Annet
Asbjørn Wahl: Mellom barken og veden
Velferdsstaten er satt under press. Den er i ferd med å endre karakter. Nedskjæringer og privatisering har oftest blitt sett på som de viktigste angrepene på velferdsstaten. Minst like viktig er imidlertid det paradigmeskiftet som skjer innad i velferdsstaten, men som i liten grad diskuteres. Det har imidlertid stor betydning for dem som rammes – og for dem som arbeider nært opp til samfunnets sosiale problemer, skriver Asbjørn Wahl i denne artikkelen. Mellom barken og veden
Av Asbjørn Wahl
I ei bok jeg nettopp har publisert, ”Velferdsstatens vekst – og fall?”, hevder jeg at velferdsstaten er satt under press, at den er i ferd med å endre karakter. Nedskjæringer og privatisering har oftest blitt sett på som de viktigste angrepene på velferdsstaten. Minst like viktig er imidlertid det paradigmeskiftet som skjer innad i velferdsstaten, men som i liten grad diskuteres. Det har imidlertid stor betydning for dem som rammes – og for dem som arbeider nært opp til samfunnets sosiale problemer.
Velferdsstaten er mer enn summen av offentlig budsjetter og institusjoner. Ser vi på velferdsstatens framvekst som resultat av store folkegruppers kamp for å bedre sine livsbetingelser, blir dette en for snever definisjon. Vi må legge an et bredere perspektiv. Det dreier seg om folks muligheter til å påvirke og styre sine egne livsvilkår. Det dreier seg om å begrense den individuelle risiko knyttet til arbeidsløshet, kriser, ulykker og sykdom. Det dreier seg om makt og innflytelse over samfunns- og arbeidsliv.
Gjennom utviklingen av en stadig mer repressiv statlig politikk har velferdsstatens pågående forvandling stor betydning for sosialpolitikken. På følgende fire områder foregår det viktige endringsprosesser:
1. Polarisering av samfunnet
At velferdsstaten svekkes, betyr ikke at alle rammes, men at samfunnet polariseres mellom de som har og de som ikke har. Mange kan i snever forstand vinne noe på at velferdsstaten undergraves, blant annet gjennom skattelette – eller ved at de tilhører vinnerlaget i den økende markedskonkurransen. Andre taper, og taper stort. Fattigdommen og de økonomiske og sosiale forskjellene øker. Stadig flere ekskluderes fra et krevende arbeidsliv. Helseforskjellene blir større. De sosiale forskjellene gjenskapes og styrkes innen utdanningssystemet.
2. Individualisering av risiko
Sentrale deler av velferdspolitikken dreier seg om å beskytte mot ulike former for risiko man er utsatt for i et markedsøkonomisk system – altså kollektiv risikospredning organisert som universelle ordninger gjennom staten. Først og fremst gjelder det inntektssikring ved sykdom, arbeidsløshet og alderdom, men også tilgangen til gratis helsetjenester, samt gjennom den sosiale bolig- og energipolitikken. Det som skjer når disse områdene overføres eller tilbakeføres til markedet, er at risiko igjen blir individualisert. Dette har skjedd fullt ut innen bolig- og energipolitikken. Pensjonsreformen svekker omfordelingen og styrker den individuelle risikoen også på dette området. Arbeidsløshet defineres i økende grad som et individuelt og ikke som et system-problem.
3. Økt eksponering mot markedet
Helt siden arbeiderbevegelsens barndom har en vesentlig del av den samfunnsmessige kampen dreid seg om å skjerme seg mot konkurransepresset og markedets uforutsigbarhet. En stor del av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk, folkevalgt styring. Arbeidstakerne ble skjermet mot de verste formene for utbytting gjennom tariffavtaler, omfattende lovgivning og regulering, som arbeidsmiljølov, ferielov og sysselsettingslov, samt offentlig arbeidsformidling. Gjennom avregulering av arbeidsmarkedet, mer fleksibilisering og økt sosial dumping blir dette snudd helt rundt – i form av økt eksponering mot markedet.
4. Fra universelle ordninger til behovsprøving
Kritikken mot de universelle ordningene kommer jevnlig opp: De er ikke treffsikre nok. Kampen mot fattigdommen må skreddersys eller målrettes mot dem som har behov for de ulike tiltakene, sies det – altså behovsprøving. Den universelle, sosiale boligpolitikken har blitt omgjort til en statlig veldedighetspolitikk – med utdeling av behovsprøvd bostøtte som en sentral oppgave. Dermed kommer de stigmatiserende sidene ved denne politikken igjen for fullt. Særlig har dette utviklet seg overfor de hundretusener som er ekskludert fra arbeidsmarkedet gjennom uføretrygding, rehabilitering og sosialstønader.
Paradigmeskifte
Til sammen fører disse endringene til et fullstendig paradigmeskifte i velferdsstatens utvikling. Den er i forvandling. Den undergraves som instrument for omfordeling. Den svekkes som redskap til å skjerme folk fra markedets utrygghet og konkurransepress, og bidrar altså til å presse fram økt eksponering mot markedet. Markedskreftene setter seg igjennom på stadig flere områder. Her ligger den største trusselen mot velferdsstaten i dag.
De fleste av trådene i disse utviklingstrekkene samles i det som har blitt den offisielle arbeidsmarkedspolitikken – altså arbeidslinja. Problemet er åpenbart at stønadsordningene er for gode. Disse søkes derfor omgjort til redskaper i arbeidslinjas system av straff og belønning. Mens arbeidslivspolitikken tidligere var rettighetsbasert og systemkritisk, har den nå blitt systemtro og basert på individuelle økonomiske incitamenter ovenfra.
Sviktende arbeidsmoral
Hele det ideologiske fundamentet for arbeidslinja bygger på mistro og mistenkeliggjøring. Sviktende arbeidsmoral er problemet. Annerledes kan man vel heller ikke tolke tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens famøse utspill om at de utstøtte måtte «stå opp om morran». Alle tiltak rettes inn på at det ikke er arbeidslivet det er noe galt med, det er deg! Slik individualiseres et av vår tids mest omfattende samfunnsproblemer.
Arbeidslinja representerer dermed i realiteten et brudd med noen av velferdsstatens grunnleggende prinsipper. Den utgjør kjernen i den snikende, innholdsmessige omdanningen av velferdsstaten som for tida pågår, men som ikke blir diskutert. Arbeidsmoralismen har sterke historiske røtter, men gjennom arbeiderbevegelsens framvekst og økende makt ble fokuset endret – slik at arbeidsløshet ble erkjent som et økonomisk systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem. Sånn sett er vi tilbake til fortida sosialpolitiske tenkning.
Mer repressiv politikk
Det er grunn til å frykte at arbeidslinjas mistenkeliggjøring og disiplinering kan bli verre etter hvert som utstøtingen øker og den økonomiske krisa skjerpes. Dagens arbeidsliv krever, heter det, som om arbeidslivet er en objektiv størrelse, upåvirket av maktforhold og sterke økonomiske interesser. Sosiale problemer har imidlertid sosiale årsaker. Det som trengs er å redusere presset i arbeidslivet, slik at flere kan holde ut lenger. Konkurransen må dempes. Det krever organisering og politisk kamp. Det dreier seg om å tøyle markedskreftene og redusere presset.
Sosialarbeidernes virkelighet har alltid hatt en dualisme i seg – trengt som de er mellom barken og veden – som representanter for de offentlige maktstrukturene på den ene siden og som støttespiller for ofrene, for klientene, på den andre. Når den statlige politikken blir mer repressiv, som vi ser klare tegn til i dagens utvikling, ja, så skjerpes også denne motsetningen. Hva gjør sosialarbeiderne da?
Er ikke denne debatten allerede tatt, så er det på tide å ta den!
Tidsskriftet Fontene 05/2009