Annet
Oslo for folket 2011?
Det er på tide å ta Oslo tilbake – til fellesskapet. Det er mulig. Byrådet er i miskreditt, etter ymse budsjettflauser. Men det vil aldri komme av seg sjøl. Noen må ta ledelsen. Look to Trondheim! Hent dem til Oslo for å fortelle hvordan de bygde opp sin koalisjon i 2003. Så skal også partiene med. Men ikke som de som forteller hva andre skal gjøre, sa Knut Kjeldstadli da han innledet til debatt på representantskaptsmøte for LO i Oslo. Oslo for folket 2011?
Innledning av Knut Kjeldstadli
I 1884 håpet den konservative professor Ludvig Daae at hovedstaden alltid «vil vedblive hva den har været, at den vil svare til sin Tradition og blive den Klippe som Radikalismens onde Magter vel vil beskylde, men som de med Guds Hjelp aldrig skulde overskylde». Dessverre har han fått rett i altfor lange perioder. Nå er det på tide å ta Oslo tilbake, for folket, for et fellesskaps-Oslo – mot et fortjeneste-, et profitt-Oslo.
Det trengs en brei koalisjon, en folkefront for å få det til. Og arbeidet må begynne nå; kommunevalget er ikke så lenge til. Hvem er bedre egnet enn LO Oslo til å ta initiativet? LO Oslo er en fortsettelse av den lokale faglige samorganisasjonen. De lokale LOene er organisert i forhold til territorium, lokalsamfunn. De har kunnet ta opp saker som angår alle innbyggere på en plass. LO Oslos medlemmer utgjør rundt en femdel av byens befolkning, og er en langt høyere andel av de yrkesaktive. Vi kommer fra en lang rekke arbeidsplasser som gir oversikt og innsyn i byen. Vi har rett og slett mye å fare med. Lønnsarbeiderklassen er ikke først og fremst den lidende klassen, men er potensielt den ledede klassen.
Å være ledende betyr ikke å kjøre bare egne interesser fremst; det betyr å ha et vidsyn der en ser helheten i en større sosial blokk – for forandring. I land som England, Australia, Canada, USA diskuteres mye det de kaller community unionism, altså en fagforeningsbevegelse som går ut over arbeidsplassene, som bygger allianser til andre krefter fordi en ser fellesinteressene og fordi en skjønner at én og én bevegelse aleine, ett og ett miljø aleine ikke er sterkt nok.
Så her er alliansebygging avgjørende. Det vil si: Felles, forenende interesser prioriteres; spenninger mellom grupper erkjennes; forskjeller forhandles; kompromisser inngås. Mellom flertallet og minoritetene. Mellom arbeidstakere i privat og offentlig sektor. Mellom LO og andre faglige sammenslutninger, som Utdanningsforbundet, som Sjukepleierforbundet, ja hvorfor ikke også slike som NITO eller Forskerforbundet. Å fortsette å si at de er gule, duger ikke – gitt de enorme utfordringene arbeidslivet vil å møte i de åra som står for døra.
Allianser, også mellom fagforeningene og andre. Hvordan få til mer av det samarbeidet sporveisarbeiderne har med miljøbevegelse om kollektiv transport? Hvordan gå ut over énsaks-samarbeid? Hvordan, som i New York, skape en delallianse omkring sosial boligpolitikk? I Oslo med bygningsforeningene, kooperasjonen, leieboerforeninga, Boligaksjonen for utleieboliger, de bostedsløse, Arkitektektforeningen, etterkommerne av det som trass finnes av progressive, demokratiske byplanleggere. Og slik på andre viktige felt.
LO Oslo kan ta initiativet, først til rolige samtaler, så til konferanser og så videre – også med Aksjon velferdsstat, ATTAC og solidaritetsorganisasjoner, miljøbevegelse, kultursektoren, ja også tenketanker og hvem veit om ikke det finnes noen forskere og intellektuelle med? Etter mitt syn bør også 3. sektor, de frivillige organisasjonene, samtales med. Gjerne Kirkens Bymisjon, om den er rede til dette. Gjerne Pakistansk mannssenter på Furuset. Vi har vært vant til å trekke skillet mellom privat og offentlig sektor. Jeg tror vi skal trekke grenselinja mellom profitt-Oslo og fellesskapets Oslo, ikke drive 3. sektor over på borgerlig side. Konkret kunne det nå først dannes et felles og gjerne permanent forum, for å samtale, for rett og slett å se om det er grunnlag for videre samarbeid. Så – skape verksteder for politikk. LO Oslo har lagt ned mye arbeid allerede i næringspolitikk og for god transport; det trengs sannelig etter at byen kuttet av seg det beinet havna og brygga utgjorde, i en begeistring over luksusleiligheter og strandpromenader. Det er mer, mye mer, å gjøre på miljø og næring. Inn i verkstedene må også medlemmene og forslagene deres komme. Målet – et program for å ta Oslo tilbake, for et folkets Oslo i 2011.
Det er mulig. Byrådet er i miskreditt, etter ymse budsjettflauser. Men det vil aldri komme av seg sjøl. Noen må ta ledelsen. Look to Trondheim! Hent dem til Oslo for å fortelle hvordan de bygde opp sin koalisjon i 2003. Så skal også partiene med. Men ikke som de som forteller hva andre skal gjøre.
(LO i Oslo 28. sept 2009)
Kommentarer
Borgarnas privatiseringar na på alltfler områden innebär bara service för dem med tjock plåtbok och en gigantisk omfördelning från gemensamt ägande till enskilt. Eller som den lilla tjejen sa i en tv-intervju på brittiska labours kongress: "It´s the fat cats that gets all the cream!"
Norge - visa vägen!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.