Annet
Urimelig fallskjerm for kommunens toppledere
Kommunal Rapport avslørte i fjor at tidligere direktør i Sykehjemsetaten har beholdt grunnlønnen på over en million kroner etter hun frivillig gikk av som direktør 26. mars og fikk en stilling, ikke utlyst, som seksjonsleder i Helseetaten. De andre seksjonslederne i etaten tjener mellom 615.000 og 753.000 kroner.
Fr.Ps Carl I. Hagen har, som rimelig er, reagert på dette og foreslår at "bystyret ber byrådet gjennomføre en grundig gjennomgang av kommunens toppleder- og lederlønnssystem, og deretter fremme en sak for bystyret om prinsippene for kommunens toppleder- og lederavtaler." I finanskomiteen onsdag skal vi behandle forslaget. Fra SVs side støtter vi forslaget om en slik gjennomgang.
Det ser ut til at terskelen for hva man aksepterer fra toppledere synes å være langt høyere enn for andre som er lenger nede på rangstigen. Rettighetene som følger av topplederkontrakten ved åremålsansettelse var kun ment å gjelde ut åremålsperioden, og ikke for tilfeller hvor lederen frivillig velger å si opp. Det er selvsagt enkelt å si at man «tar sin hatt og går», når man samtidig beholder sin gullkantete lønnsordning og spennende arbeidsoppgaver. Det er behov for å stramme inn avtaleinngåelser med avtroppende toppledere som ikke er hjemlet i kommunens standard for topplederavtaler.
Jeg kan ikke se at byråden, i sitt notat til finanskomiteen, gir en riktig beskrivelse av situasjonen når han skriver:
”Dersom en alternativt skulle tenke seg arbeidsavtaler uten noen form for sikkerhet for lønn ved omplassering, må det antas at kommunen i realiteten ville vært henvist til i stedet å gjennomføre formelle oppsigelser/endringsoppsigelser. I slike tilfeller stilles det strenge vilkår, og det kan tenkes at tilfeller som i dag blir løst med utgangspunkt i gjeldende maler i stedet ville endt med rettsprosesser, med den risiko, ressursbruk og uro i vedkommende virksomhet det ville medføre.”
Stillingsvernet for toppledere er vesentlig svakere enn for ordinære arbeidstakere. Ordningen det vises til er kun en vei ut av et uføre, som byrådet selv ofte selv har ansvar for ved at de har ansatt toppledere de senere mener ikke passer. Byrådet selv velger da å løse dette på denne måten, fremfor å ta det som ryddige prosesser etter lov- og avtaleverk.
Jeg tar gjerne i mot synspunkter og innspill for finanskomiteens behandling.