Annet
SV gjør en stor forskjell
Like spennende er det derfor når Kristin Halvorsen, med sin bakgrunn som finansminister, svarer på kritikken. Jeg deler den gjerne med andre, som grunnlag for debatt.
SV gjør en stor forskjell
Av Kristin Halvorsen
Tore Linnè Eriksen kritiserer min håndtering av finanskrisa i en kronikk i Klassekampen 25. mai. Det ser ut til å være en viktig del av hans begrunnelse for å melde seg ut av SV.
Det er et tankekors at den internasjonale finanskrisa ikke førte til mer systemdebatt. Jeg er enig med Linnè Eriksen at det burde vi fått. Da forsiden på Newsweek lyste mot oss: «We areall socialists now» hadde også jeg forhåpninger om at lærdommen fra finanskrisa ville gi en internasjonal bevegelse for sterkere styring av kapitalismen og ville føre til en radial mobilisering blant vanlige folk i mange land,som nå får regninga for liberalistiske eksperimenter. Slik gikk det ikke. Venstresida har ikke styrket seg globalt eller i Europa.I Norge var den viktigste forklaringen på rødgrønt gjenvalg at vi tok radikale og viktige grep for å sikre arbeid og velstand for vanlige folk.
Selv om det var Arbeiderpartiet– og ikke SV – som fikk uttelling for dette i valget i 2009 angrer jeg ikke et sekund på at jeg brukte størsteparten av min arbeidskapasitet som finansminister til å redde arbeidsplasser og unngå gjeldskrise. Å lykkes med å holde ledigheten nede slik at arbeidsfolk og fagbevegelse har større makt, er en sosialistisk handlings om er verd 100 ganger mer enn et systemkritisk debattmøte, selv om debattantene har aldri så mye «innsikt i den kapitalistiskeproduksjonsformen».
Norge ble rammet av finanskrisa og det internasjonale økomnomiske tilbakeslaget. Hovedoppgaven ble å holde syssselttingen oppe og og arbeidsledigheten lav. Til dette rengtes et bredt spekter av radikale økonomiske virkemidler. Vi gjennomførte aktiv motkonjunkturpolitikk og økte de offentlige budsjettene sterkt for løse viktige oppgaver og holde folk i jobb, renta ble satt kraftig ned, og det måtte gis statlig kreditt for at ikke finansieringen av bedrifter og boliger skulle stoppe opp. Og vi kan nå oppsummere: Det er neppe noe industriland som ble mindre rammet realøkonomisk, og som så raskt har kommet seg ut av krisen som Norge.
Vår håndtering av finanskrisa vakte også internasjonal oppsikt.New York Times oppsummertedet slik i en bredt anlagt artikkelom Norge: « Da kapitalismensyntes å være ved å brytesammen siste høst, gjorde Norgessosialistiske finansministerKristin Halvorsen – som lengehar vært skeptisk overfor det friemarkedet – mer enn å hovere (…)
Den globale finanskrisa har bruttned økonomien i nesten alle landverden over – men ikke i Norge. Hvor andre sløste, sparte Norge opp. Mens andre forsøkte å begrense regjeringens rolle, styrket Norge deres vugge-til grav velferdsstat».
Siden sommeren 2009 har det igjen vært sysselsettingsvekst i norsk økonomi, og ledigheten har nå falt nesten helt ned til 3 prosent. Nivået for ledigheten ligger klart lavere enn gjennomsnittet for de siste 20 år. At vi klarte å være så presise med innretning, dosering og timing av virkemidlene er en viktig årsak til det. Vi drev politisk styring.
Kontrasten til landene rundt oss er stor. Både Europa og USAhar en ledighet på rundt 10 prosent, og en ungdomsledighet betydelig høyere enn det. I flere land har ledigheten bitt seg så markert fast på et høyt nivå at mange snakker om en tapt generasjon. Dette er svært bekymringsfullt. Det øker klasseskillene og fører til omfattende fattigdom og mismot. En generasjon med svakere sosial posisjon enn sine foreldre og med lite framtidshåp er et lettere bytte for fremmedfrykten og høyreekstreme krefter. Kostnadene ved arbeidsledighet og ved høye låneopptak har sendt den europeiske velferdsstaten ut i en dyp finansieringskrise. Norge kan bli en øy med full sysselsetting og velferd i et hav av ledighet og degenererte velferdsstater.
Hva som skjedde før finanskrisa,er en annen viktig årsak til at Norge ble mindre rammet. Som finansminister sto jeg imot ønskene om å liberalisere. I andre land var troen på finansnæringens evne til selv reguleringsterk. Der andre land løsnet på reguleringene av finansmarkedet, beholdt vi gode reguleringer som gjorde finanssystemet vårt mindre sårbart. Jeg strammet inn på kompliserte spareprodukter som beviselig hadde lurt vanligef olk til uakseptabel risiko på lånte penger med store tap som resultat.
Det fikk jeg anerkjennelse for i mange kretser. Men Linnè Eriksen ser ikke dette. Han mener jeg åpnet for hedgefond,og sikter trolig til en enkeltbeslutning om at norske finansinstitusjoner fikk lov til å tilby sparing i hedgefond på linje med hva utenlandske finansinstitusjoner gjennom EØS-avtalen hadde enerett til, men med den innstramming at de bare kunne tilby dette til profesjonelle investorer. I tillegg ble iverksettelsen av denne beslutningen utsatt helt til i fjor sommer. Da blir det helt urimelig å tillegge dette betydning som forklaring på finanskrise eller bevis for at jeg ikke var politisk patent. At Linnè Eriksen ikke med ett ord, anerkjenner resultatene av vår håndtering av krisen, er oppsiktsvekkende. Det er særlig bekvemt for høyresida i norsk politikk. De sto på sidelinja og ropte på skattelettelser når vi brukte offentlige budsjetter for å holde folk i jobb. Og på vegne av alle vanlige arbeidsfolk som slapp å bli arbeidsledige, er det egentlig også litt trist.
Alternativet til IMF var mer USA-dominans.
Krisa var internasjonal. Den hadde sitt opphav i USA, men når den først var der, trengte verden noen som kunne samordne innsatsen og selv stille opp med lånemidler. Dette var minst like viktig for u-land som for i-land. Det er i den situasjonen Linnè Eriksen finner det relevant å trekke fram at jeg brukte ordet «kjære» i inngangen til et brev til IMFs leder. Det er en alminnelig høflighetsfrase i internasjonal politikk, og blir neppe oppfattet som noe mer enn det.
Det er riktig at jeg engasjerte meg for at IMF skulle komme på banen. Selv om IMF sviktet før krisen, der er vi enig, så snudde IMF raskt ved starten av krisen. De var tidlig ute med anbefalinger om ekspansiv finanspolitikk og med sterk kritikk av for svak regulering av finanssektoren, særlig i USA. Og medlemslandene stilte opp slik at IMF kunne bidra med store lånemidler, dermed har vi unngått at land har gått konkurs og at verden ble sendt ned i en enda dypere og mer langvarig krise.
Jeg hadde ingen alternativ, sosialistisk verdensbank å vende meg til. Men det finns et alternativ til IMF, som hele tiden ligger der som en utfordring: Nemlig at stormaktene slår seg sammen og lar G20 ta over IMFs oppgaver. Da har vi gått fra et organ som tross sine feil og mangler, tross sine store synder overfor utviklingsland under Washington-konsensus perioden, er et organ under FN-paraplyen, med representative styringsorganer og hvor 183 land er med. G20 er en selvoppnevnt sjefsklubb, der flertallet av verdens land ikke er med, og hvor mandat og referat er ukjent for frivillige organisasjoner og alle oss andre.
Også sett i ettertid: Det var riktig å engasjere seg for at IMF skulle ta jobben, men i dette lå selvsagt også krav til endret kurs fra IMF. Som finansminister har jeg krevd og et stykke på vei fått gjennomslag for mer åpenhet, sterkere representasjon for utviklingsland, stans i krav om privatisering overfor u-land som trenger lån og at USA ikke skal kunne nekte IMF å undersøke sårbarheten i deres finanssystem.
Det er ikke usosialistisk at staten eier bedrifter.
Å gi inntrykk av at det norske oljefondet er «en aktiv pådriver for den formen for finansspekulasjon som brakte verden til stupet» er helt galt. Vi har gjennomgående hatt en forsiktig investeringsprofil og har stemt imot insentivsystemer som stimulerer ledere til å ta for stor risiko på bekostning av bedriftens og de ansattes interesser.
Da kursene sank og «alle» andre investorer solgte seg ut slik at kursene dalte ytterligere ned i kjelleren, skulle oljefondet holde seg til det vi allerede hadde bestemt: Det skulle være langsiktig og ikke følge den kortsiktige strømmen. Vi kjøpte som aldri før når kursene var lave og ga dermed et bidrag til å stabilisere kursene og den økonomiske utviklingen. Det har tjent både oss og verdens finansmarkeder.
Jeg er for at staten skal eie produksjonsmidler både i Norge og når vi skal plassere kapital i utlandet. Det direkte statlige eierskapet i norske bedrifter ga sikkerhet til norske arbeidsplasser under finanskrisa. Med eierandelene vi har i aksjeselskaper i utlandet har vi gjennom de etiske retningslinjene fått et ekstra politisk redskap til å fremme miljø og faglige rettigheter. Det ble stor internasjonal oppmerksomhet da jeg besluttet at Oljefondet skulle trekke seg ut av det store amerikanske selskapet Wall Mart på grunn av omfattende brudd på faglige rettigheter hos 70.000 underleverandører i utviklingsland.
Jeg har ikke truffet Tore Linné Eriksen på årsmøter eller andre møter i SV eller Oslo SV på lenge. Han var en viktig premissleverandør da vi forberedte oss til regjeringsforhandlinger i 2005. Det takker vi for. Han kjenner sikkert igjen sine egne og SVs gjennomslag i regjeringsplattformen som vi lojalt har fulgt opp. Men jeg kjenner meg ikke igjen i at SV i regjering har en arbeidsstil der vårt landsstyre, vår stortingsgruppe og våre medlemmer er umælende kveg for direktiver fra regjeringen. Det er motsatt. Vi tar med oss SVs vedtak og synspunkter når vi skal utforme politikk i samarbeid med AP og Sp. Det siste beviset er den nye uføretrygden der mange sikres bedre rettigheter enn før.
Selvsagt er det viktig å være systemkritiske. Jeg oppnevnte Finanskriseutvalget for at vi skulle få gode forslag til å ta politiske grep etter finanskrisa. De har kommet med viktige forslag som vi behandler nå. Vi har tatt radikale grep i skattepolitikken. Nå betaler de rikeste skatt etter evne da Per-Kristian Foss var finansminister betalte de en mindre andel av sin inntekt i skatt enn andre.
Klassekampen har viet Tore Linné Eriksen seks sider i avisa og en lederartikkel som høyresida kan glede seg over. Høyresida vil selvsagt være svært fornøyd over at representanter for venstresida krymper de resultatene SV og SVs velgere og tillitsvalgte har fått til i regjering for folk flest. Sånn gjør man det man kan for at Norge skal føye seg inn i rekken av høyrestyrte regimer i Europa. Jeg og SV har tenkt å mobilisere for det motsatte.
(Klassekampen 28. mai 2011)
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook
Kommentarer
Det er vel ingen som tvilar på at Norge med sine massive reservar kom seg greit igjennom denne første kriserunda. Dei rikaste lever godt under kapitalismen. Men casinomililliar dane våre er ille ute når det raknar for alvor. Det vil ikkje Kristin Halvorsen snakke om i det heile. På same måte som ho konsekvent nektar å drøfte realistisk konsekvensane av og årsakene til dei ulike NATO-krigane frå 90-talet og fram til Libya i dag.
Aldri under overflata.
"Klassekampen har viet Tore Linné Eriksen seks sider i avisa og en lederartikkel som høyresida kan glede seg over. Høyresida vil selvsagt være svært fornøyd over at representanter for venstresida krymper de resultatene SV og SVs velgere og tillitsvalgte har fått til i regjering for folk flest. Sånn gjør man det man kan for at Norge skal føye seg inn i rekken av høyrestyrte regimer i Europa. Jeg og SV har tenkt å mobilisere for det motsatte".
Med andre ord: Å ta til motmæle not SVs ministre og partiledelse med argumenter som Tore Linné Eriksen bruker, er å gi et bidrag til høyrestyret regimer i Europa. Det lover ikke godt for debatten i SV.
SV stiller ved årets kommunevalg færre lister enn de gjorde sist. i 29 kommuner der vi stilte sist, er partiet borte. Årsaken er åpenbar. Partiet vårt mangler organ der partiet kan diskutere politikk. Medlemmene har INGEN organ der vi kan fremme debatt i møte med ledelse og andre partimedlemmer. SV-debatt er for en liten indre krets der partiledelsen er fraværende og dette er det eneste fora vi har.
GI SV beskjed er en annen arena, men er det noen som vet hva som skjer med "beskjedene"? Og er det noen som noen gang har fått tilbakemelding på disse?
I stedet for å skyte på alle kritikere eller dra fram Willoch-kortet "Nu går alt så meget bedre" bør ledelsen (sentralstyret) finne ut hvordan partimedlemmene skal få innflytelse og gehør for sitt engasjement.
Tryggve Enoksen, Kvænangen
ivarjohansen.no/.../...
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.