Annet
Byrådet vil kutte i musikkskolen
I Oslo foreslår nå Byrådet å kutte tre millioner kroner i budsjettet til kulturskolen. Går dette forslaget gjennom, vil barn og unge bli de store taperne. Talentfulle barn og unge vil ikke ha muligheter til å utvikle sine kunstneriske evner, korps, kor og orkestre vil ikke lengre ha råd til å benytte seg av kulturskolens profesjonelle instruktører og dirigenter, og Oslos kulturliv vil på sikt svekkes og smuldre bort. Er det dette Oslos politikere ønsker? spør Hans Ole Rian, nestleder i Musikernes Fellesorganisasjon.Oslo kutter i musikkskolen
Av Hans Ole Rian
nestleder i Musikernes Fellesorganisasjon
I Oslo foreslår nå Byrådet å kutte tre millioner kroner i budsjettet til kulturskolen. Går dette forslaget gjennom, vil barn og unge bli de store taperne. Talentfulle barn og unge vil ikke ha muligheter til å utvikle sine kunstneriske evner, korps, kor og orkestre vil ikke lengre ha råd til å benytte seg av kulturskolens profesjonelle instruktører og dirigenter, og Oslos kulturliv vil på sikt svekkes og smuldre bort.
Er det dette Oslos politikere ønsker?
Det er i hvert fall ikke dette dagens regjering ønsker. I Kulturløftet II står følgende: «Det skal gjennomføres et kulturskoleløft slik at alle barn som ønsker det får et kulturskoletilbud av god kvalitet til en rimelig pris. De rødgrønne partiene vil bruke statlige stimuleringsmidler og en solid kommuneøkonomi for å få dette til. De vil også utrede utviklingen av et mer omfattende kulturskoletilbud i tilknytningen til skolefritidsordningen (SFO) og skolen. Kulturskolen skal synliggjøres og det skal legges til rette for talentutvikling.»
Ja, så tidlig som i 1992, i stortingsmelding nr. 40 (1992–1993) «Vi smaa en Alen lange», sluttet Stortingets flertall seg til en målsetting om at musikkskoleelever skulle utgjøre minst 30 prosent av grunnskolelever. Dette målet er langt fra nådd, og det til tross for at det er kommet også andre kulturuttrykk inn i kulturskolen. I Oslo har kun mellom åtte og ni prosent av grunnskoleelevene et tilbud om undervisning i kulturskolen.
Men trenger vi så disse kulturskolene? Er det viktig for den enkelte, for lokalsamfunnet og for nasjonen Norge at barn og unge lærer å synge, spille, danse, lage teater, komponere, skrive og alt det andre som dagens moderne kulturskoler tilbyr?
Svarer vi nei på disse spørsmålene, er vi den første sivilisasjonen som neglisjerer de virkningene kunst og kultur har på den enkelte og på samfunnet. I alle samfunn, til alle tider, har menneskene drevet med estetikk i en eller annen form, og de har ment at det har vært viktig for dem. Selvfølgelig skal vi ha noe å leve av, men samtidig må vi ha noe å leve for også. Ønsker Oslos politikere å bidra til et fattigere samfunn, er en av de sikreste veiene å gjøre det vanskelig for barn og unge å utvikle sine estetiske ferdigheter.
Nyere forskning viser at god undervisning i kunst og kultur har store positive effekter hos barn og unge. God estetisk undervisning gir økt selvtillit, mindre fravær i skolen og bedre lese- og skriveferdigheter. Dette er påvist både i «The Wow Factor» av professor Anne Bamford og i «Champions of Change – the Impact of the Arts on Learning», utgitt av USAs undervisningsdepartement.
I Norge har vi en unik situasjon som gir oss et helt spesielt utgangspunkt for å styrke kunsten i utdanningen. Vårt kulturskolesystem er nå godt etablert over hele landet, og heldigvis har også sentrale myndigheter nå sett at disse virksomhetene kan være et av de mest effektive midlene til å øke kvaliteten i hele grunnopplæringen.
I Kunnskapsdepartementets «Strategiplan for kunst og kultur i opplæringen» er et av hovedtiltakene å «støtte lokale initiativ slik at kulturskolen kan videreutvikles som lokalt ressurssenter for barnehage, grunnskole og videregående opplæring». Kulturskolene vil utvilsomt makte sin del av denne oppgaven. Der jobber høyt utdannede lærere med stor kulturell og estetisk kompetanse. Mange er også utøvende og skapende kunstnere, og er ofte de eneste profesjonelle kunstnerne i sitt lokalmiljø.
Hvis kulturskolen skal bli lokale kraftsentre for kunst- og kulturopplæringen, må lokale politikere, som i Oslo kommune, bidra til at vi skaper et godt samfunn, et samfunn der barn og unge prioriteres, og der Oslo kommunes innbyggere også i fremtiden kan ha et blomstrende og rikt kulturliv.