Annet

Som folk flest

Som folk flest"Vi skal være på vakt mot alle menneskesyn som sier at noen er mindre verdt enn andre", skrev Paul Leer-Salvesen i en kronikk i Fædrelandsvennen forleden. Kloke tanker som fortjener ytterligere spredning.


Som folk flest

Av Paul Leer-Salvesen


Finnes det onde mennesker? Spørsmålet river i oss fortsatt. 10 år etter drapene i Baneheia. I et år med stadig nye avsløringer av hva som skjer i fangeleire i Irak og Afghanistan. 

I en vår med nye meldinger om vold mot barn i norske hjem og mobbing av jøder i norske skolegårder. Er svaret på det ondes problem at det finnes onde mennesker? 

Nei, sier min kloke lærer professor Nils Christie som i forrige uke ble hedret med en plass blant de fem første i Norsk sosiologisk kanon. Her ble boken han skrev i 1952 plassert: «Fangevoktere i konsentrasjonsleire». Han var bare 24 år den gang og skrev magisteravhandling i sosiologi. Han intervjuet norske menn som hadde tjenestegjort i leirene for serbiske krigsfanger i Nord-Norge under krigen. 

Jeg fikk ikke høre om de norske leirene på skolen, men svært mye om konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Mine historielærere fortalte ikke meg at unge norske menn ble nesten like effektive bødler og torturister som de tyske kollegene i Auschwitz. I en av leirene i Nordland døde 748 i løpet av få måneder. 152 overlevde. Gjerningsmennene var norske. Få av dem var nazister. De var bare vanlige norske menn som hadde søkt seg jobber der de var å finne. 

«De var som folk flest», fortalte Nils Christie da han gav meg boka for 20 år siden. Han mente jeg kunne trenge å lese den. Jeg forsket på drap og skulle intervjue drapsdømte menn i norske fengsler. «Jeg tror ikke du heller vil finne noen monstre,» sa Christie. «Vi må lete andre steder enn blant monsterbildene for å forklare hvorfor onde handlinger skjer.» 

En stor gruppe norsk ungdom meldte seg frivillig til arbeid i fangeleirene under krigen. Noen snudde i døra da de forstod hva som ble forventet av dem. Noen forsøkte å bli «the good guys» som pleiet de syke og gav ekstra matrasjoner. Men mange, svært mange, drepte, mishandlet, forsømte og sultet de serbiske fangene. I intervjuene flere år etter krigen fant den unge Nils Christie rasistiske menneskesyn som gjorde dette mulig: «De oppførte seg som dyr». «De var ikke som oss.» 

Slik snakket de tidligere fangevokterne til Christie. Han fant holdninger som umenneskeliggjorde Den Andre. Og da blir alt mulig. Ikke bare i nazismens Tyskland. Men også i det Norge vi så gjerne vil se på som rent og hvitt. Når slike menneskesyn får prege en autoritær institusjon som krever full lydighet av sine ansatte, kan det gå riktig galt. Da kan mennesker som aldri tidligere har skadet og krenket andre, bli bødler og torturister. 

Leirene var selvsagt under tysk kommando. Det var okkupasjonsmakten som plasserte sine krigsfanger på norsk jord. Men de norske mennene som gjorde tjeneste i leirene, meldte seg frivillig for å få jobb. Mange av dem ble effektive utryddere i løpet av kort tid. Og de var ikke umennesker i utgangspunktet! Spørsmålet om hvorfor de likevel kunne utføre så grusomme handlinger, er krevende, men viktig. Den unge Nils Christie våget å stille det, og han har fortsatt med den samme ubehagelig spørrende forskningen i nesten 60 år til. I dag er han 82 år gammel og holder ennå fulle arbeidsdager. 

Denne undersøkelsen ble tiet i hjel i Norge på 1950-tallet. Men den ble tidlig lagt merke til i det internasjonale forskningsmiljøet. Siden har gigantene i forskningen om Holocaust formulert lignende forklaringer: Sosiologene Zygmunt Baumann og Erving Goffmann, filosofen Emanuel Levinas, psykologen Stanley Milgram. De har ulike faglige ståsteder, men de kommer frem til omtrent den samme konklusjonen: Ikke alle, men, uhyggelig mange kan gjøre grusomme handlinger mot andre hvis institusjonen er autoritær nok og hvis den gjennomsyres av en ideologi som fratar Den Andre menneskeverdet. 

Nils Christie har foreslått at de hvite bussene som sender norske skoleelever til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland, heller burde sette kursen mot nord til restene etter de norske serberleirene. I den norske hukommelsen er det altfor behagelig å plassere det onde langt utenfor landets grenser, i nazismen, og ikke blant våre egne.

Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her

Kommentarer   

#1 Arild Knutsen 22-08-2010 11:30
>God og viktig artikkel.

You have no rights to post comments