Annet

Tarifflønn ved oppdrag for det offentlige?

Tarifflønn ved oppdrag for det offentlige?Regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor” fastslås det i Soria Moria II, regjeringserklæringen etter valget i 2009. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.  

Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.  

Det vil være stor forståelse rundt om i EU for at ILO-konvensjon 94 må forsvares. Hvis ESA og EFTA-domstolen forbyr forskriften om tarifflønn ved offentlige oppdrag, må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, kommuner, partier og fagforbund, skriver Dag Seierstad blant annet.


Tarifflønn ved oppdrag for det offentlige?

Av Dag Seierstad

Regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor
” fastslås det i Soria Moria II, regjeringserklæringen etter valget i 2009. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.  

Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.  

Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere sine ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.  

Strid om allmenngjøring

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner.  

For tida (mars 2011) er tre tariffavtaler allmenngjort.  Det er Fellesoverenskomsten for byggfag, tariffavtalen for jordbruks- og gartnerinæringene og deler av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien.  

Allmenngjøringen av to andre tariffavtaler ble avvikla i desember 2010. Det var avtalen for enkelte petroleumsanlegg på land og avtalen for elektrofag på byggeplasser i Osloregionen.  

Dette betyr at det bare er en liten del av norsk arbeidsliv som dekkes av allmenngjorte tariffavtaler. Ved byggeoppdrag er riktig nok tariffavtalen for byggfag allmenngjort, men for eksempel ikke for elektrikere og yrkesgrupper utenom sjølve byggfagene. Ved leveranser av varer og tjenester til det offentlige er tariffavtalene for transporttjenester og reinhold blant de mange som ikke er allmenngjort.  

Det kan derfor bli viktig at tariffavtaler allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot og har støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Men allmenngjøring hjelper ikke de stadig flere som jobber i de delene av arbeidslivet hvor det ikke fins noen tariffavtale.    

Ingen ankemulighet

I august 2010 gikk regjeringen et halvt skritt tilbake i forhold til hva den lovte i Soria Moria II. Den sendte ut på høring et forslag som vil begrense forskriften til å gjelde bransjene bygg- og anlegg, reinhold, transport, hotell og restaurant i tillegg til helse- og omsorgssektoren. EL & IT-forbundet var blant dem som reagerte skarpt på denne avgrensningen.  

Det er liten grunn til å tro at ESA vil se med blidere øyne på den norske forskriften om den begrenses til deler av arbeidslivet. Hvis ESA konkluderer med at forskriften – også med de begrensninger som regjeringen foreslår – er i strid med EØS-retten, har regjeringen muligheten for å la seg stevne for EFTA-domstolen.  

EFTA-domstolen vil kunne komme til samme konklusjon som ESA. Juridisk er da løpet kjørt. Det fins ingen ankeinstans.

Lønnskonkurranse

Det betyr at politisk innsats kan bli nødvendig for å sikre den norske forskriften. Denne forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon 94, en konvensjon som 58 land har ratifisert, deriblant de fleste EU-land. Norge ratifiserte konvensjonen i 1996.  

ILO-ledelsen har reagert kraftig på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO-konvensjon 94 er viktig av to grunner:

-          Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.

-          Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.  

ILO har i løpet av de 80 år som er gått siden stiftelsen i 1919 fått på plass en serie med konvensjoner av stor betydning for arbeidslivet over hele kloden.  

ILO har i dag 174 medlemsland og er basert på et treparts-samarbeid. De nasjonale delegasjonene består av representanter for regjering, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. På ILO-møtene arbeider en seg møysommelig fram til vedtak som kan samle størst mulig oppslutning. ILO-konvensjoner blir bindende for de land som ratifiserer dem.  

Skulle ESA konkludere med at ILO-konvensjon 94 må settes til side slik at det åpnes for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, kan saken som nevnt ende i EFTA-domstolen.   EFTA-domstolen har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Det er ingen grunn til å godta at overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilke ILO-konvensjoner som skal gjelde i Norge. Det kan bare Stortinget gjøre.   Men EØS-jussen er klar. Dommer felt av EFTA-domstolen går foran alt Stortinget måtte vedta. Det er derfor politisk innsats må til for å hindre at det felles en dom som avvikler den norske forskriften om lønns- og arbeidsvilkår ved oppdrag for det offentlige.  

Politisk innsats

Den politiske innsatsen må rettes mot å få flest mulige EU-land til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav. Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan, blant annet gjennom de regionale Brussel-kontorene. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.  

Da er det bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå med liv og sjel inn i et slikt arbeid. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut mot den aktuelle forskriften. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår ”at Høyre i denne saken er på linje med ESA”. (Klassekampen 23.7.09) Hun har full støtte fra partifellen Torbjørn Hansen: I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen.” (ABC Nyheter 24.7)   Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: ” Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.” (ABC Nyheter 24.7.09) På spørsmål om forskriften bør fjernes ved ”et regimeskifte”, svarer Venstres Leif Helge Kongshaug: ”Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den.” (Klassekampen 23.7.09)

Sosial dumping

Det politiske klimaet for slik innsats burde likevel være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen i Europa etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA har lagt til grunn for å avvise den norske forskriften. Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen både følsomt og viktig i ei krise der alle belastningene i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for sosial dumping er mer åpenbar enn noen gang.  

Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.  

EU-kommisjonen fastslo i juli 2008, etter Rüffert-dommen: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.”  (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)  

På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.   EU-parlamentet vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”. ILO-konvensjon 94 er som nevnt én av de oppdaterte ILO-konvensjonene.  

Må forsvares

ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.  

Det vil være stor forståelse rundt om i EU for at ILO-konvensjon 94 må forsvares. Hvis ESA og EFTA-domstolen forbyr forskriften om tarifflønn ved offentlige oppdrag, må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, kommuner, partier og fagforbund.

(tidsskriftet Sykepleien juni 2011)

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook

You have no rights to post comments