Annet
Å gjøre plass for troen
Den religiøse stemmen har en selvsagt plass i offentligheten. At trossamfunn forsøker å påvirke samfunnsutviklingen, er ikke mer oppsiktsvekkende enn at LO gjør det samme. Samtidig skal religiøse sammenslutninger aldri bli en del statens organisasjon. Religion hører gjemme i samfunnets sivile, frivillige sektor.
Denne todelingen innebærer at vi må ha høy toleranse for hvordan troende organiserer sine personlige liv. Det må være lov å leve etter De ti bud eller sharia så lenge dette ikke kommer i konflikt med rettsstatens prinsipper, skriver han blant annet.
Debatten går. Si den mening under.
Å gjøre plass for troen
Av John Olav Egeland, Dagbladet
Alle har oppdaget at det ulmer og flammer i troens verden. Fordi vi har blikket stivt festet på fundamentalistiske grupper innenfor islam, overser de fleste at noe også er i ferd med å skje innenfor de kristne kirkene. Også der finnes ytterliggående grupper som har ild i blikket og de rettroendes stivnakkede sikkerhet og panser mot virkeligheten. I Danmark har kristne grupper med et nasjonalistisk, politisk program lenge spilt en viktig offentlig rolle. Nå har tendensen nådd våre kyster. Denne jula har det vært en sterkere markering av sammenhengen mellom det norske og kirken enn tidligere. Vi ser en aktiv bruk av troen for å markere skiller mot innvandrerne og deres etterkommere. Som Siv Jensen nylig sa det: Mange føler at de norske grunnverdiene er under press.
Dette reiser mange spørsmål, men særlig ett: Hva er troens plass i et nokså moderne, liberalt samfunn? Går vi til kildene for vår type folkestyre, er grunnlaget helt klart. Trosfriheten er like fundamental som ytringsfriheten. Begge kan reguleres av staten, men bare i ytterkantene. Tros- og ytringsfriheten tilhører den type konstituerende menneskerettigheter som individet eier, og som politiske organer ikke har noen rett til å avskaffe eller begrense. På den annen side kan ikke religiøse dogmer eller verdier opphøyes til å stå over loven, eller til å tre inn i lovens plass. Det er altså avgjørende at vi skjønner hva som hører hjemme i statsapparatet, og hva som skal overlates til enkeltmennesket og samfunnets frivillige sektor.
Det er akkurat denne forståelsen som er svak eller utydelig i den norske debatten. Motviljen har dype røtter. Reformasjonen skapte en felles plattform for verdslig makt og kirkemakt som ennå er virksom. Grunnloven av 1814 stengte ute jøder og munkeordener, og befestet statskirkens hegemoni. Og da vår tids politikere inngikk et kompromiss om Den norske kirke, valgte de en mellomløsning som fortsatt gir staten betydelig kontroll. Selv kongen intervenerte politisk for å forbli troens formelle overhode.
Dette historiske bakteppet stenger for en forståelse av den sekulære statens nødvendighet i ei tid som preges av stort mangfold når det gjelder tro og livssyn. I vår tid skulle man tro det ville være enkelt å legge til grunn at det bare er mennesker som kan tro (eller la være) og at religiøsitet er en type relasjon staten ikke er i stand til å utøve. Når dette ikke er en selvfølgelighet handler det selvsagt om makt. De fleste politikere ønsker ikke kirken (eller moskeen) som en fri utfordrer i grenselandet der moral og politikk møter hverandre. Innenfor kirken slåss liberale prester og lekfolk febrilsk for en folkekirke som gjerne må være trosmessig utvannet, bare den har staten som garantist. Selv mange ikke-troende vil bevare kirken som den suverene seremonimester den kan være.
Problemet er at dette skaper et politisk sumplandskap hvor kirkens mørkere fløy finner et fellesskap med lysbærende liberalere. På den ene siden manes det til kulturkamp for korset og nasjonen. På den andre siden vil mange gå langt for å regulere vekk det som ansees å være uakseptabel, islamsk religionsutøvelse. Kampen mot kvinners valg av hodeplagg er et eksempel på dette. Her lever en sterk vilje når det gjelder sosial ingeniørkunst: Mennesker skal reddes fra seg selv. Atferd vi ikke liker må reguleres. Frihet krever tukt i rekkene.
Den religiøse stemmen har en selvsagt plass i offentligheten. At trossamfunn forsøker å påvirke samfunnsutviklingen, er ikke mer oppsiktsvekkende enn at LO gjør det samme. Samtidig skal religiøse sammenslutninger aldri bli en del statens organisasjon. Religion hører gjemme i samfunnets sivile, frivillige sektor. Denne todelingen innebærer at vi må ha høy toleranse for hvordan troende organiserer sine personlige liv. Det må være lov å leve etter De ti bud eller sharia så lenge dette ikke kommer i konflikt med rettsstatens prinsipper. Samtidig må troende akseptere ordninger de er imot, men som ikke truer deres religionsfrihet. Abortloven er et eksempel på det. Loven gir kvinner en viktig rettighet, men truer ikke religiøse menneskers egne valg.
(Dagbladet 24. desember 2010)
Følg meg på Twitter eller Facebook