Annet
Det handler om klasse
Å føre en sosialistisk politikk handler ikke bare om å bekjempe fattigdom, men å redusere forskjeller og omfordele makt. Her finner man et av de grunnleggende motsetningsforholdene i norsk politikk: Mens venstresida ønsker progressive skatter, universelle ordninger og en sterk offentlig sektor, ønsker høyresida deregulering, lavere (og flatere) skatter og behovsprøving. Og om behovsprøving er grunnsteinen i fattigdomspolitikken, ender vi opp i et samfunn med almisse, der makt henger sammen med inntekt og der fattigdomsbekjempelse blir avlat. Historien om de nordiske velferdsstatene forteller oss at lave forskjeller styrker demokratiet. Om økonomiske ressurser er jevnere fordelt, teller stemmeseddelen også mer, og kapitalister får mindre mulighet til å kjøpe seg makt og innflytelse. Og at det (også i Norge) er mulig å kjøpe seg makt og innflytelse kan det ikke herske tvil om. Derfor er det så viktig å ha et klasse- og fordelingsperspektiv i politikken. Høyresida kan gjøre hva de kan for å late som om klasser ikke fins, at alle kan løfte seg selv ut av fattigdom og at ønsket om å skattlegge de rikeste hardere bare handler om «misunnelse»: De tar grundig feil, skriver Snorre Valen bl.a. i denne artikkelen.
Det handler om klasse
Av Snorre Valen, stortingsrepresentant for SV
Å føre en sosialistisk politikk handler ikke bare om å bekjempe fattigdom, men å redusere forskjeller og omfordele makt. Her finner man et av de grunnleggende motsetningsforholdene i norsk politikk: Mens venstresida ønsker progressive skatter, universelle ordninger og en sterk offentlig sektor, ønsker høyresida deregulering, lavere (og flatere) skatter og behovsprøving. Og om behovsprøving er grunnsteinen i fattigdomspolitikken, ender vi opp i et samfunn med almisse, der makt henger sammen med inntekt og der fattigdomsbekjempelse blir avlat. Historien om de nordiske velferdsstatene forteller oss at lave forskjeller styrker demokratiet. Om økonomiske ressurser er jevnere fordelt, teller stemmeseddelen også mer, og kapitalister får mindre mulighet til å kjøpe seg makt og innflytelse. Og at det (også i Norge) er mulig å kjøpe seg makt og innflytelse kan det ikke herske tvil om. Derfor er det så viktig å ha et klasse- og fordelingsperspektiv i politikken. Høyresida kan gjøre hva de kan for å late som om klasser ikke fins, at alle kan løfte seg selv ut av fattigdom og at ønsket om å skattlegge de rikeste hardere bare handler om «misunnelse»: De tar grundig feil.
De vulgære forskjellene i levealder mellom øst og vest i høyrestyrte Oslo forteller oss at klassesamfunnet i høyeste grad finnes. At tusenvis av elever må flytte hjemmefra så de mest ressurssterke barna fritt kan velge skole i Høyre-styrte fylker bidrar så klart til økt skjevfordeling. Så klart kamp mot arbeidsløshet, sterke fagforeninger, utbytte- og toppskatt og begrensninger på lederlønninger og bonuser har noe å si for omfordelingen her i landet. Formuesskatten er enda et eksempel: Kristin Halvorsen halverte antallet som betaler formuesskatt i Norge. Men vi får inn mer penger, for de rikeste betaler mye mer.
Med slike grep opprettholder man tilliten til velferdssystemet. Folks rettferdighetssans tilfredsstilles når ikke de rikeste kan stikke seg unna. Fellesskapet får menger penger å bruke på offentlige tjenester som i seg selv er omfordelende. Regner man inn verdien av kommunale tjenester synker for eksempel andelen personer med lavinntekt i Norge fra 8 til 3,5 prosent! Det er disse tjenestene høyresida vil kutte i for å finansiere skatteletter til rike, sentralt og lokalt. Derfor er SVs barnehagereform storstilt omfordelingspolitikk. Derfor er gratis læremidler det samme. Derfor har det vært så viktig at minstepensjonen og bostøtta har økt.
Derfor handler tannhelsereformen jeg brenner sånn for om mye, mye mer enn tenner. Og derfor mener jeg tiden er inne for å ta et oppgjør med at ekstreme boligpriser framstilles som gla-nyheter i avisene. De er tvert imot en tikkende sosial bombe som holder store deler av dagens unge permanent utenfor boligmarkedet. Det trengs mer sosialistisk politikk, ikke mindre.
Og derfor er det heller ingen tilfeldighet at mens rød-grønne Trondheim halverer antall bostedsløse, innfører gratis leirskole for alle elever, innfører en fordelingsmodell for skolene som skal utjevne sosiale forskjeller, tar tilbake privatiserte sjukehjem og bygger hver tredje sjukehjemsplass på landsbasis, er forskjellen i levealder mellom Torshov og Vinderen i Høyre-styrte Oslo større enn på 30-tallet, mens høyresidas yndlinger i Adecco har vist sitt sanne (og fattigdomsskapende) ansikt. Høyre snur seg andre veien og later som om dette ikke er systematiske forskjeller. Kanskje er det «tilfeldig» at i Oslo er forskjellene i levealder mellom enkelte bydeler like store som mellom rike land i Vest-Europa og fattigere land i Øst-Europa. Man er jo «sin egen lykkes smed», som Frp sier. Og man kan jo «selv velge å bo i et dyrere strøk», som ordførerkandidat Carl I. Hagen uttalte nylig.
Vi ser klasse, de gjør ikke det. Og snakker vi om det, vinner vi valg, og makt fordeles jevnere.
(Klassekampen 30. april 2011)
Kommentarer
Mer:
norskeforhold.bloggnorge.com/. ../...
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.