Annet
Fagbevegelsen og kommunevalget
"Høyrekreftene her til lands ligger ikke på latsida. På høyrepartienes landsmøter er det fremmet forslag om å bruke noe av den samme medisinen som arbeidsfolk i Europa blir servert i disse dager. Dersom vi ikke greier å få folk til stemmelokalene i september, og stemme på de partiene som tar våre krav på alvor, er det ganske sikkert at Arbeidsmiljøloven kommer til å bli radbrukket, overtida kommer til å øke uten overtidstilegg, flere blir løsarbeidere osv. Vi kan ikke ta risken på at høyrepartiene ikke mener alvor. For det gjør de.Frp har allerede fremmet forslag i bystyret om å sette igang med forsøk med Nordsjø-turnuser i helsevesenet, undergrave fagbevegelsens innflytelse, og annet som de vedtok på landsmøtet. Og det må brukes en mye kraftigere lut for å få dem til å snu, enn mange kan forestille seg.Fagbevegelsen og kommunevalget
Derfor må det gjøres en solid innsats foran valget. Ikke bare overfor kollegaer, men famile og venner, og mange andre også. Ved siste kommunevalg mangla det bare noen hundre stemmer på at styrkeforholdene i Oslo Bystyre hadde vært annerledes. Alt for mange av de som tilhører arbeiderklassen er «sofavelgere». Jeg sier ikke at alt kommer til å bli servert på sølvfat for oss dersom vi vinner fram. Men vi skaffer oss et best mulig utgangspunkt for den videre kampen. Så fagforeningskamerater, ta oppgaven alvorlig!", skriver Sveinar Bones, nestleder i Oslo Sporveiers Arbeiderforening.
Fagbevegelsen og kommunevalget
Av Sveinar Bones
nestleder i Oslo Sporveiers Arbeiderforening
Ikke sjelden møter en argumenter om at kan ikke dere tillitsvalgte «slutte å gnåle om det hersens valget», « uansett hva en stemmer blir det ingen
forandring»... osv.
For det første forutsetter det makt for å få til en forandring. I Oslo har det ikke vært slik at de fagorganiserte har hatt særlig mye makt til å sette sitt preg på utviklinga av byen og forholdene for de som har jobbet i kommunen. Melodien fra de som har hatt makta i byen, Byrådet og Bystyreflertallet, har vært langt unna særlig ydmykhet og respekt for den innsatsen egne ansatte gjør og har gjort. Snarere har de blitt fortalt at de ikke gjør en god nok jobb og at private
firmaer kan gjøre den både bedre og rimeligere.
Fratatt jobben
Seineste eksemplet er jo behandlinga av de ansatte i Friluftsetaten. De som har holdt orden på og i
byens parker og idrettsanlegg.
De er ganske enkelt fratatt jobben, uansett hvor lenge de har utført den uten klager eller anmerkinger. Det er jo ganske selsomme argumenter Byrådet bruker. Har dere noen ganger hørt offentlig, fra noen av Norges største kapitalister at arbeidsfolkene deres ikke duger? Tvert om hevdes fra flere hold at en av fordelene med å drive produksjon i Norge, er at arbeidkrafta er godt skolert, har kompetanse og organiserer produksjonen på en rasjonell måte, sikrer en høy produktivitet. Selv om lønnskostnadene (og som oftest den sosiale standarden) er lavere andre steder i verden. Det er bare noen rågriske redere og tilsvarende kontrafeier som piper over skattenivået og flytter selskapene sine til skatteparadiser verden rundt. Foreløpig har vi ikke greid å ta de ved vingebeina. Men det får en heller ikke gjort, så lenge arbeidsfolk ikke bruker sine demokratiske rettigheter fullt ut.
Jeg skal heller ikke trøtte dere med konsekvensene av anbudsutsettinga av syke- og pleiehjemmene i Oslo. Samme med renovasjonen. Forholdene innenfor disse områdene er godt avdekka i media den siste tiden.
Hva er så nytt?
Atter en gang, har en del foreninger og forbund innsett at det nytter lite å surre rundt på fotballkamper og drikke øl, eller sitte i sofaen og følge med på Paradise Hotel, uke etter uke. Dersom vi skal ha en sjanse i kampen for å beholde og videreutvikle våre rettigheter og livsvilkår, kan vi ikke i år etter år ligge i en innbitt forsvarskamp. Følgelig har fagbevegelsen i Oslo, både i LO-Oslo og Fagforbundet oppfordret medlemmene til å fremme de viktigste sakene som vi mener må til, for at vi skal komme noen skritt videre. Og det har våre medlemmer gjort i rikt mon.
Historisk oppløftende
Vi har derfor en fagbevegelse som tar sin egen situasjon og framtidsutsikter på alvor og ikke bare opptrer som «stemmekveg» for noen partier. I
Norge er vi i den situasjonen at fagforeninger og fagbevegelsen har begynt å sette dagsorden for partiene og hva valgkampen bør og skal dreie seg
om. Historisk er det oppløftende. Særlig når en ser til de landene hvor fagbevegelsens stilling er langt svakere. Og ikke minst, de kravene de blir stilt
overfor av låneinstitusjoner og den internasjonale finanskapitalen. Nå må de betale regninga for de f inansielle krumspringa landenes eliter har levd
høyt på i en årrekke. Det begynte på Island, fortsatte i Hellas, og Portugal og Spania står for tur, og de er ikke de eneste. Det foregår en gigantisk omskriving av finanskrisas årsaker. Og i kjølvannet av den, en gigantisk demontering og nedbygging av velferdsordninger generasjoner av arbeidsfolk har sloss for.
I en annen situasjon?
Her på berget er vi i en noe annen situasjon. Men høyrekreftene her til lands ligger ikke på latsida. På høyrepartienes landsmøter er det fremmet forslag om å bruke noe av den samme medisinen som arbeidsfolk i Europa blir servert i disse dager. Dersom vi ikke greier å få folk til stemmelokalene i september, og stemme på de partiene som tar våre krav på alvor, er det ganske sikkert at Arbeidsmiljøloven kommer til å bli radbrukket, overtida kommer til å øke uten overtidstilegg, flere blir løsarbeidere osv. Vi kan ikke ta risken på at høyrepartiene ikke mener alvor. For det gjør de.
Frp har allerede fremmet forslag i bystyret om å sette igang med forsøk med Nordsjø-turnuser i helsevesenet, undergrave fagbevegelsens innflytelse, og annet som de vedtok på landsmøtet. Og det må brukes en mye kraftigere lut for å få dem til å snu, enn mange kan forestille seg.
Alle til urnene!
Derfor må det gjøres en solid innsats foran valget. Ikke bare overfor kollegaer, men famile og venner, og mange andre også. Ved siste kommunevalg mangla det bare noen hundre stemmer på at styrkeforholdene i Oslo Bystyre hadde vært annerledes. Alt for mange av de som tilhører arbeiderklassen er «sofavelgere». Jeg sier ikke at alt kommer til å bli servert på sølvfat for oss dersom vi vinner fram. Men vi skaffer oss et best mulig utgangspunkt for den videre kampen.
Så fagforeningskamerater, ta oppgaven alvorlig!
Sjekk ut hvilke partier som stiller seg bak våre krav, og stem på dem. Partienes svar på våre krav blir snart offentliggjort. Alt er bedre enn at høyresida og kapitalinteresse skal fortsette å herje med våre rettigheter. Demontere våre velferdsordninger og ordinere samme medisin som våre fagforeningskamerater i andre europeiske land, nesten desperat demonstrer og sloss imot. Vi har muligheter til å forhindre en liknende utvikling. Men da må vi bruke bruke våre demokratiske rettigheter og ikke surre rundt i «fotballtåka»!!!
Hasta la victoria siempre!
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook