Annet
Bernt Hagtvet: Det bevaringsverdige sosialdemokratiet
Hvorfor har markedstenkningen fått slik makt i en tid da velferdsstaten fortjener et kraftfullt forsvar? Mye av ansvaret må legges hos den sosialdemokratiske høyresiden, skriver professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet.Nettopp ved å følge nokså ukritisk med på ferden i privatiseringsbølger (senest Lord Mandelstam i UK, som vil privatisere posten) har denne delen av sosialdemokratiet vært med på å margstjele selve hovedideen bak sosialdemokratiet. Det har ført til at vår følelse av forpliktelse og tilknytning til staten, og derved fellesskapet, er svekket. Staten som selve det institusjonelle fortetningspunkt for våre fellesinteresser, «the common good» – det er denne ideen som må forsvares enda mer kraftfullt etter tiår med neoliberal ønsketenkning, med ansvar for nesten å ha veltet hele det økonomiske system, skriver Hagtvet bl.a. i denne artikkelen.
Det bevaringsverdige sosialdemokratiet
Av Bernt Hagtvet
Den britisk-amerikanske historikeren Tony Judt (f. 1948) tilhører de fremste blant internasjonale samtidshistorikere.Nå har han vendt sitt skarpe blikk mot det europeiske sosialdemokrati, eller det demokratiske venstres nåtidige dilemmaer. På ny har Judt gitt oss et skriftstykke av høy kvalitet, nettopp offentliggjort i NY Review of Books. Nettopp nå bør dette essayet få bred distribusjon for alle som er opptatt av det europeiske sosialdemokratiets framtid.
Alle som følger europeisk politikk må gi Judt rett i at sosialdemokratiet i dagens Europa befinner seg i en dyp krise. Krisen går dypere enn til velgerplanet. Det handler om identitet og politikkalternativer. Og involverer det politiske rom tilgjengelig for å skape identitet. Det er her Tony Judt kan gi oss nye innsikter.
Man kan spørre hvorfor det demokratiske venstre ligger så nede nå. Man kan med Jan P. Syse gjerne si at de sentrumhøyrepartier som nå sitter ved makten i Europa, har stjålet sosialdemokratiets tekstiler. For det er intet spesifikt lenger i sosialdemokratiets budskap i dagens Europa. Velferdsstaten er akseptert langt inn i høyresiden nå. Sosialdemokratiets krise er delvis at det har druknet i sin egen suksess.
Denne ideologiske seier har kostet dyrt. At sosialdemokratiet ikke har noe distinkt å tilby har ført til indre selvtvil, nettopp fordi det er vanskelig å se hva som er sosialdemokratiets særegne profil nå. Ganske rammende siterer Judt John Maynard Keynes, som anbefalte et studium av opinionen som en «nødvendig forutsetning for en sinnets frigjøring». Og det er nettopp i en analyse av opinionsklimaet Judts forslag til forklaring av sosialdemokratiets krise ligger.
Han drøfter hvordan det kan ha seg at omtrent alle i alle land, i stedet for å spørre om en ordning eller et forslag er god eller dårlig, sann eller usann, heller spør om forslaget eller tiltaket er nyttig eller produktivt. Hva er bidraget til økonomisk vekst, til BNP? Til effektivitet? Og utelukkende det. Dette er økonomismens kjerne, dagens altoverskyggende forståelsesform i verden, selv i et søkkrikt land som Norge.
Den store liberaler William Beveridge har gått inn i den politiske tenknings historie som far til den moderne velferdsstat. Det var hans navngjetne rapport fra 1942 som strakk kjølen til Europas velferdsstater. Sosialdemokrater må aldri glemme hvor viktig sosialliberalismen har vært for deres prosjekt. Den samme Beveridge spurte allerede i 1905 hvorfor sosialøkonomien hadde invadert politisk filosofi med sine forståelsesformer.
Tendensen til altfor sjelden å stille de moralske spørsmål i stedet for alltid å spørre etter profitt og tap, er ikke en naturlig del av menneskenaturen. Det er en ervervet egenskap. Og denne egenskap kommer ikke fra de klassiske økonomer, som f.eks. Adam Smith. Smith var like mye en moralfilosof opptatt av moralske følelser og avveininger som han var sosialøkonom.
Det var alt på Smiths tid grunn til å advare mot å sette likhetstegn mellom friheten til å tjene penger og friheten selv. Det er denne opinion, denne tankemessige overideologi som har ridd oss så lenge, ikke minst anført av store deler av sosialdemokratiet. Her hjemme er f.eks. universitetene i ferd med å bunntrivialiseres av denne bedriftsfanatisme. Arbeiderpartiet har ikke gitt noe skjold mot denne banalisering.
Nettopp fordi sosialdemokratiet mer og mer har stilt spørsmålene innen samfunnsteorien slik – og nesten bare slik – er det rammet i hjertet av sin eksistensberettigelse. Dette er Tony Judts hovedpoeng.
Nå mer enn noen gang fortjener den intervenerende stat et kraftfullt og selvbevisst forsvar. Framtidige historikere har et problem her: Hvorfor ble forsvaret av velferdsstaten så veikt på 90-tallet? Hvorfor ser vi ikke en oppblomstring av sosialdemokratiet presis nå, nettopp som den neoliberale feber har vist seg å føre til en slik alvorlig helsesvekkelse og står der avkledd?
At en sentralbanksjef som Alan Greenspan helt seriøst erklærer seg som disippel av den nyenkle populærfilosofen Ayn Rand – og følger hennes banale frihetsproklamasjoner konkret i sin maktposisjon – vil bli stående som monument over 1990-tallets ville ideologiske ritt. (Men det skal han ha: i motsetning til den republikanske høyresiden har han innsett sine feiltakelser). Nettopp nå burde vi ha sett en sosialdemokratisk oppblomstring i hele Europa. Hvorfor ikke?
Jeg vil foreslå i alle fall en delforklaring: Mye av ansvaret må legges hos den sosialdemokratiske høyresiden. Nettopp ved å følge nokså ukritisk med på ferden i privatiseringsbølger (senest Lord Mandelstam i UK, som vil privatisere posten) har denne delen av sosialdemokratiet vært med på å margstjele selve hovedideen bak sosialdemokratiet. Det har ført til at vår følelse av forpliktelse og tilknytning til staten, og derved fellesskapet, er svekket. Staten som selve det institusjonelle fortetningspunkt for våre fellesinteresser, «the common good» – det er denne ideen som nå forsvares enda mer kraftfullt etter tiår med neoliberal ønsketenkning, med ansvar for nesten å ha veltet hele det økonomiske system.
Høyresidens lefling med New Public Management og også Arbeiderpartiets manglende motstand mot den har utløst nagende tvil om det er noen forskjell mellom neoliberalismens frihetsbudskap (for de sterkeste) og sosialdemokratiet. Dette går sammen med en kulturell tendens til økende beundring for de superrike (som beundringen for Røkke i Norge, tross hans fl aggheisende folkelighet).
Flere tegn i tida understreker dette poeng i Norge. At ledende arbeiderpartifolk ser det som mer meningsfullt med den største selvfølgelighet å tilby sine kontakter til konsulentbyråer enn å sitte ved Kongens bord, er et slikt tegn. At framtredende arbeiderpartifolk i private bedrifter også kritikkløst stemmer for gigantlønninger, er del av samme syndrom. Mangel på moralsk nerve. Det hvisker ut hva som er det distinkte med sosialdemokratiet, til stor skade for respekten for bevegelsens historiske utspring og dagens oppgaver: å være representant for de svake og for politisk rasjonalitet. At tidligere Ap-statsråder også går sømløst over til arbeidsgiverorganisasjonene, formidler også et merkelig budskap og vitner om en grunn identitet.
Det kan argumenteres godt for at høyresiden i Arbeiderpartiet representerer noe av det tristeste i norsk politikk for tida: ingen tenker så flatt økonomistisk og ytterliggående nytteorientert som dem. Og det skjer ikke en gang med høyresidens ferniss av kultur.
Dagens situasjon er altså den at velferdsstatens suksess også har bidratt til å underminere den. Vi må ikke glemme at det var erfaringen med totalitære regimer og sivilisasjonsforfall av enorme dimensjoner fra 1920 til 1945 som ga den indre begrunnelsen for velferdsstaten, i alle fall i John Maynard Keynes’ utforming. Det var her grunngivingen lå – som det sosiale kompromiss velferdsstaten var og er. Sosialdemokratiet ville bygge demokratiske diker mot et tilbakefall til mellomkrigstidens djevelskap. Da måtte det bygges også diker mot økonomisk nød. Og klassekampen legges mer eller mindre død, eller i alle fall kanaliseres inn i ikkedrepende former: det representative demokratiet. Fryktens politikk måtte henvises til historiebøkene.
Nettopp ved å binde middelklassen til velferdsstaten ble også grunnlaget revet under for middelklassens frykt og dens politiske respons: fascismen. Middelklassen i de europeiske samfunn opplevde på 60-tallet å ha en langt større disponibel inntekt enn før som følge av at staten tok seg av fellestjenestene gjennom skatteseddelen. Men under Thatcher og Reagan ble dette mønster revet opp, med en dramatisk økning i ulikhet som følge. Under G.W. Bush antok denne utvikling dramatiske former. Forskjellen mellom de få rike og de mange fattige i dag i USA er omtrent den samme som i Kina.
Denne utvikling er ledsaget av en økende moralsk kulde: Judt spør hvorfor vi så lett godtar at fattige ikke gis rettigheter som borgere i stedet for å tvinge dem ut i arbeidsformer som minner om Oliver Twists «work houses». Fordi, som Tolstoj sa det og nazistene viste i praksis: «Det finnes ingen samfunnstilstand vi ikke vil godta om bare tilstrekkelig mange omkring oss også godtar den». Dette gjelder i første rekke USA, men også i Norge er det en tendens til å knytte sosialhjelp til evne til å delta i økonomien, ikke som en rettighet. Men det finnes ingen våpenhvile i kampen mot urettferdighet. Judt spør hvorfor vi ikke lager kalkyler over det tap av verdighet som følger for dem som må ta til takke med sosialhjelp og ikke mottar f.eks. borgerlønnstøtte som rettighet. Ydmykelse er en sosial kostnad.
I USA under Bush har det vært en klar tendens til at rike kapsler seg inn i omringede bosamfunn, løfter seg ut av alt fellesskap og ikke engang ser egne fordeler ved at staten tar seg av forsorgen eller tilbyr en rudimentær velferdsstat. Her er det skjedd dramatiske holdningsendringene siden Franklin Roosevelt, ja, siden de moderate republikanerne under Nixon og Rockefeller. («Elitenes abdikasjon » kalte sosialhistorikeren Christopher Lasch dette på begynnelsen av 90-tallet). Skattesenkningene under Bush har ført til en enorm skjevfordeling av velstand i USA, og en svak stat som nettopp fordi den ikke kan gi god kvalitet på de få ytelser som er igjen (f.eks. jernbanene) bare avler ytterligere forakt.
Når private firmaer får outsourced sentrale statlige ytelser, fra post og jernbane til gamlehjem og kompetanse i byråkratiene (jf. den vanvittige konsulentbruken i helsevesen og forvaltning), da svekkes vår tilknytning til fellesskapet og til staten som dette fellesskaps konkrete ytringsform. Og er det noe vi vet fra historien så er det at samfunn uten sterke fellesinstitusjoner ikke varer lenge.
Judt viser hvordan de siste tiårs privatiseringer under Thatcher, Reagan og Bush vesentlig kan forstås som gigantkorporasjoners forsøk på å sjanghaiestatens verdier til egne formål. I det neoliberale samfunn vil det tette bånd av organisasjoner mellom stat og individ, det sivile samfunn, som kjennetegner det sterke demokratiet, mer og mer anta karakter av ørken, med folks følelse av tilknytning som striper av ensomme karavaner under en ubarmhjertig sol. I et slikt samfunn vil folk «bowle alene» som Robert D. Putnam beskriver det i sin analyse av forfallet i politisk og kulturell kompetanse i USA.
I dag må vi derfor starte en dyp offentlig samtale om hva som er det gode samfunn og bli mer stolte over hva sosialdemokratiet har fått til historisk. Avgjørende nå er at det er inntrådt en tilstand av frykt. I framtidens samfunn vil vi være like usikre økonomisk og etter hvert økologisk som vi er blitt usikre kulturelt, mener Judt.
Nettopp nå er det grunn til å minne oss om sosialdemokratiets historiske misjon: å være en nedbygger av frykt. Tony Judt oppfordrer oss til å drøfte hva det er i den kommersialiserte kapitalismen vi tar avstand fra og hvorfor. Han vil styrke demokratiet hele veien, få oss til å diskutere hvordan uinnskrenket rikdom kan få slik innflytelse. (Dette gjelder særlig USA som er blitt det beste demokrati penger kan kjøpe: 244 av de 250 kongressrepresentanter som skulle holde høringer om ENRON hadde mottatt valgbidrag fra skandaleselskapet!).
Vi må vende tilbake til moralfilofiens kjerne: formålenes kongerike. I denne debatt må økonomiske argumenter bli hjelpere, ikke dominanter. Det radikale mennesker i dag må gjøre er å minne seg selv og samfunnet omkring hva fortida har gitt av innsikter. Historieløshet er fortvilelsens bror. Radikale må ta opp igjen innsikter fra før den neoliberale feber grep sinnene og advare mot de risikoer som er følger med halsløst å bygge den sterke stat ned. Her gir Judt et ekko av hva mange til venstre ser som mål i USA nå: et håp om at Obama skal lykkes i å reintrodusere en intervenerende stat for sosiale formål. Nå som republikanerne ligger nede tankemessig og ved stemmeurnen (og stadig skyter seg i foten ved å bruke Sarah Palin), er det mulig. Et av Obamas mål nå er åpenbart å få malt GOP som et kaldt og ufølsomt parti i helsedebatten.
Bevegende siterer denne dødssyke mann Tony Judt George Orwells ord fra klassikeren «Homage to Catalonia» (1937) om den tilstand av umiddelbar sosial likhet han der, tross alle viderverdigheter, så i Barcelona en stakket stund under borgerkrigen. Orwell forsto ikke alt, og noe likte han ikke, men han så umiddelbart at det han så var en tilstand som var verdt å kjempe for. Slik er det med det hverdagslige sosialdemokratiet også.
(Dagsavisen 2. januar 2010)
Les også Tony Judt: What Is Living and What Is Dead in Social Democracy?
Kommentarer
Hvis ikke vi sosialdemokrate r snart forstår at vi må sette inn det ideologiske forsvaret av offentlige monopoler der hvor de faktisk er viktige (eks grunnskolen), vil velgerne tre høyresidens løsninger ned over hodene våre også der.
Dette uten at jeg vil gjøre meg til noen talsmann for privat postdistribusjo n.
Et av poengene i artikkelen til Bernt Hagtvedt er at med det nåværende kalde økonomiske fokus i alle sammenhenger bare er et tidsspørsmål hvor lenge staten overhodet vil medvirke til at Grukkedalen opprettholdes som et levende samfunn. Nye beregninger fra konsulentselska pene DOVRE/TØI utført på oppdrag av Finansdeparteme ntet viser at Grukkedalen går med stort underskudd og dette går ut over andre viktige velferdsoppgave r i landet.
Og bakom det hele står Erna og Siv og gnir seg i hendene, ja for de behøver ikke løfte en finger for å få avviklet det sosialdemokrati ske Norge. Det er i ferd med å avvikle seg selv.
Det er INGEN storstilt privatiseringsb ølge i Norge. Tvert i mot: Aldri før har det vært så mange årsverk i offentlig virksomhet som det er nå.
Som sagt over: Dette uten at jeg herved har gjort meg til talsmann for privat postdistribusjo n i Norge.
Den beste forklaringen på hvorfor den sosialdemokrati ske velferdsstaen er truet er dens manglende omstillingsevne . Endringer som nødvendigvis må skje som følge av en endret "virkelighet" skjer på høyresidens premisser. Hvorfor? Fordi de siste ti årenes økonomiske jippo tilsynelatende har gitt de fleste gevinster på bunnlinjen - og i et kortsiktig perspektiv. I ly av gode økonomiske tider for har venstresiden i det sosialistiske Norge sovnet eller kapslet seg inn i foreldete forestillinger og nei-holdninger. Hvordan ble nei-til-eu-seie ren forvaltet???
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.