Annet
Et bedre Norge vokser fram
Drapsmannen har fått til det motsatte av hva han planla. Vår identitet som et åpent samfunn bygget på fellesskap og demokrati er styrket.En sterkt nasjonalistisk nordmann er pågrepet og har tilstått. Midt i forferdelsen var dette en lettelse. Innvandreruviljen fikk ikke ny næring. Tvert om. Men om det ikke er et angrep fra den ytre verden, en muslimsk gruppe som flytter krigen til Norge, hvordan skal vi da forholde oss til dette ufattelige?
Kanskje vi skal se på hendelsene, og spesielt på det som nå må følge, som noe annet enn krig mot ytre fiender. Det er en indre kulturkamp. Det er en kamp om hvilke verdier som skal få råde, hvilke tanker skal få styre i landet. I enkle ord: Skal vi gi hegemoni til en krigerkultur i landet, eller til en fredskultur? skriver Nils Christie og Hedda Giertsen, professorer i kriminologi ved Universitetet i Oslo.
Les Christe/Giertsens artikke nedenfor.
Lesbart er også:
Ketil Bjørnstad: Behovet for ondskap
Simen Ekern: Vi kan ikke ingnorere det ideologiske gjørmebadet massemorderen har vokst fram i
Kristian Berg Harpviken: Norge etter terroren
Et bedre Norge vokser fram
Av Nils Christie og Hedda Giertsen, professorer i kriminologi ved Universitetet i Oslo
Fredag den 22 juli ble marerittdagen i Norge. Den spontane tolking de første timer var den vanlige i vårt land: Den muslimske verden slår tilbake. Med Koranen i sine hjerter har noen ført krigene i Syria, Afghanistan og Libya hjem til Norge. Eller i det minste: De sier takk for sist.
Men så, utpå fredagskvelden, kom de første nyheter om enda en forferdelighet; massakren på sommerleiren . Man må nesten være norsk for å forstå symbolverdien av Utøya, der det grusomme skjedde. Utøya har helt tilbake til 1960-tallet vært samlingsstedet for Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse. Her har de vært de fleste som betyr noe i norsk arbeiderbevegelse, først som ungdom på sommerleir, senere tilbake som foredragsholdere. Her skapes identiteten, her knyttes båndene. Gro Harlem Brundtland hadde vært på øya samme dag massakren skjedde, statsministeren skulle vært der dagen etter, deretter utenriksministeren. Massakren var et angrep på arbeiderbevegelsens grunnfjell. Det var trolig en nordmann som valgte dette mål. Og slik var det.
En sterkt nasjonalistisk nordmann er pågrepet og har tilstått. Midt i forferdelsen var dette en lettelse. Innvandreruviljen fikk ikke ny næring. Tvert om.
Men om det ikke er et angrep fra den ytre verden, en muslimsk gruppe som flytter krigen til Norge, hvordan skal vi da forholde oss til dette ufattelige?
Kanskje vi skal se på hendelsene, og spesielt på det som nå må følge, som noe annet enn krig mot ytre fiender. Det er en indre kulturkamp. Det er en kamp om hvilke verdier som skal få råde, hvilke tanker skal få styre i landet. I enkle ord: Skal vi gi hegemoni til en krigerkultur i landet, eller til en fredskultur?
De første svar som er kommet fra ledende politisk hold har vært preget av klar oppslutning om fredskulturen. Statsminister Jens Stoltenberg har tatt en fast ledelsen og på ny og på ny pekt på solidaritet med ofrene for katastrofen, og på behovet for å bevare det Norge vi kjenner og er glade i. Justisminister Knut Storberget har sammen med ledende politikere fra nesten alle partier gjort det samme. Og vi ser i disse dager solidaritet og hjelp i praksis.
Det er utført mange modige og utholdende handlinger for å hjelpe nødstedte. Mange har vært stillet overfor forferdende etiske dilemmaer. Rystende må det ha vært for ferierende og fastboende å ro ut på sjøen mot Utøya for å plukke opp sårede mennesker som kavet i sjøen, men så måtte avvise noen fordi båten ville synke om flere ble halt om bord. Profesjonelle hjelpere av alle slag har trådd til. De første overlevende sendes nå hjem med chartrede fly. Over hele landet står folk klar til å ta imot.
Gjennom handling og ord markeres at vi vil bevare et samfunn bygget på fellesskap og solidaritet. Som en samlende karakteristikk: De positive sidene ved det norske samfunn er tydeliggjort. Det ser ut til at det er skapt en sterkere bevissthet om noen grunnleggende verdier. Vår identitet som et åpent samfunn bygget på fellesskap og demokrati er styrket.
Men så er det den andre kulturen, krigerkulturen. Media er fulle av formodninger om gjerningsmannens antatte psykiske habitus. Men det er også behov for å spørre om noe annet, noe mer: Det er jo slik at det også finnes en annen kultur i landet; en basert på å være sin egen lykkes smed, komme seg fram, foran andre. Mobiliteten er stor, likhetsidealene er svekket og velferdsidealene med dem. Jo lenger avstand til andre mennesker, jo lettere er det å unngå å se dem som mennesker og isteden se dem som ting, – noe å fjerne.
Gjerningsmannen siterte på sin blogg rett før det forferdelige skjedde: "One person with a belief is equal to the force of 100 000 who have only interests". Og så er det selvfølgelig vår konkrete krigsdeltakelse. Det er norsk politikk å krige i Irak, i Afghanistan, i Libya. Krig som vold blir legitimert. Dreping blir også legitim på annet vis. Markedet bugner av krigsspill, noen av dem skapt for opplæring av USA's soldater.
Noe annet følger også med internett: Ensomme ulver kan finne hverandre, kanskje ikke for samvær, men til støtte og oppmuntring for bisarre minoritetsstandpunkt. Noens beundring å varme seg ved, et ønske om å forklare og å formidle. Vi kjenner denne reaksjonen fra beskrivelsene av andre forferdende drap. Fra USA beskriver Jack Katz gjerningspersoner som tar livet av andre ut fra en forestilling om å skulle redde hele samfunnet. Michelle Foucault skriver om Pierre Rivière som på 1830-tallet drepte sin mor, søster og bror nettopp for å redde moren, og som skrev 60 sider hvor han forklarer sine handlinger.
Mens dette skrives, strømmer stadig nye opplysninger fram: Gjerningsmannen hadde planlagt drapene i årevis. Og, som Pierre Rivière, har han skrevet om det. Gjennom 1516 sider gjør han rede for sine grunner, og sine planer om massakrene. Det er nasjonalisten som stiger fram; den sterke mann som vil redde landet fra urene raser og fremmede kulturer. En gang ville man takke ham. Vidkun Quisling mente det samme da han mot krigens slutt søkte seg stilling som prest i en fjern norsk bygd.
For å få realisert sine idealer, ville gjerningsmannen ramme samfunnet, samfunnsoppbyggingen og den måten vårt samfunn styres på, sier hans advokat. Hans klient ser myndighetene som ansvarlige for den multikulturelle politikk som føres. Han ville fjerne dem. Derfor fjernet han sivilisasjonens grenser.
Men han har fått til det motsatte av hva han planla. De uhyrlige hendelsene har mobilisert det norske samfunnet. Det som har hendt, ser ut til å føre til større forsiktighet i diskusjoner på tvers av tradisjonelle politiske skiller.
Tonen i den politiske debatt vil dempes, antar både justisministeren fra Arbeiderpartiet og lederne av Høyre og Fremskrittspartiet. Kanskje vil også grensene for hvordan vi ser og snakker om innvandrere flyttes, slik at det en tid fremover blir vanskeligere å bruke den type betegnelser som holder andre nede og ute. Kanskje skapes også noe større nærhet mellom politiske ledere og befolkningen.
Hendelsene samler over landsdeler, og samler også på tvers av etnisitet, – på Utøya var det unge med bakgrunn fra mange kulturer og forskjelligartede miljøer.
Tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya vil føre til tekniske tiltak som bombefilm på vinduer, mer synlige sperringer, og sikkert mer kontroll som minner oss om utryggheten. Men det ser i skrivende stund ut til at linjene fra de aller første reaksjonene med vekt på ivaretakelse av grunnverdier som samhold og fellesskap blir styrket.
(Information 25. juli 2011)
Kommentarer
Jeg føler avsky hver gang jeg ser bilder av han, jeg får vondt i magen hver gang jeg leser om han og det han har gjort. Mitt hjerte gråter, enda jeg ikke kjente noen av de berørte etter Oslo og Utøya....
Det snakkes pt.mye om Fredskultur, åpenhet og Ikkevold. Tiden er inne til å synliggjøre hva en "Fredskultur" innebærer av verdier, kunnskap,utdann else og kommunikasjon F.ekpl "Sivile Fredsstyrker" hvor kommunikasjon står sentralt kontra "Militære styrker" hvor ungdom læres opp til å drepe. Dobbeltmoralen og dobbeltkommunik asjonen til våre politikere skal ikke få stå uimotsagt ! Alt det vakre de har sagt i denne uken gjelder for ALLE - også for Norge/NATO "out of area". KRIG og VOLD skal ikke tåles - noe sted i verden.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.