Annet
Regjeringsprosjektet: Åpne politiske prosesser, som begeistrer
Arbeiderpartiets Knut Roger Andersen ser behov for å avlegge meg en visitt i VG 28. juli og Klassekampen 29. juli , gjennom bl.a. følgende passiar: ”Samtidig må en rekke av regjeringspartienes egne folk ikke bidra til en helt unødvendig og provoserende misnøyekultur. (…..) SVs Ivar Johansen og Sps Per Oluf Lundteigen bør tenke seg om neste gang de lager utspill mot regjeringen.”Jeg kan ikke erindre at jeg en eneste gang har ”laget utspill mot regjeringen.” Men det er mulig Andersen her forveksler åpne demokratiske prosesser, som skal og må skje i det åpne rom, med politikkutvikling etter bøttekott-prinsippet.
Vi skal ha ører og øyne åpne dersom det i den offentlige debatt kommer signaler på at fattigdomsbekjempelsen er utilstrekkelig, at hjelpetrengende eldre ikke får tilstrekkelig omsorg eller at miljøpolitikken farer galt av sted. Berettiget misnøye krever en korrigering av den politiske kursen, skriver jeg bl.a. i et tilsvar som kommer i de 2 avisene.
Regjeringsprosjektet: Åpne politiske prosesser, som begeistrer
Av Ivar Johansen, SVs internasjonale leder/bystyremedlem i Oslo
Arbeiderpartiets Knut Roger Andersen ser behov for å avlegge meg en visitt i VG 28. juli og Klassekampen 29. juli , gjennom bl.a. følgende passiar: ”Samtidig må en rekke av regjeringspartienes egne folk ikke bidra til en helt unødvendig og provoserende misnøyekultur. (…..) SVs Ivar Johansen og Sps Per Oluf Lundteigen bør tenke seg om neste gang de lager utspill mot regjeringen.”
Jeg kan ikke erindre at jeg en eneste gang har ”laget utspill mot regjeringen.” Men det er mulig Andersen her forveksler åpne demokratiske prosesser, som skal og må skje i det åpne rom, med politikkutvikling etter bøttekott-prinsippet.
For det er faktisk slik at regjeringsprosjektet er hele SVs, Aps og Sps prosjekt. Det inkluderer hele partiorganisasjonen, og ikke bare de nærmere 100 statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere i regjeringskontorene. Partiets medlemmer skal føle seg inkludert i politikkutviklingen og begeistres av resultatene.
Men likeså viktig; et vellykket regjeringsprosjekt forutsetter at prosjektet er i god dialog med de brede folkelige bevegelser (så som fagbevegelse, kvinnebevegelse, fredsbevegelse, miljøbevegelse, solidaritetsbevegelse osv), at de har kanaler for innflytelse og at vi har en god evne til å lytte. Regjeringsprosjektet skal også være deres prosjekt. Og dialogen skal bl.a. skje gjennom åpne prosesser.
Vi skal videreutvikle en klok og framtidsrettet politikk, som ikke minst tjener arbeidsfolk i dette landet. Det innebærer at vi skal ha ører og øyne åpne, og være særs interessert dersom det i den offentlige debatt kommer signaler/informasjon som tyder på at fattigdomsbekjempelsen er utilstrekkelig, at hjelpetrengende eldre ikke får tilstrekkelig omsorg eller at miljøpolitikken farer galt av sted. Det kan jo være slik at det Andersen beskriver som en ”misnøyekultur” er en reell og berettiget misnøye, en misnøye basert på utålmodighet. Og regjeringsprosjektet trenger de mange utålmodige. De bringer oss framover. Særlig dersom dette kanaliseres over i offensive politiske tiltak fra regjeringen. Berettiget misnøye krever av og til en korrigering av den politiske kursen.
Justisminister Knut Storberget har en klok tilnærming til fattigdomsbekjempelse i Oslo sentrum, hvor han understreker at fattige rusmisbrukere og tiggere først og fremst skal bli tatt hånd om av sosialarbeidere, og ikke flere lovparagrafer og politistyrker. At en utilstrekkelig sosialpolitikk fra den Høyre/Fr.P-styrte kommunen ikke skal føre til at politiet brukes til å jage fattigfolk rundt i sentrumsgatene, framfor for eksempel bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Jeg har merket meg at Knut Roger Andersens bidrag hittil i år blant annet har vært å mobilisere det som vel Andersen bør betegne som ”en helt unødvendig og provoserende misnøyekultur” ved bl.a. i de sosiale medier å kreve en annen politikk fra justisministerens side. Jeg skal ikke be ham ”tenke seg om neste gang han lager utspill mot regjeringen”.
For egen del vil jeg prioritere å ta på alvor den voksende og berettigede misnøye som reiser seg mot Norges offensive og brutale krigføring i Afghanistan. En forutsetning for fred for det afghanske folk, og en vellykket kamp mot terror, er at Norge og NATO snarest mulig trekker seg ut av landet. Norges krigsinnsats gjør oss medansvarlig for at tusener av uskyldige afghanere er drept, at Taliban aldri har vært så sterk som nå, at narkotikaomsetningen er på topp og at et korrupt Karzai-regimet kan holde seg ved makten. En rekke NATO-land planlegger sin exit, og det kan ikke være slik at Norge blir de siste som forlater den synkende skuta.
Et arbeid for å endre norsk Afghanistan-politikk er et utspill for regjeringen. For å korrigere den politiske kursen fra krig til fred, slik at Knut Roger Andersen og jeg fortsatt kan synge Nordahl Griegs ”Krig er forakt for liv, fred er å skape” på partimøter, uten å få vond smak i munnen.
Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her
Kommentarer
På vestlandet slit arbeiderpartiet med lokallag som blir lagt ned, representantar som melder seg ut og eksklusjonskamp ar. Og alt er fullt fortjent og forståeleg på grunn av overkøyring med kraflinjer og nedbyggjing av sjukehus. Her på austlandet får vi lite med oss av den massive misnøyen, men det trengs kraftige snuoperasjonar for å unngå ei fullstendig krasjlanding. Knut Roger Andersen burde fokusere på å få retta opp kursen i staden for å sutre over at andre prøvar å jobbe konstruktivt.
Den rosende omtalen av gjeldende politikk bør det øverste maktapparatet stort sett klare å bringe til torgs selv, med stort sett åpne linjer ut til de fleste riksmedier vil jeg anta. Dette i motsetning til folk flest som ofte må nøye seg med en blogg som ofte drukner i en stor bloggjungel.
Så hvis man i stor grad klarer å stå på for å bringe kritiske innfallsvinkler ut til folket så kan det kalles kultur. Så Knut Roger Andersen kritiserer deg for å være kulturell.
Hilsen Jon Vogt, jovotekst.no
Folk skal ikke bry huene sine med politikk - de skal bare lese lederen i Arbeiderbladet så vet de hva de skal mene og så skal de møte opp en gang hvert annet år og stemme på Arbeiderpartiet - punktum!!!!!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.