Annet
Markedsentusiastene ror
Finanskrisa henger komplisert og bekymrende sammen med både matvarekrisa og oljekrisa. Ingen av krisene har markedsentusiastene noen troverdige løsninger på. Samtidig sliter de institusjonene som er satt til å eksportere frimarkedsmodellen til fattige land.
Liberalisering av finansmarkedene har hatt en nøkkelrolle i det nyliberale prosjektet. Skylden for finanskrisen, både denne og forutgående kriser som krisen i Sørøst-Asia for ti år siden, ligger hos grådige og oppfinnsomme finanskapitalister, og hos politikere med en blind tiltro til at markedet vil regulere seg selv. Nå pøser amerikanske myndigheter et utall milliarder inn i finansmarkedene, samtidig som tre millioner familier som er blitt boligløse som følge av galskapen, må klare seg selv. I frimarkedets hjerteland praktiseres sosialisme for de rike, og markedsliberalisme for de fattige.
Det gir markedsentusiastene et enormt forklaringsproblem. Bortforklaringer om at dette bare er en uheldig engangsforeteelse, som skyldes enkelte aktørers uansvarlige oppførsel, er lite troverdige. Krisen er et resultat av en feilslått politikk, en politikk for deregulering av finansmarkedene, som har gitt finanseliten mulighet for enorme fortjenester. De samme menneskene som har stått bak eller presset på for denne politikken, uttaler i disse dager at vi trenger reguleringer på den ville spekulasjonen. Men ikke for mye heller, forstås.
Det er ikke bare finanselite og amerikanske myndigheter som ror på harde livet for tida. Også de internasjonale organisasjonene som skal sørge for liberalisering av finansmarkeder, privatisering og markedsadgang i fattige land, er kreative i sine forsøk på å bortforklare krisen i nyliberalismen.
I sommer brøt forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, igjen sammen. WTO-bossen Pascal Lamy prøvde iherdig å skylde på en detaljdiskusjon om sikkerhetsmekanismer for India, som man ikke kom helt i boks med. Sannheten er at man, syv år på overtid, ikke har klart å presse igjennom den markedsadgangen og liberaliseringen man ønsket, fordi nyliberalismens rulleblad i dag er vanskelig å bortforklare. De fattige landene kjøper ikke oppskriften.
Også det internasjonale pengefondet IMF sliter, fordi fattige land ikke lenger vil låne penger til gjengjeld for privatisering og liberalisering. For å overleve økonomisk skal IMF nå investere gullreservene på finansmarkedene. Verdensbankens timing er litt bedre, de skal prakke lån på fattige land som rammes av klimaendringene, klimaendringer som de rike landene selv har eksportert.
Det blir mer og mer åpenlyst at systemet er i krise, og det kalles på reformer fra mange hold. Men det er ikke åpenlyst hva som skal komme istedenfor. Hvis finanselitens interesser fortsatt får forme politikken, vil de profitable finansmarkedene komme på bena igjen, samtidig som tilbakegangen i økonomien kan føre til ytterligere nedbygging av velferdsstater, mer press på arbeidstakere, mer fattigdom, og en plattform for autoritære regimer og nasjonalisme.
Det vi trenger nå er tiltak som kan bryte finansmarkedenes dominans, og sette solidaritet før profitt. Vi trenger omfattende reguleringer av finansmarkedene, både nasjonale og globale som sådanne. Slike tiltak kan være skatt på finanstransaksjoner og progressiv skattlegging av kapitalinntekter. Like viktig er å hindre den konsentrasjonen av rikdom som gjør spekulasjonen mulig, og å sette en stopp for all privatisering av velferdsgoder og infrastruktur, som kan gjøres til redskaper for spekulasjon. Dette er bare mulig gjennom demokratiske tiltak som formes av interessene til menigmann, og som gir demokratiet kontroll over finansmarkedene.