Det blir fra A's side hevdet, så vidt jeg forstår, at disse opplysningene allerede må antas å være tilveiebrakt av fremmede staters etterretningstjeneste. Til dette bemerker jeg at byretten har drøftet denne anførsel og funnet at den på ingen måte er sannsynliggjort. Etter min oppfatning ligger det for øvrig i sakens natur at formodninger av denne karakter ikke kan gi tilstrekkelig grunn til å betrakte opplysningene som ikke hemmelige.

At A har ervervet opplysningene gjennom en form for privat etterretningsvirksomhet som dels har bygd på åpne kilder, kan heller ikke føre til at de ikke rammes av lovens beskrivelse.

Jeg legger altså til grunn at hovedtyngden av A's materiale var opplysninger som må anses hemmelige i forhold til straffelovens §§ 90 og 91. Enkelte av tiltalepostene knytter seg til deler av materialet. Det gjelder postene I b og II a, hvor det er tale om overlevering av et utvalg av dokumenter foruten muntlige informasjoner fra A til B. Og det gjelder post II e, D's overlevering av dokumenter til E. Den sistnevnte overleveringen gjaldt kopier av et stort antall navnelister over ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten, og det er dermed klart at det dreide seg om hemmelige opplysninger. Også det materiale A overlot til B, inneholdt navnelister. Det gjaldt her en liste over personell ved overvåkingssentralen og overvåkingsavdelingen ved Oslo politikammer, med personopplysninger om enkelte av de ansatte, samt en liste over en del av personell som var ansatt ved de forskjellige politikammeres overvåkingsavdelinger rundt omkring i landet. Disse opplysninger må utvilsomt anses hemmelige i forhold til de nevnte bestemmelser. Jeg legger derfor til grunn at det objektive straffbarhetsvilkår som gjelder opplysningenes innhold, er oppfylt for samtlige tiltaleposters vedkommende.

Imidlertid er det fra forsvarernes side anført at iallfall enkelte deler av det materiale byretten har ansett hemmelig, ikke kan gis en slik vurdering. Dette spørsmålet er særlig tatt opp i forhold til det materialet A overlot til B, men med referanse også til andre tiltaleposter. I materialet fra A til B inngikk blant annet et notat med beskrivelse av etterretningstjenestens radiostasjoner. Videre inngikk et notat med oversikt over hvor mange som var heltidsansatt ved de forskjellige politikammeres overvåkingsavdelinger. Disse dokumenter - hevder forsvarerne - kan ikke anses å inneholde hemmeligheter i lovens forstand.

For sakens resultat har disse spørsmål etter min mening liten betydning. Som allerede nevnt, mener jeg at det objektive straffbarhets vilkår at det er tale om hemmeligheter i lovens forstand, er oppfylt for samtlige tiltaleposters vedkommende. De hemmeligheter som står sentralt i saken, er navnelistene og de øvrige opplysninger som A systematisk samlet inn og som til sammen gav en nokså fullstendig oversikt over alle ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten. Uansett om enkelte av de andre opplysninger byretten har ansett hemmelige ikke skulle fortjene en slik betegnelse, kan dette således ikke føre til opphevelse av dommen for straffespørsmålets vedkommende på grunnlag av lovanvendelsen eller saksbehandlingen. Jeg kan heller ikke se at vurderingen av de to dokumenter får noen nevneverdig betydning for straffutmålingen. På foranledning av prosedyren finner jeg likevel grunn til å gå nærmere inn på disse to dokumentene.

Notatet vedrørende radiostasjonene inneholder, som nevnt, en nærmere beskrivelse av stasjonene. Det er således gjort rede for deres beliggenhet og for forskjellige observasjoner A har gjort av bygningene med omgivelser. Videre er det notert navn på tjenestegjørende personell ved disse stasjoner, opplysninger som ifølge byrettens dom dels bygger på åpne kilder, men også på privat etterretningsvirksomhet fra A's side, det vil si telefonoppringning og "sjekking" av biler.

B's forsvarer har pekt på at byretten har funnet at de dokumenter B fikk overlevert fra A, samlet utgjorde stoff som måtte anses hemmelig. Han har anført at det ikke er adgang til å trekke notatet om radiostasjonene inn i en slik samlet vurdering, da notatet ikke står i noen nødvendig sammenheng med dokumentene om de ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt det her er tilstrekkelig grunn til å se dette dokumentet i sammenheng med de øvrige. Byrettens premisser inneholder uttalelser som viser at retten også ut fra en isolert vurdering har ansett dokumentet om radiostasjonene for å inneholde opplysninger som er hemmelige og bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Retten har ikke gjort nærmere rede for hva den bygger på ved denne vurdering. Det er imidlertid klart at vurderingen ikke bare kan bero på dokumentets eget innhold, men må skje i tilknytning til et bakgrunnsmateriale av faktiske opplysninger. Det vil således være spørsmål om hvor utbredt en slik samlet kunnskap om stasjonenes beskaffenhet, beliggenhet og bemanning som fremgår av notatet er, om hvilke skadevirkninger det kan få dersom opplysningene blir kjent, og om hva som gjøres for å holde opplysningene hemmelige. Jeg må gå ut fra at disse spørsmål har vært gjenstand for bevisførsel i byretten, hvor de oppnevnte sakkyndige uttalte seg om forhold av betydning for vurderingen av hvorvidt de opplysninger A samlet, utgjorde hemmeligheter i lovens forstand. Jeg må forstå premissene slik at byretten etter bevisførselen har ansett notatet for å inneholde et systematisk innsamlet materiale med en sum av opplysninger som var hemmelige og som det var av betydning å holde hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Det er intet i premissene som tyder på at byretten har bygd på en uriktig lovanvendelse. Selv om man kunne ha ønsket en nærmere redegjørelse for byrettens vurdering når den har ansett opplysningene i notatet hemmelige, antar jeg etter omstendighetene - hensett til det store dokumentmateriale som forelå for byretten - at premissene bør anses tilstrekkelige.

Jeg går så over til notatet om antall personer ved de enkelte politikammeres overvåkingsavdelinger. Byretten har sett dette notatet i sammenheng med navnelistene over ansatte i overvåkingspolitiet, og har da åpenbart funnet at det måtte vurderes som del av et omfattende informasjonsmateriale om organisering og bemanning av overvåkingstjenesten. Jeg er enig i at det er naturlig å se notatet i sammenheng med navnelistene. Selv om det er tvilsomt om notatet inneholder opplysninger som isolert sett rammes av straffelovens §§ 90 og 91, finner jeg da at byrettens lovanvendelse er riktig og at domsgrunnene også her må anses tilstrekkelige. Jeg tilføyer at jeg ikke kan tillegge det noen betydning for avgjørelsen i denne sak at opplysningene i notatet senere er publisert i en artikkel i Ny Tid.

Rettsstridsspørsmålet

Som før nevnt har samtlige domfelte anført at deres forhold ikke er rettsstridig. Det er her tale om en rekke forskjellige forhold, A's innsamling av materialet, hans overlevering til B og C, de to journalistenes mottagelse av materialet, C's overlevering til D og D's overlevering til E, forhold som dels er henført under straffelovens § 90 første ledds første straffalternativ og dels under § 91 annet ledd.

Rettsstridsreservasjonen er noe forskjellig formulert i straffelovens § 90 og § 91 annet ledd. I § 90 er ordet "rettsstridig" brukt, mens § 91 annet ledd inneholder ordet "uberettiget". Slik jeg ser det, ligger det imidlertid ingen realitetsforskjell i dette ordvalget. Reservasjonen om at §§ 90 og 91 bare rammer en handlemåte som er rettsstridig eller uberettiget må - på samme måte som når det gjelder tilsvarende reservasjoner i andre straffebud - forstås slik at det kan tenkes tilfelle hvor en handling ikke er straffbar selv om den går inn under ordlyden i straffebudene. Men loven gir ingen nærmere veiledning om når det foreligger slike tilfelle. Dette må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte. Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud.

A har anført at hans innsamling av materialet og overleveringen til de to journalister måtte være berettiget ut fra ønsket om å skape mulighet for kritisk vurdering og kontroll av de hemmelige tjenesters virksomhet. Slik som denne saken ligger an, kan jeg ikke se at A's argumentasjon kan føre frem. Som tidligere nevnt er A ved byrettens dom funnet skyldig i å ha foretatt en systematisk innsamling av opplysninger som til sammen gir en nokså fullstendig oversikt over alle ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten med tillegg blant annet av oppgaver over biler som ble brukt i tjenesten. Det er særlig disse utførlige navnelister med tilhørende opplysninger som er av betydning ved den strafferettslige vurdering av A's forhold. Jeg kan ikke se at en kritisk holdning til de hemmelige tjenesters virksomhet og ønsket om å sette denne virksomhet under debatt kunne gjøre det berettiget at A satte seg i besittelse av og overlot til andre et materiale av denne karakter, et materiale som - slik A også var klar over - kunne volde betydelig skade for rikets sikkerhet om det kom ut av kontroll. Heller ikke kan jeg se at en nærmere redegjørelse i byrettens domsgrunner om bevisførselen omkring påberopte eksempler på kritikkverdige forhold i de hemmelige tjenesters virksomhet kunne tenkes å ha noen avgjørende betydning for vurderingen av rettsstridsspørsmålet.

Den anførsel om rettsstridsreservasjonen som har størst generell rekkevidde, går ut på at pressens mottakelse av opplysninger - uansett om opplysningene gjelder forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet - aldri kan rammes av straffelovens § 91 annet ledd. Forsvareren for B og C, som med styrke har hevdet dette syn, har særlig fremholdt at pressens adgang til og muligheter for å utøve samfunnskritikk krever at den fritt må kunne motta og gjennomgå ethvert materiale, uansett om det skulle inneholde opplysninger som er hemmelige etter straffelovens §§ 90 og 91.

Etter min oppfatning gir loven ikke grunnlag for å oppstille en regel av dette innhold. Jeg kan ikke se at domstolene uten annen veiledning fra lovgiverens side enn den som ligger i lovens rettsstridsreservasjon, kan innfortolke en slik innskrenkning i lovens vern for opplysninger som bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. En slik lovforståelse ville etter min mening innebære en betydelig og betenkelig uthuling av vernet for disse opplysninger. Dette gjelder selv om lovforståelsen - som fremholdt av forsvareren - ikke ville frita pressens folk for det strafferettslige ansvar for ulovlig offentliggjøring, og heller ikke ville være til hinder for at hemmelig materiale kunne beslaglegges på pressens hånd. Det er et innlysende og i mange tilfelle presserende samfunnsmessig behov for vern av materiale som inneholder slike hemmeligheter som omhandlet i straffelovens §§ 90 og 91. Dette behovet har ført til at behandlingen av slikt materiale innenfor den sivile og militære administrasjon er omgitt med omfattende sikkerhetsforanstaltninger, gjennom sikkerhetsklarering av personell som kommer i befatning med slikt materiale og gjennom et detaljert regelverk om blant annet adgang til dokumentene, om oppbevaring og kontroll. Tilsvarende regler om behandlingen av hemmelig materiale finnes ikke og ville neppe heller være mulig eller ønskelig å gjennomføre innenfor pressen. Jeg kan ikke se at de mange sikkerhetsproblemer som ville oppstå ved en fri adgang for pressen til å motta ethvert hemmelig materiale, lar seg løse på tilfredsstillende måte utelukkende gjennom en henvisning til pressens selvjustis. I denne sammenheng nevner jeg også at det ville være høyst problematisk å trekke rammen for hvilke presseorganer og eventuelt andre publikasjoner som skulle nyte godt av et slikt privilegium.

Det er fra forsvarerens side hevdet at en anvendelse av straffelovens § 91 annet ledd på pressens mottagelse av hemmelig materiale for gjennomgåelse og vurdering ville støte an mot en fast etablert rettsoppfatning blant pressens folk. Forsvareren har i den forbindelse henvist til en rekke uttalelser fra pressehold, især i tilknytning til byrettens dom i den foreliggende sak. Da enkelte av disse uttalelser gir uttrykk for en viss misforståelse av hva spørsmålet gjelder, noe som for øvrig også er erkjent av forsvareren, finner jeg grunn til å gå noe nærmere inn på hva som er konsekvensene av mitt syn.

Jeg finner for det første grunn til å presisere at straffelovens § 91 annet ledd bare rammer den som uberettiget setter seg eller andre i besittelse av slike hemmeligheter som omhandlet i §§ 90 og 91, det vil si noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Om pressen mottar andre opplysninger av hemmelig eller fortrolig karakter, rammes forholdet ikke av § 91 annet ledd.

Det vil til dels bero på et skjønn om man står overfor opplysninger om forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, jfr. Rt. 1977 side 1181, og det vil i siste instans være domstolenes sak å vurdere om man står overfor slike hemmeligheter. Det vil ikke uten videre være avgjørende om opplysningene er gradert, av administrasjonen. Men ved den vurdering som må foretas, må en foretatt gradering tillegges vekt.

Uttrykket "sætter sig ... i Besiddelse af" i § 91 annet ledd omfatter også den som mottar et materiale til oppbevaring eller gjennomsyn, jfr. også her Rt. 1977 side 1181, men det er klart at de subjektive straffbarhets vilkår er av betydning. Den som mottar opplysninger av den art det her er tale om, vil bare rammes når han er klar over slike forhold som medfører at opplysningene er og bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet.

I den utstrekning straffebudet i § 91 annet ledd rammer pressens mottakelse av opplysninger, er det etter gjeldende rett klart - og også erkjent av forsvareren - at straffebudet ikke bare retter seg mot redaktøren, men også mot medarbeiderne.

Da jeg ikke kan gi B og C medhold i deres prinsipale anførsel om at pressens mottakelse av opplysninger aldri rammes av straffelovens § 91 annet ledd, må jeg ta standpunkt til deres subsidiære anførsel om at deres mottakelse av materialet fra A iallfall må anses som berettiget ut fra en konkret interesseavveining. De hevder at selv om det skulle være rettsstridig av A å samle inn materialet og å overlate det til andre, er det ikke dermed avgjort at det også var rettsstridig av B og C å motta materialet. De to journalister gjør gjeldende at det ut fra hensynet til pressens spesielle stilling måtte være berettiget av dem å motta materialet, og at byrettens domsgrunner iallfall er mangelfulle ved at byretten ikke har referert og drøftet opplysninger av betydning for rettsstridsvurderingen.

Jeg vil ikke utelukke at pressens spesielle funksjon etter omstendighetene kan være et moment av vekt ved vurderingen av om det foreligger straffbar overtredelse av § 91 annet ledd. Men i det foreliggende tilfelle kan jeg ikke finne at de to journalister var berettiget til å sette seg i besittelse av det materialet de mottok fra A. Jeg viser til det jeg før har sagt om karakteren av materialet. Byretten har funnet det bevist at de to journalister var fullt klar over at materialet inneholdt opplysninger som burde holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet, og jeg kan ikke se at B og C som medarbeidere i avisen Ny Tid skulle være berettiget til å motta og gjennomgå de navnelister m.v. som materialet inneholdt. Det kan etter min oppfatning ikke være slik sammenheng mellom disse opplysninger og den politiske debatt om påståtte kritikkverdige forhold ved de hemmelige tjenesters virksomhet at pressens spesielle oppgave kan påberopes med særlig tyngde. På samme måte som når det gjelder A kan jeg heller ikke for de to journalister se at en nærmere redegjørelse i byrettens domsgrunner om bevisførselen om påståtte kritikkverdige forhold kunne tenkes å ha noen avgjørende betydning for vurderingen av rettsstridsspørsmålet.

Når det gjelder C's overlevering av materialet til D og D's overlevering til E, kan det ikke være tvilsomt at disse forhold var rettsstridige.

De enkelte domfeltes forhold

A

Når det gjelder tiltalens post I a, innsamlingen av materialet, vil det uten videre fremgå at jeg ikke kan gi A medhold i hans anke.

Heller ikke A's angrep på lovanvendelsen og saksbehandlingen når det gjelder tiltalens poster I b og I c, overleveringen av dokumenter til B og til C, kan etter min oppfatning føre frem. I det vesentlige vil dette følge av hva jeg allerede har sagt. Jeg tilføyer at jeg er enig med byretten i at materialet må anses "åpenbaret" ved at A overleverte det til B for gjennomgåelse, og at således straffelovens § 90 første ledds første straffalternativ får anvendelse, jfr. blant annet uttalelser om lovanvendelsen i Rt. 1979 side 100 på side 104-105.

Jeg kan ikke finne feil ved byrettens vurdering når den har lagt til grunn at en mulig rettsvillfarelse fra A's side ikke var unnskyldelig.

B

Når det gjelder B's anke, gjenstår det etter mine tidligere bemerkninger bare å ta standpunkt til spørsmålet om frifinnelse på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse. Jeg er enig med byretten i at en mulig rettsvillfarelse fra B's side ikke kan anses unnskyldelig. Jeg anser det avgjørende at navnelistene var hemmelig materiale av en slik karakter at B burde ha forstått at han var uberettiget til å sette seg i besittelse av det.

C

For så vidt gjelder tiltalepost II b, C's mottagelse av materialet fra A. må hans anke etter mitt syn forkastes av samme grunner som B's anke.

Tiltalepost II c, overleveringen til D, krever en noe nærmere drøftelse. Jeg anser det etter den beskrivelse byretten har gitt, klart at de objektive vilkår for anvendelsen av straffelovens § 90 første ledds første straffalternativ foreligger. Byretten har ikke uttrykkelig uttalt seg om hvorvidt C's forsett omfattet det forhold at dokumentenes innhold ville bli "åpenbaret" for D. Den fremholder imidlertid at C ikke tok noe forbehold om at D ikke måtte sette seg inn i dokumentenes innhold, men at han tvert imot bad D om å ta kopi av samtlige dokumenter. Når jeg leser beskrivelsen av C's forhold i sammenheng, kan jeg ikke finne grunnlag for tvil om at byretten har ansett det bevist at C iallfall anså det overveiende sannsynlig at innholdet i dokumentene ville bli brakt til D's kunnskap, og at altså C har handlet med det nødvendige forsett.

D

Av det jeg tidligere har uttalt, vil det fremgå at jeg anser de objektive straffbarhetsvilkår for å være oppfylt. De dokumenter D overlot til E, inneholdt hemmeligheter i lovens forstand, og det var rettsstridig å sette E i besittelse av dem. Jeg kan heller ikke se at byrettens dom etterlater noen tvil om at D var klar over dette og at altså de subjektive straffbarhetsvilkår foreligger.

Inndragningen

På bakgrunn av anførslene og den måte saken er lagt opp på, oppfatter jeg anken over inndragningen slik at den knytter seg til de samme ankegrunner som anken over domfellelsen i straffespørsmålet, og at det altså ikke gjøres gjeldende noen separate innsigelser mot inndragningsavgjørelsen. Det følger da av mitt standpunkt til den øvrige del av anken at jeg heller ikke kan gi anken over inndragningen medhold.

Straffutmålingen

Den foreliggende sak er særegen. Tidligere saker om overtredelse av straffelovens §§ 90 og 91 har stort sett dreid seg om spionasje til fordel for fremmed makt. Som byretten fremhever, og som det også har vært fremholdt av aktor for Høyesterett, er denne sak ingen spionsak. Jeg kan tiltre vesentlige deler av byrettens straffutmålingsbetraktninger, og skal særskilt bemerke:

Hovedpersonen i saken er A. Objektivt sett er hans handlemåte alvorlig. Han har systematisk og målbevisst samlet et omfattende materiale som, dersom det var blitt kjent, kunne ha skapt betydelige problemer for landets overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Materialet er - slik byretten nærmere har beskrevet - til dels samlet på en nokså underfundig måte.

Etter byrettens vurdering, som jeg legger til grunn, har imidlertid A ikke hatt til hensikt å gjøre detaljopplysningene i materialet kjent. Formålet med innsamlingen var å bruke materialet som grunnlag for en generell kritisk fremstilling av de hemmelige tjenesters funksjon og arbeidsmåte.

Jeg er blitt stående ved at det ikke er grunn til å gjøre noen endring i straffen for A.

Når det gjelder B og C's forhold, peker jeg på at C i motsetning til B er dømt for å ha overlatt materialet til en utenforstående, D. C bad også D om å kopiere materialet. Denne etter min oppfatning ansvarsløse atferd måtte skape atskillig risiko for at materialet kunne komme ut av kontroll. Jeg har derfor vært i tvil om hvorvidt straffen for C er for mildt utmålt, og likeledes om hvorvidt det er et rimelig forhold mellom reaksjonen overfor C og overfor B. Imidlertid har byretten etter umiddelbar bevisførsel vurdert de enkelte domfeltes rolle i begivenhetsforløpet, og jeg er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre noen endring i straffen for B og C's vedkommende.

Heller ikke for D's del finner jeg grunn til å gjøre noen endring i byrettens dom. D ble - som byretten påpeker - innblandet i saken uten eget initiativ, med anmodning om å yte en vennetjeneste. Overleveringen av det kopierte materiale til E var kritikkverdig, men D's atferd bør ses i lys av at han uten eget ønske ble brakt i en situasjon som han ikke mestret.

Etter dette stemmer jeg for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Sinding-Larsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Fredrik Dahl med domsmenn):

1.   A, født 11.11.1950 i Fredrikstad, kontorsjef, inntekt ca. kr 85.000,- pr år, formue ca. kr 40.000,-, ugift, ingen å forsørge.

Ikke straffedømt eller bøtlagt tidligere.

2.   B, født 10.4.1949 i Volda, journalist i Ny Tid, inntekt ca. 85.000,- pr år, uformuende, ugift, ingen å forsørge.

Ikke straffedømt tidligere, bøtlagt en gang for trafikkforseelse.

3.   C, født 31.12.1945 i Kristiansand S., journalist i Ny Tid, inntekt ca. kr 85.000,- pr år, uformuende, gift, forsørger delvis sin hustru og 2 barn.

Ikke straffedømt tidligere, bøtlagt 8 ganger for trafikkforseelser.

4.   D, født 28.6.1945 i Oslo, informasjonssekretær, inntekt ca. kr 92.000,- pr år, uformuende, ugift, ingen å forsørge.

Ikke straffedømt eller bøtlagt tidligere.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 13. oktober 1978 samt tillegg til tiltalebeslutning av 13. oktober 1978 er de satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:

I straffelovens § 91, 1. ledd, 2. straffealternativ,

for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av noe som bør hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet like overfor en annen stat, i hensikt å åpenbare den, og at det ved åpenbarelsen ville voldes betydelig skade, eller medvirket hertil,

a) nr. 1, A,

ved i tidsrommet fra 1972 og frem til sommeren 1977, blant annet i Oslo, systematisk å ha skaffet til veie og samlet opplysninger og informasjoner om politiets overvåkingstjeneste, forsvarets etterretningstjeneste og forsvarets sikkerhetstjeneste, blant annet organisering, bemanning og beliggenhet, og på denne måten rettsstridig å ha satt seg i besittelse av noe som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat, i den hensikt helt eller delvis å offentliggjøre eller på annen måte gjøre det kjent, noe som ville volde betydelig skade,

b)   nr. 1, A.

ved i juni/juli 1977 i Oslo ved flere anledninger rettsstridig å ha gitt journalist B, muntlig og/eller skriftlig, opplysninger og informasjoner om forhold som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat, blant annet om radiostasjoner i forsvaret, beliggenhet, bemanning m.m. og om personell ved overvåkingspolitiet,

c) nr. 1, A,

ved i juli/august 1977 i Oslo rettsstridig å ha overlevert til journalist C det under post I a) nevnte materiale og som Hauge ikke rettmessig kunne ha i sin besittelse eller disponere over,

II straffelovens § 91, 2. ledd,

for uberettiget å ha satt seg eller andre i besittelse av noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat,

a) nr. 2, B,

ved i juni/juli 1977 i Oslo ved flere anledninger uberettiget å ha mottatt fra A opplysninger og informasjoner om forhold som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat, blant annet om radiostasjoner i forsvaret, beliggenhet, bemanning m.m. og om personell ved overvåkingspolitiet,

b) nr. 3, C,

ved i juli/august 1977 i Oslo uberettiget å ha mottatt fra A et omfattende dokumentmateriale inneholdende opplysninger og informasjoner om politiets overvåkingstjeneste, forsvarets etterretningstjeneste og forsvarets sikkerhetstjeneste, blant annet organisering, bemanning og beliggenhet, og således å ha satt seg i besittelse av noe som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat,

c) nr. 3, C,

ved mandag 1. august 1977 i Oslo uberettiget å ha overlatt til D det under post II b) nevnte materiale og som D ikke rettmessig kunne ha i sin besittelse eller disponere over,

d) nr. 4, D,

ved mandag 1. august 1977 i Oslo uberettiget å ha mottatt fra C et omfattende dokumentmateriale inneholdende opplysninger og informasjoner om politiets overvåkingstjeneste, forsvarets etterretningstjeneste og forsvarets beliggenhet, noe som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat,

e) nr. 4, D,

ved i begynnelsen av august 1977 i Oslo ved to anledninger, etter å ha foretatt mangfoldiggjøring av en del av det under post II d) nevnte materiale, uberettiget å ha satt E i besittelse av fotokopier av lister med opplysninger om personell ved forsvarets etterretningstjeneste, politiets overvåkningstjeneste og forsvarets sikkerhetstjeneste.

Straffelovens § 62 får anvendelse for tiltalte nr. 1, A, nr. 3, C, og nr. 4, D. - - -

 

Tilbake til hovedsiden.