Annet

Når kartellene kan ta over kinopolitikken

Når kartellene kan ta over kinopolitikkenHva er det som skjer i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti? En ting er argumentasjon om konkurranse og marked. Den er i alle fall logisk, som en ideologisk tese. Men hittil har partiene i den sammenheng argumentert for at det er viktig med en reell konkurranse, hvor en må forhindre kartelldannelser og private monopoler.

Når en imidlertid beveger seg over på kultursektoren, ser plutselig de borgerlige byrådspartier ingen alvorlige motforestillinger mot at de største filmgigantene (produsenter og/eller distributører) har kontroll over hele verdikjeden. De mest sannsynlige kjøpere av Oslo Kino er store mediakonserner som er inne i hele verdikjeden; TV, aviser, forlag, filmproduksjon, distribusjon, bokhandlere m.v.

I den grad Byrådet i den teoretiske debatten snakker om fordeler av økt konkurranse, kan resultatet her bli et helt annet. Her kan det fort bli en gigantisk aktør som blir den dominerende aktør i hele det nordiske kinomarkedet, skriver jeg blant annet i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag.


Når kartellene kan ta over kinopolitikken

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV)

Oslos borgerlige byråd bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil privatisere Oslo Kinematografer. Byrådet har foreslått overfor bystyret at Oslo kommune selger alle aksjene i det heleide Oslo Kino AS. Avskrellet generelt preik vil Byrådet selge til hvem som helst «såfremt kommunen kan få en tilfredsstillende pris» I den sammenheng framhever Byrådet «internasjonale aktører», og dermed åpner byrådspartiene også  opp for å slippe internasjonal filmindustri inn på eiersiden. Mens en til nå har sett det som viktig å opprettholde delt kjøpmannskap (mellom kinodrift, distribusjon og produksjon), er byrådet ikke fremmed for at den internasjonale filmindustri skal sitte på begge sider av bordet og dermed ha kontroll over hele verdikjeden.

Hva er det som skjer i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti? En ting er argumentasjon om konkurranse og marked. Den er i alle fall logisk, som en ideologisk tese. Men hittil har partiene i den sammenheng argumentert for at det er viktig med en reell konkurranse, hvor en må forhindre kartelldannelser og private monopoler. Av samme grunn argumenterer de for at det kommunale tjenesteapparatet må ha et klart skille mellom produksjon og salg.

Når en imidlertid beveger seg over på kultursektoren, ser plutselig de borgerlige byrådspartier ingen alvorlige motforestillinger mot at de største filmgigantene (produsenter og/eller distributører) har kontroll over hele verdikjeden. De mest sannsynlige kjøpere av Oslo Kino er det Bonnier-eide svenske SF Kino eller det Egmont-eide danske Nordisk Film. Begge er deler av store mediakonserner som er inne i hele verdikjeden; TV, aviser, forlag, filmproduksjon, distribusjon, bokhandlere m.v.

I den grad Byrådet i den teoretiske debatten snakker om fordeler av økt konkurranse, kan resultatet her bli et helt annet. Her kan det fort bli en gigantisk aktør som blir den dominerende aktør i hele det nordiske kinomarkedet. Aktører som kan bli kjøpt opp av internasjonale multinasjonale mediakonserner.

Dermed kan vi kanskje i framtida oppleve at de store internasjonale filmprodusenter – gjennom eierskap i Oslo Kino - selv beslutter hvilke filmer som skal ha preferanse på Oslokinoene. Og kanskje like viktig; definere rammene for hvilke konkurrerende selskaper og filmer som ikke skal ha prioritet. Krav til maksimal økonomisk avkastning gir de største kassasuksessene de beste mulighetene, på bekostning av de noe smalere filmene.

Når det gjelder energivirksomhet eller helse- og sosialspørsmål, er partiene krystallklare på at det bør være klare skiller for å kunne sikre uavhengighet og en reell konkurranse. Det er underlig at det borgerlige bystyreflertallet ikke ser behov for noen tilsvarende begrensninger på film- og kinopolitikkens område når det skal gis ordre om salg av Oslo Kinematografer. Så langt ser det ut til at byrådspartiene ikke er bekymret for kartelldannelser og at multinasjonale filmselskaper får kontroll over hele verdikjeden.

(trykket i Dagens Næringsliv 5. juni 2012 )

Følg meg på Twitter
tilsendt nyhetsbrev