Annet
Det virkelige valget
"Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge. Det er mye som står på spill.Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår. Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at Gats-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa," skriver Dag Seierstad bl.a. i denne kronikken.
Det virkelige valget
Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og landsstyremedlem i SV
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge. Det er mye som står på spill.
Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår. Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at Gats-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i Gats. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005. Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring - og regjeringen vil «arbeide for at dette blir en norm i Nato». For første gang erklærer en norsk regjering at Nato må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal «ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet». Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
* At privatisering er en usosial løsning,
* At offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
* At omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
* At arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill. Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes. Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk. Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig. En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja - i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kamper trengs i mange sammenhenger.
* Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
* Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
* Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
* Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
* Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
* Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn - eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken - hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk - da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Klassekampen 27. august 2011)
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook.