Annet
Oslo kommune: Vi kjøper ikke tjenester fra bedrifter som lønner ansatte med mer enn minstelønn
Et arbeidsliv i endring. Hvor går næringslivet
Av Kjetil Eriksen, Byggmesterforbundet i Oslo og Oslo Håndverks- og Industriforening
Først presentere meg;
Jeg driver en – hva vi kaller mellomstor - byggmesterbedrift i Oslo – 15 ansatte.
Var i perioden 2001 -2006 styreleder i Norges byggmesterforbund og gjennom det engasjert i prosessen i forkant av vedtaket om almenngjøring av deler av tariffavtalen i byggfag. Jeg gikk den gang inn for en landsdekkende almenngjøring og jeg mener fortsatt at det var riktig.
Sitter i dag i NHO’utvalg for mindre bedrifter og i omdømmeutvalget i BNL.
Overskrift på innlegget _ hvor går næringslivet – kan jo friste noen og enhver til vidløftige spådommer i disse finanskrisetider. Det skal jeg ikke begi meg inn på, Selv våre mest profilerte ”forstå-seg-påere” innrømmer at de har problemer med spådomskunsten.
En påstand tør jeg komme med – det neste halvåret vil gi oss mange svar på hvordan et omslag fra høykonjunktur med skrikende mangel på arbeidskraft til kredittørke og økt ledighet, påvirker flyt av arbeidskraft og tjenester. Settes det seriøse arbeidslivet under ytterligere press eller er det den useriøse delen av markedet som tørker ut når ”honningkrukka” tørker inn?
Uansett virkning må vårt svar være det samme – et solid forsvar for felles verdier og felles forståelse for hva et seriøst arbeidsliv betyr.
Jeg vil ta for meg følgende i mitt innlegg;
1. Et forsøk på å forklare hvorfor så mang små og mellomstore bedrifter forsvarer et system som gir oss høyere lønnsutgifter enn vi kunne kommet unna med ved inntak av billig importert arbeidskraft. Og hvorfor er det så ulikt syn på dette i ulike deler av næringslivet?
2. Hvordan kan næringslivet og deres organisasjoner ivareta det ”ordnede” arbeidslivet der dette kolliderer mot kravet om ”fri” konkurranse?
3. Hvilke grep kan vi ta for å sikre det seriøse arbeidslivet uten ”hjelp” av regulering og forskrifter? Hva med bestillers rolle og vårt felles ansvar for å ”oppdra” forbrukerne?
Første del – ”Hvorfor forsvarer små og mellomstore bedrifter tiltak som påfører oss høyere lønnskostnader enn vi ellers kunne kommet unna med?
Mange hevder at vi forsvarer tiltak som almenngjøring for å beskytte egne bedrifter – men de fleste av oss er jo arbeidsgivere på linje med store bedriftene og svært mange driver virksomheter som er arbeidsintensive.
I egen bedrift utgjør lønnskostnader i 2007 ca 35 % av omsetningen. Samme år – et godt år var overskuddet ca 6 % av omsetningen. Og lederlønn er under 1,5 ganger gjennomsnittslønn for produksjonsarbeidere i bedriften.
Det er vår plikt som ledere av en bedrift å sørge for overskudd i bedriften. Samtlige av mine ansatte forstår og aksepterer at deres innsats må gi inntekter som dekker lønn, indirekte kostnader og gir bedriften et overskudd.
Da er det nærliggende i arbeidsintensiv virksomhet å se på mulig kutt i lønnskostnader for å øke overskudd.
Hvorfor forsvarer da svært mengde mindre bedrifter krav om minstelønn? Og når de ”tunge ” store bedriftene avviser regulering av minstelønn – almenngjøring - Hva er det de har skjønt som vi ikke har fått med oss?
INGENTING – Det er omvendt. Det er opplagte sannheter de ikke har skjønt.
Når vi beskyldes for å snakke for vår ”syke mor” – det er feil - vi snakker for vårt sunne samfunn og et sunt næringsliv.
Over 95 % av NHO’s medlemsbedrifter har mindre enn 20 ansatte. Mange er familiebedrifter med lang horisont i bedriftsplanlegging. Vi er ikke plaget av ”kvartalstall” og utbyttekrav fra aksjonærer. Vi kjenner oss ikke igjen i diskusjoner om lederlønninger – solide fallskjermer eller opsjoner – men vi møter daglig utfordringer i konkurranse med useriøse konkurrenter og svart arbeid.
Bedrifter med mindre enn 20 ansatte er ofte preget av et nært forhold mellom ledelse og ansatte – de jobber ofte side om side på byggeplassen eller i verkstedet.
Vi erkjenner og forholder oss til at det kun er krav om beskyttelse av arbeidstaker mot urimelig ”utbytting” som gir grunnlag for tiltak mot sosial dumping. Men ærlig talt - er det bare vi som ser den underliggende sammenhengen?
Problemet med ”sosial dumping” dreier seg i stor grad om moral og etikk. Jeg finner det umoralsk å avlønne folk som utfører en real jobb og skaper store verdier , men en lønn de knapt kan leve av og tilby de samme ansatte arbeidsforhold og sikkerhet som gjør arbeid i byggenæringen til ”risikosport”.
Vi har bedriftseiere som synes dette som uproblematisk og vi har byggherrer som synes dette er en glimrende måte å få ”mer ut av pengene”.
Og vi har representanter for næringslivet og ”næringslivsvennlige ” partier som beskriver dette som fri konkurranse.
Det ble i forkant av forskriften om almenngjøring hevdet at dette ville ta fra utenlandsk arbeidskraft og utenlandske bedrifter deres konkurransefortrinn og var å se på som ”proteksjonisme”.
Vi møter fortsatt betydelig konkurranse og press på priser også fra bedrifter som oppfyller kravet til minstelønn for sine ansatte. Tariffens minstelønn er ikke gjengs lønnsnivå i bransjen. Det virker som det nå er en del omgåelser og kreative løsninger for å komme unna krav om minstelønn og det er nok av dem som blåser i alle regler. Men uten tariffens minstelønn å måle mot, vil det bli svært komplisert å iverksette tiltak. Begrep som ”urimelige arbeidsforhold” eller andre –ikke klart definerte mål – gir liten eller ingen hjemmel for å reagere mot ”sosial dumping” – så får man heller diskutere om tariffens minstelønn i ulike fag er en nedre grense mot ”armod og elendighet” når denne varierer innenfor norske overenskomster. Innsigelse som dette må i så fall rette seg mot begrepet ” sosial dumping” og ikke regelverket som sådan.
Ofte er underbetaling og kreative løsninger for omgåelse av almengjøringsvedtaket, bare ett av mange kritikkverdige forhold de finner på en byggeplass hvor tiltak er påkrevd.
”Mangler det stillas- har også folk dårlig betalt”.
Sikker jobb i byggenæringen koster penger, og det er nok mange som ikke helt forstår hvor stort ”konkurransefortrinn” de bedriftene har som blåser i både krav til anstendig lønn og sikker jobb.
Vi kan ikke konkurrere på pris mot useriøse aktører uten selv å ta snarveier og bli useriøse.
Balansegang mellom krav til et regulert og anstendig arbeidsliv på den ene siden og krav til fri konkurranse på den andre er problematisk. Det er liten vilje i det jeg forenklet kan beskrive som ”næringslivsvennlige” politiske miljø, ledere i NHO og toppledere i næringslivet til å ta tak i denne problemstillingen.
Vi skryter av et ordnet og velfungerende arbeidsliv, innrømmer at vi trenger regler og skal etterleve de reglene vi har , men møter stort sett alle nye forslag med at dette svekker den frie konkurranse.
Historien viser at de aller fleste av de reglene vi i dag ser på som viktig for et seriøst arbeidsliv, ble møtt av de samme motargumentene før de ble innført. Vi må våge å se motsetningen mellom fri konkurranse og hensyn til et humant samfunn. Vi må slutte å være glad til for at andre kjemper gjennom regler som vi i ettertid skal pris oss lykkelig for at er der, slik at ”rovdyrkapitalismen ” ikke utvikles til det groteske.
(Dette er nok argumenter som blir mer legitime i kjølvannet av frisleppet i finans sin falitt de siste mnd!)
I denne situasjonen er det på høy tid at næringslivet tar ballen og viser mot til å definere hvordan vi ønsker at næringslivet skal se ut fremover. Hva legger vi i ”fri \ rettferdig eller lojal konkurranse” ? Ved å definere hvordan vi vil ha det – er det også mulig å sloss for å få på plass et sett av virkemidler som bringer oss dit – være seg ”proteksjonisme” styrking av likhet i konkurranseforhold, kamp mot sosial dumping eller annet. Definer målet – gi det et innhold og sørg for å komme dit.
Det er ikke beskyttelse av bedriftene vi må håndheve – det er beskyttelse av et system som gjør det mulig å opptre seriøst.Hvorfor denne motviljen mot å definere hvor vi vil?
Jeg tror ikke det er vond vilje – jeg tror det er en naiv tro på at markedet ordner alt til alles beste.
Hva kan vi gjøre uten ”hjelp” fra andre?
Etikk og holdninger er avgjørende for om utførende bestiller ender opp med en seriøs utførende eller ikke. Bedriftene opptrer ikke i et vakuum – vi forholder oss til et marked som må ønske seriøse bedrifter.
Jeg vil derfor avslutningsvis ta for meg det betydelige ansvar bestiller har for å sørge for lovlig forhold i byggeprosessen. Bestiller har muligheten til å sette opp rammer og definere regler for gjennomføring av prosjektene før bestilling. Kriterier for valg av tilbyder og krav til utførende er helt avgjørende for om man ender opp med ”Svarteper” eller ikke.
Her møter vi mye dårlige holdninger – ikke minst fra offentlige bestillere.
Vi har eksempler på at timeprisene for rammeavtalene for vedlikehold i Oslo kommune går ned fra 340.- til 280.- kr i en tid hvor bransjen koker av oppdrag.
Når bestiller av oppdrag for Oslo kommune, kan opplyse at ”ingen bedrifter som skriver avtale med oss betaler mer enn tariffens minstelønn til ansatte” og ” vi driver etter rene forretningsmessige prinsipper” – så er det en del ugjort også når det gjelder holdninger hos byggherrene. (Jeg må si jeg da undres hvor de ville lagt ”lista” hvis ikke forskriften var kommet på plass?).
Profesjonelle byggherrer og store hovedentreprenører har selvfølgelig det samme ansvaret for å implementere riktige holdninger i sine kontrakter og forespørsler. Og – jeg er ikke redd for konkurransen verken i privat eller offentlig innkjøp dersom kriteriene for valg av tilbyder vektes uten ensidig fokus på pris. Kompetanse, gjennomføringsevne, krav til referanser, innbetalt skatt og avgift, lærlingeordning og diverse andre kriterier kan benyttes for sortere vekk useriøse tilbydere, Men sørgelig ofte inngås avtaler ut fra ett kriterium – pris. Og så klager man på de andre missforholdene i ettertid og skriker opp om en useriøs næring.
Og som med så mange gamle holdninger – det er i det private vi sliter lengst med gammelt tankegods. Tillater vi fortsatt oppblomstring av svart arbeid og uverdige arbeidsforhold privat – så vil også disse holdningene farge synet på hele byggenæringen og vanskeliggjøre opprydding også i det offentlige og profesjonelle markedet.
Så selv om vi har en god alliert i Fellesforbund og LO i forhold til bl.a almenngjøring - er de et dårlig ”parti” i andre - for de snakker sin sak. Nyttig allianse, men jeg vil påstå de har store hull i sitt helhetssyn. De forsvarer selvfølgelig egne ansatt og et seriøst arbeidsliv.
Jeg har allerede nevnt behovet å definere ”ryddig ” eller lojal konkurranse. Ikke spesielt interessant for arbeidstakersiden – men helt avgjørende for å overleve som seriøs bedrift.
En ekstrem høy toleranse for ulovlig svart arbeid. LO og Fellesforbundet med sine politiske allierte viser påfallende liten interesse for brudd på arbeidsmiljølov, grov underbetaling eller annet snusk innen forbrukermarkedet . Når tiltak mot ”sosial dumping” elegant overser denne arenaen for den styggeste ”sosiale dumpingen” - nemlig det svarte – forbrukermarkedet, blir jeg usikker på hvor ekte Fellesforbundets bekymring for utenlandske arbeidstakere stikker.
BNL iverksetter en kampanje – et omdømmeløft- som legge vekt på forbrukermarkedet. Vi er i ferd med å gi bedriftene bedre verktøy fo rhåntering av forbrukerkunder. Store ressurser brukes på å oppdra forbrukerne til å bli gode kunder. Vi ønsker å gi dem verktøy og hjelpemidler som styrker deres situasjon som bestillere og gir dem råd om kontrakter, veiledning om byggherreansvar med mer. Vi håper at politikere også interesserer seg for tiltak som reduserer svart arbeid og vi håper at Arbeidstilsynet snar får med seg at det er like alvorlig om en arbeider faller ned fra et stillas som står i en hage på Vindern som om den står på en større byggeplass hos en større entreprenør.
Lykke til med ”Krisa”