Annet

Frihet, likhet og brorskap i globaliseringens tid

Frihet, likhet og brorskap i globaliseringens tid

Når vi skal utnytte den nye teknologiens muligheter til positiv makt- og kontrollutøvelse, må vi i større grad distribuere makt og beslutningsmyndighet i systemene, er et av budskapene i dette gjesteblogginnlegget.

"Etter finanskapitalismens herjinger og imperialismens siste groteske krampetrekninger følger en ny teknologisk og økonomisk tidsalder som vil lede frem mot en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur. Jeg tror de fleste opplyste mennesker mer eller mindre intuitivt oppfatter at det er dette som ligger i kortene. Hvor lang tid det vil ta før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Men det kunnskapsmessige og teknologiske fundamentet for en slik global opplysningskultur foreligger allerede.Kampen mot EØS og Tisa er altså et uttrykk for internasjonal solidaritet og håpet om en ansvarlig og rettferdig verdensorden. Men med imperialismens tidsalder som historisk bakteppe, fremstår også Norges egenart som nasjon tydeligere. Da ser vi at denne egenarten gir oss de beste betingelser for å utvikle og tilpasse landet vårt til den nye teknologiske og økonomiske tidsalder og skape det klimarobuste kvalitetssamfunnet som vår priviligerte situasjon  forplikter oss til å overlevere til våre etterkommere. Det er dette kampen mot EØS og Tisa handler om, skriver Johan Nygaard blant annet i denne artikkelen.

Johan Nygaard har bakgrunn som grunnarbeider, maskinkjører og transportarbeider. I dag arbeider han med de filosofiske og kunnskapsteoretiske aspektene av sin far, prof. Kristen Nygaards bidrag til vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon, og fungerer som frittstående politisk skribent.

 

FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP I GLOBALISERINGENS TID.

Foredrag av Johan Nygaard.

Buskerud og Drammen Nei til EUs EØS og Tisa-seminar

onsdag 17. september 2014

 

Her hjemme i andedammen gjøres det for tiden et forsøk på å reise en debatt om det politiske frihetsbegrepet – løsrevet  fra idealene om likhet og brorskap, og løsrevet fra hva som skjer på den storpolitiske scenen.  Jeg tror de fleste med meg opplever denne frihetsdebatten som ganske rotete og forvirrende, og uten særlig politisk kraft. I dette foredraget skal jeg demonstrere en annen tilnærming som innebærer større filosofisk klarhet og atskillig større politisk sprengkraft. En mer jordnær og erfaringsbasert tilnærming må etter min oppfatning ta utgangspunkt i hvordan den vestlige markedsorienterte frihetsforståelsen egentlig bare er et tynt og gjennomsiktig ideologisk ferniss som tilslører den akutte og brutale maktkampen om råderetten over pengesystemet og naturressursene som foregår rett foran nesen vår.

Opplegget for denne brutale maktkampen vil innebære at også folkestyret og de vestlige stormaktenes egne nasjonaløkonomier blir blant taperne, mens den stedsuavhengige finanskapitalistiske pyramiden stikker av med hele potten. I sin liberalistiske ideologiske forvirring er den  vestlige humanistiske og demokratiske kulturtradisjonen  i ferd med å begå selvmord for åpen scene. I Norge har vi fremdeles en mulighet til å reservere oss mot denne kollektive galskapen. Men det forutsetter en bred folkelig mobilisering mot den krenkende og nedverdigende EØS-avtalen. Kampen mot EØS er blitt akutt.

Internasjonal handel kan, under de rette betingelsene, være en kraftig katalysator for økonomisk og sosial utvikling. På World Trade Organisations (WTO) møte i Doha i 2001 lovet verdens ledere å gjøre Doha-runden i WTO til en ekte «utviklingsrunde». Nå  skulle fordelene fra globaliseringen fordeles mer rettferdig mellom fattige og rike. I desember 2011 brøt forhandlingene i  Doha-runden sammen. De raskest voksende økonomiene i verden - Brasil, Russland, India, Kina og Sør- Afrika – de såkalte BRIKS-landene, og det store flertallet av de tidligere koloniene i Sør-Amerika, Afrika og Asia, avviste de vestlige stormaktenes brutale maktspill for å tvinge gjennom en global rettsliggjøring av finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme.

I korridorene i WTO fungerte Norges utenriksminister som skremselsagent for de vestlige stormaktenes interesser. «En dårlig avtale er bedre enn ingen avtale», var omkvedet. Riset bak speilet som Støre advarte mot var det vi dag kjenner som TTIP ( Transatlantic Trade and Investment Partnership) og Tisa (Trade in Services Agreement). Strategien som Støre truet med ble satt ut i livet umiddelbart etter sammenbruddet. Bak ryggen til regjeringspartnerne, og uten å konsultere Stortinget eller informere offentligheten på forhånd, signerte  Jonas Gahr Støre i februar 2012  Norges tilslutning til "Really Good Friends of Services", som er det forførende navnet på den gruppen av land som i all hemmelighet forhandler Tisa. USA insisterer på at forhandlingene og en eventuell ferdigforhandlet Tisa-avtale skal holdes hemmelig i fem år etter at den er ratifisert. Natos avtroppende generalsekretær sier at TTIP og Tisa vil bli «økonomiens Nato». Uttalelsen understøtter oppfattelsen av at TTIP og Tisa er et opplegg for global handelskrig.

Strategien er å rettsliggjøre finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme seg i mellom, og deretter tvinge de enkelte statene til å akseptere disse betingelsene i sine  handelsrelasjoner med de vestlige stormaktene. Gjennom lekkasjer har vi fått vite at utgangspunktet for forhandlingene er at offentlige tjenester skal underlegges det samme frihandelsregimet som det private tjenestemarkedet, og at det skal være forbudt å reversere privatiseringen av offentlige tjenester.  Opplegget i de hemmelige Tisa-forhanslingen  innebærer altså suverenitetsavståelse i en grad og et omfang som langt overskrider suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen. Innenfor EØS blir det likevel tilnærmet umulig for Norge å reservere seg mot en eventuell ferdigforhandlet Tisa-avtale.

Dermed er det blitt klart  at vi heretter må legge mer vekt på å beskrive og forstå  kampen mot EØS også i et globalt perspektiv. Nå blir det åpenbart for all verden at forsvaret av miljøet, av velferdsstaten og et anstendig arbeidsliv – og  kampen mot det demoraliserende og faglig fremmedgjørende  målstyringsvanviddet i forvaltningspolitikken her hjemme – er en kamp mot  rettsliggjøringen av  finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme på overstatlig nivå i EU, EØS og Tisa – og som  flertallet av verdens stater protesterer mot fordi de ser at et slikt handelsregime truer deres åpenbare vitale interesser.

Men rettsliggjøringen av  finanskapitalistiske logikk og næringsliberlalistisk frihandelsekstremisme på overstatlig i nivå EU, EØS og Tisa  binder også vestlige politikere til masten på en kurs som representerer den alvorligste trussel mot de grunnleggende humanistiske og demokratiske idealene om frihet, likhet og brorskap som Vesten identifiserer seg med, og som egentlig er den vestlige kulturkrets vesentligste bidrag til den globale kulturutviklingen.

Når vi forsøker å forstå hva som er i ferd med å skje i verden, kan vi lett bli overveldet av de enorme informasjonsmengdene vi står overfor. I denne avgrensede og forenklede fremstillingen skal jeg utvide perspektivet og bruke imperialismens tidsalder de siste 2500 årene som forståelsesramme. Jeg skal tolke de aktuelle  verdensbegivenhetene inn i denne forståelsesrammen, og bruke moderne begreper for å fremheve noen linjer i historien som er relevante for fremstillingen.  Finanskapitalismens herjinger i dag skal jeg tolke som imperialismens siste groteske krampetrekninger.

Men jeg skal også fremheve hvordan imperialismens tidsalder har  har gitt oss internasjonal handel og den kulturutvekslingen som følger med det, og ikke minst humanismen, demokratibevegelsen, den vestlige vitenskapstradisjonen og industrialismen – og en fantastisk teknologisk utvikling. Slik har imperialismens tidsalder også gjort all verdens folk oppmerksomme på hverandre, og gitt oss det menneskesynet,  den erfaringsbaserte kunnskapen og den teknologiske utviklingen som vil danne fundamentet for fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur.  De humanistiske og demokratiske idealene om frihet, likhet og brorskap som i sin tid frigjorde enorme menneskelige ressurser og skaperkraft i Vesten, bevarer sin gyldighet som ledestjerner i globaliseringens tid.

I dag legger imidlertid EU og EØS-prosessen politisk tilrette for at den føydale finanskapitalistiske pyramiden og  frihandelsekstremismen får underminere nettopp de frigjørende humanistiske og demokratiske idealene som egentlig er Vestens viktigste bidrag til fremtidens globale kulturutvikling. Den føydale finanskapitalistiske pyramiden og  frihandelsekstremismen har ledet EU og USA inn i en dyp og langvarig økonomisk, sosial og demokratisk krise. Tisa-forhandlingene legger opp til å rettsliggjøre og akselerere utviklingen langs denne destruktive kursen i en utvidet global sammenheng, også i Norge.

Med  imperialismens tidsalder som historisk bakteppe, fremstår Norges egenart som nasjon tydeligere. Da blir det også tydelig hvordan nettopp de kvalitetene og egenskapene ved det norske samfunnet som EU-motstanderne forsvarer, gir oss de beste betingelser for å utvikle og tilpasse Norge til den nye teknologiske og økonomiske tidsalder som følger etter finanskapitalismens herjinger.  EU-, EØS- og Tisa-tilhengerne ønsker altså på sin side å  rettsliggjøre finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme på overstatlig nivå. Og det er nettopp rettsliggjøringen  av finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme på overstatlig nivå som karakteriserer imperialismens siste groteske krampetrekninger.

Dette faller på sin egen urimelighet. Dette er hverken økologisk, økonomisk, sosialt eller politisk bærekraftig. Når finanskapitalistisk logikk og næringsliberalistisk frihandelsekstremisme rettsliggjøres på overstatlig nivå, leder det også uavvendelig til en eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. Rettslivet eser ut på bekostning av både det private initiativet og de solidariske fellesskapsløsningene, og på bekostning av både åndslivet og næringslivets vitalitet.

Med imperialismens tidsalder som forståelsesramme, fremstår EU-motstanderne som representanter for  det moderne kunnskapsbildet og de sunne sosiale og økologiske holdningene som vil bære oss over i neste kulturepoke. EU- og EØS-tilhengerne representerer på sin side reaksjonen. Vi må kanskje tilgi EU- og EØS-tilhengerne fordi de ikke forstår hva de er med på. Makten og feighetens logikk er som kjent identisk. EU- og EØS-tilhengerne ønsker først og fremst å være på parti med de sterkeste. Men det er altså nettopp makten og feighetens primitive logikk som er den grunnleggende drivkraften i imperialismen, og som er årsak til to og et halvt tusen år med maktmisbruk, økonomisk utbytting, krig og hevn.

Makten og feighetens logikk er rett og slett ikke i stand til å oppfatte det moderne kunnskapsbildet og nyttiggjøre seg den nye teknologiens muligheter.  Derfor blir reaksjonen som alltid stygg. Når  finanskapitalismen og de feige politiske elitene forsøker å bruke den nye teknologien til å understøtte sin primitive maktorienterte logikk, får det til dels absurde og groteske utslag, slik som roboter som spekulerer i aksjer og valuta, fjernstyrte likvideringer av enkeltpersoner med droner, og en massiv overvåking av kommunikasjonen mellom folk uten sidestykke i historien.

Imperialismens tidsalder begynner altså med perserkrigene for to og et halvt tusen år siden. Da de gamle kulturene forfalt, kollapset også de gamle informasjons- og kommunikasjonssystemene som holdt de gamle kulturene samlet og atskilt fra hverandre. Da utviklet perserne et nytt informasjons-  og kommunikasjonssystem som gjorde det mulig for dem å administrere okkuperte områder, og dette var nøkkelen til   det  Persiske imperiets ekspansjon. Ledemotivet for imperialismens tidsalder er troen på å vinne makt og kontroll gjennom å utvikle stadig mer overordnede, sentraliserte og standardiserte systemer. Men hele veien har dette motivet vist seg å lede til det motsatte – til at imperiene kollapser under trykket av sin egen tvang – slik vi ser i EU og USA  i dag.

Dette er en signifikant observasjon. I dag er det nettopp den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien som markere slutten på imperialismens tidsalder, og som legger det teknologiske fundamentet for den globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskulturen som følger etter finanskapitalismens herjinger. Dette innebærer også et kunnskapsteoretisk paradigmeskifte til en mer prosessorientert og systemorientert måte å beskrive virkeligheten på. Med introduksjonen av objektorientert systembesktivelse og simulering som vitenskapelig metode, leverte initiativtakeren til- og lederen av Nei til EU frem til folkeavstemningen i -94, prof. Kristen Nygaard,  avgjørende bidrag til dette vitenskaplige og teknologiske paradigmeskiftet. I dag kan vi fastslå at forestillingen om å vinne makt og kontroll gjennom stadig mer overordnede, sentraliserte og standardiserte systemer strider mot evolusjonen og historiens erfaringer, mot den økologiske forstanden og sosiale intelligensen, og mot moderne vitenskap og den nye teknologiens iboende logikk.

Den nye teknologiens mest fornemme fortrinn er kloning, og kapasiteten til lokal og individuell tilpasning. Det er først og fremst du og jeg, og den faglige og sosiale intelligensen på de lokale arenaene i arbeidslivet og samfunnslivet forøvrig, som får mye større makt- og kontrollmuligheter med den nye audio-visuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien tilgjengelig. Dette åpner for flatere, lettere, billigere og mer tilpasningsdyktige strukturer – for mer effektive og ressursøkonomiske samarbeidsformer i selvorganiserende nettverk – og for en raskere og mer presis tilpasning mellom behov og investering av kapital og arbeid. Når vi skal utnytte den nye teknologiens muligheter til positiv makt- og kontrollutøvelse, må vi altså i større grad distribuere makt og beslutningsmyndighet  i systemene. Dette forutsetter et høyt allment opplysningsnivå, sunne sosiale holdninger og en utbredt evne til selvorganisering. Da forstår vi hvorfor Norge har spesielt gunstige forutsetninger ved overgangen til den nye teknologiske og økonomiske tidsalder.

Når vi utdyper dette perspektivet på historien, blir imperialismens grunnleggende problem tydelig for oss. Jo større og mer komplekse systemene blir, jo vanskeligere blir det for de styrende å ha innsikt i de lokale prosessene som skal styres. Dette har de forskjellige imperiene hele veien forsøkt å kompensere for med standardisering av spilleregler og ensretting av informasjons- og kommunikasjonssystemene. I den forstand var det greske systemet mer avansert enn det persiske, det romerske systemet mer avansert enn det greske, og det ottomanske muslimske systemet mer avansert enn det romersk katolske systemet osv.

Muslimene tok vare på og nyttiggjorde seg mange av de antikke greske skriftene som i sin tid ble reddet unna tyrannene som overtok makten etter Alexander den stores død, og fra den senere romersk-katolske sensuren. Da avskrifter og oversettelser av greske tekster siden dukket opp igjen i Europa i det frisinnede, tolerante og flerkulturelle Mauritania under muslimsk overherredømme, ble det impulsen som åpnet for den europeiske rennesansen. Rennesansen ledet i sin tur til den teknologisk overlegne europeiske kolonialismen, som var enda mer brutal, og nådeløst utbyttende og undertrykkende, enn det ottomanske imperiet den utkonkurrerte med sin teknologiske overlegenhet.

Første verdenskrig betydde slutten på det ottomanske imperiet, og med linjalen på tegnebrettet, delte de britiske og franske seierherrene det meste av Midt-Østen seg imellom, og tok kontroll over oljen. Etter andre verdenskrig insisterte amerikanerne på at de europiske kolonimaktene ga fra seg koloniene. I midtøsten var det likevel kolonimaktene som installerte de nye herskerne, og sørget for fortsatt vestlig utbytting av oljeressursene i Midt-Østen. De vestlige stormaktene sørget ogsså for at sionistene fikk oppfylt sin gamle drøm om en egen stat i Palestina, Israel. Den arkitekturen som Vesten således streket opp etter verdenskrigene har siden vært en kilde til kontinuerlige maktkamper, intriger og kriger i Midt-Østen.

Etter andre verdenskrig fikk vi den kalde krigen og forestillingen om en bipolar verdensorden. Etter Berlinmurens fall så noen for seg en multipolar verdensorden. Andre, både naive idealister og kyniske maktpolitikere, vekket til live igjen den gamle luciferiske drømmen om hvordan imperialismens tidsalder naturlig fullbyrdes med en unipolar verdensorden, og en verdensregjering som garanterer fred og rettferdighet på jorden. En unipolar verdensorden er ganske riktig den naturlige fullbyrdelsen av makten og feighetens primitive logikk, men det finnes altså ikke noe naturlig mest overordnet senter på overflaten av en klode. Hver og en av oss befinner seg på toppen av jordkloden, midt i evigheten og uendeligheten, og midt i cyberspace. Er det noe imperialismens tidsalder har vist oss, er det at lederne og elitene kan gripes av en kollektiv galskap som sprer både begeistring og frykt i folket.

Et karakteristisk  eksempel på dette er Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres store forbilde, Storbritanias tidligere statsminister, Tony Blair, som i Irak-krigens første euforiske fase skrev brev til et utvalg av verdens ledere og oppfordret dem til å slutte opp om en unipolar verdensorden bygget på den millitære overlegenheten til USA og «alliansen av villige». Denne verdensregjeringen skulle ha rett til å intervenere i land hvor lederne etter deres oppfatning undertrykker befolkningen. Den demokratiske kritikken av invasjonen av Irak karakteriserte Blair som «avskyelig». -Bare Gud kan bedømme mine handlinger, sa Blair. Blair ser altså for seg en unipolar verdensorden hvor verdensregjeringen bare står ansvarlig overfor Gud. I dag jobber også Tony Blair for Goldman Sachs.

Men et visst monn av felles forståelse, standardisering av spilleregler og ensretting av informasjons- og kommunikasjonssystemene er imidlertid en nødvendig forutsetning for at vi skal bli i stand til å samarbeide i stor skala. Frem til etter andre verdenskrig besto informasjonsgrunnlaget for strategiske forvaltningspolitiske og næringsøkonomiske beslutninger av en blanding av fortellinger om lokale sosiale og faglige erfaringer, og rene tellinger som angir volumet på produksjonen og omsetningen, og størrelsen på utgifter og inntekter – og på andre relevante enheter som for eksempel antallet arbeidere og maskiner i produksjonen, og soldater og våpen for krigføring. Fra en kynisk finanskapitalistisk synsvinkel har de sosiale fortellingene kun interesse i den grad de påvirker tellingen av penger. For det sosiale produksjonslivet og forvaltningspolitikken har tellingene ideelt sett først og fremst interesse i den grad de opplyser den sosiale fortellingen.

Men etter andre verdenskrig har vi sett en dramatisk endring i forholdet mellom fortellinger og tellinger i informasjonsgrunnlaget for strategiske beslutninger i det sosiale produksjonslivet og i forvaltningspolitikken. Idealet er blitt å bruke et omfattende og utstudert system av tellinger, målinger og registreringer til å fjernstyre den sosiale virkeligheten i produksjonslivet og i forvaltningspolitikken  på en måte som overflødiggjør innsikt i de lokale faglige og sosiale prosessene. Dette sammenfaller i tid med at den finanskapitalistiske logikken mer og mer overstyrer den realøkonomiske forstanden og den politisk virkelighetsforståelsen. EU og EØS-prosessen rettsliggjør denne fremmedgjorte virkelighetsforståelsen.

Det teoretiske grunnlaget for den  politikken som rettsliggjøres i EU og EØS-prosessen, er de såkalte nyklassiske økonomiske teoriene som ikke skjelner mellom finankapitalisme og realøkonomi, eller mellom forskjellige typer produksjon – og hvor finanskriser teoretisk sett ikke kan forekomme. Da den siste, lenge forutsagte finanskrisen likevel oppsto, ble de politiske elitene i EU og EØS tatt fullstendig på sengen. Jens Stoltenberg forsikret oss om at hverken han eller noen av hans forbilder kunne ha forutsett denne finanskrisen. Derfor kunne vi trygt stole på ham og de politiske lederne i EU til å lede oss ut av krisen, fikk vi høre. Deretter sluttet regjeringen Stoltenberg seg helhjertet til en all-europeisk kampanje regissert fra Brüssel som fremstilte misbruk av velferdssordninger og arbeidernes dårlige moral og lave produktivitet som det største problemet for Vestens økonomi.

De mislykkede nyklassisk økonomiske teoriene ser fullstendig bort fra staten, gründerne, medarbeiderene og teknologien som de primære drivkreftene i kapitalismen. Disse primære drivkreftene kan ikke tolkes i matematiske modeller. I stedet bygger nyklassisk økonomisk teori sin forståelse av kapitalismen på matematiske modeller basert på sekundære fenomener, nemlig prisen på kapital og arbeid som homogene enheter – altså kapital uten ide, og medarbeidere uten egenskaper. For de nyklassiske økonomiske teoriene som ligger til grunn for politikken i EU og EØS-prosessen, er økologiske, sosiale og kulturelle hensyn irrasjonelle. Derfor er idealet at det finansielle eierskapet ikke skal ha noen lokal forankring, og at lederne skal være omskiftelige og uten faglig og sosial forankring, slik at eierne og lederne ikke forledes til å ta «usaklige» hensyn når de fatter sine beslutninger.

Parallelt med at finanskapitalistisk logikk mer og mer overstyrer den realøkonomiske forstanden og den politiske virkelighetsforståelsen, har mål og resultatstyring  blitt stadig mer hegemonisk som styringsfilosofi i industrien – og etter hvert også i forvaltningspolitikken. Økonomihistoriker og utviklingsøkonom, prof. Erik S. Reinert – som er en av verdens fremste kritikere av nyklassisk økonomisk teori – kaller mål- og resultatstyring for nyklassisk økonomisk teoris «like onde tvilling», nettopp fordi målstyringen også bygger sin virkelighetsforståelse på tellinger av sekundære fenomener, og ignorerer forståelsen av de primære faglige og sosiale prosessene.

Målstyringen av offentlige virksomheter erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsregnskap og forretningsideologi. Dette fungerer som klargjøring for konkurranseutsetting, anbud og privatisering av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. Målstyringsvanviddet er således  blitt Norges måte å tilpasse statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked gjennom EØS-prosessen. Den finanskapitalistiske logikken og næringsliberalistiske frihandelsekstremismen  sidestiller i prinsippet offentlige velferdstjenester med alle typer private tjenestetilbud i hvilket som helst marked.  Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet påtvinger stater som har havnet i gjeldsfellen denne virkelighetsforståelsen.  Den føydale finanskapitalistiske pyramiden dikterer de forgjeldede vestlige stormaktene på samme vis, og denne virkelighetsforståelsen ligger også til grunn for Tisa.

Den mislykkede nyklassiske kapitalismeforståelse oppfatter prisøkningen i verdipapirmarkedene som «verdiskaping». Et resultat av denne misoppfattelsen er at investorene i visse faser flytter penger fra virkelig produksjon til fantasifulle «finansielle produkter». Den økte etterspørselen resulterer da i en prisstigning på disse finansielle produktene. I sin tur leder dette til en overakkumulering av finanskapital og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanskapitalismen og realøkonomien. Denne selvforsterkende dynamikken er årsaken til finanskriser.

Når politikerne i denne situasjonen lar seg presse til å redde finanskapitalismen fremfor realøkonomien, fungerer finanskapitalismen som parasitter på realøkonomien. Dette er tilstanden i verden  i dag. Investormiljøene jubler selvsagt over EØS-tilhengernes markedsorientering av offentlig sektor. I stedet for kunnskapskrevende og risikofylte investeringer i privateid produksjon som også vil gi skatteinntekter som kan bidra til å finansiere velferdsstaten, legger EØS-tilhengerne tilrette for at private penger flyttes til oppgaver som gir tilgang til offentlige tilskudd – hvor  avkastningen på investert kapital blir høy, og risikoen blir lav.

For å selge inn denne politikken til velgerne, omdefineres  velferdsstaten til individuelle forbrukerrettigheter som oppfylles best ved at forbrukeren får større frihet til å velge mellom private tilbydere av velferdstjenester i et grenseløst, konkurranseorientert marked. I følge de blindt troende næringsliberalistene og frihandelsekstremistene, gir dette bedre kvalitet og lavere pris på fellesgodene. Forskning på erfaringen viser imidlertid  at en slik politikk virker både fordyrende og kvalitetsforringende. Det er meningsløst at Norge, med vår solide finansielle integritet, ukritisk hermer den mislykkede politikken som de deregulerte finansmarkedene kynisk dikterer et EU  uten finansiell integritet.

Den sentrale ideen i EU og Tisa er altså å rettsliggjøre næringsliberalismen og frihandelsekstremismen på overstatlig nivå i en obskur, toppstyrt og irreversibel  prosess som binder politikerne til masten. De frihandelsekstremistiske EØS- og Tisa tilhengerne lener seg i stor grad på den britiske økonomen David Ricardos forestillinger om «sammenliknbare fordeler» fra begynnelsen av 1800-tallet. I følge Ricardo må alle land spesialisere seg på områder hvor de har naturlige fordeler sammenliknet med andre land. Da påsto han at  økonomiske ulikheter på sikt vil utjevnes slik at alle land får like stor del i velstandsutviklingen. I realiteten leverte Ricardo med dette en teoretisk begrunnelse for hvorfor det britiske imperiet ikke skulle bygge industri i koloniene. I følge Ricardo ligger kolonienes naturlige fortrinn i eksport av råvarer, ikke i industrialisering.

Men landbruket og råvareeksport rammes av loven om fallende avkastning, mens industrialisering gir økende skalautbytte.  En mer jordnær og erfaringsbasert økonomiforståelse konstaterer at velstandsutviklingen i et område forutsetter et vitalt varebytte mellom by og land. Alle de industrialiserte landene har vært avhengige av å beskytte sin industriutvikling med tollbarrierer i oppbyggingsfasen. Først når industrien blir tilstrekkelig moden kan  det være gunstig å bygge ned slike tollbarrierer. Denne muligheten til å bygge opp en egen industriell vareproduksjon vil den finanskapitalistiske pyramiden og frihandelsekstremistene fremdeles frarøve de tidligere koloniene. Med TTIP og Tisa vil de vestlige stormaktene tvinge de tidligere koloniene til å åpne for at den finanskapitalistiske pyramiden kan kjøpe råderetten over naturressursene, infrastrukturene, utdanning og velferdstjenestene. Men da åpner de vestlige landene også seg selv for finanskapitalistisk utbytting på tilsvarende måte.

US dollar, britiske pund og euroen er store og viktige valutaer i den globale finanssfæren. Derfor identifiserer de politiske elitene i USA og de tidligere kolonimaktene seg med  finanskaptalismen og frihandelsekstremismen. Men ingen av disse valutaene eies av den statlige overbygningen slik den norske staten eier NOK. Den verdenskjente toppøkonomen, James Galbrait, sier til Klassekampen 15. juli i år at «..det er åpenlyst at den utbredte modellen med gjeldsbasert finansmarkedaktivitet opp til krisen var gjennomsyret av kriminell atferd. Og når det blir klart at alle de involverte institusjonene – kommersielle banker, ratingbyråer, myndigheter – er en del av en gigantisk kriminell konspirasjon, så forsvinner tilliten til systemet som sådan».

Alle vet at Goldman Sachs var den største og viktigste aktøren i denne kriminelle  konspirasjonen. Sjefen for den Europeiske sentralbanken, Mario Draghi, har en fortid i Goldman Sachs.  Goldman Sachs har forsynt EU og USA med en rekke kommisjonærer, regjeringsmedlemmer og toppembedsmenn. Det er også etablert et mønster hvor mange tidligere toppolitikere og embedsmenn i USA og EU-systemet blir ansatt i høyt gasjerte rådgiverstillinger i Goldman Sachs etter endt karriere.

Alle politikere og økonomer skjønner nok innerst inne at de vestlige stormaktene aldri vil bli i stand til å nedbetale sin gjeld til den finanskapitalistiske pyramiden. Men de færreste politikere eller økonomer våger å ta innover seg hvordan dette har endret maktforholdene i spillet om naturressursene, valutaene og infrastrukturene til  pengesystemet. I sin liberalistiske forvirring synes de politiske elitene i de vestlige stormaktene åpenbart at det er helt greit, og prinsipielt riktig, å overføre makt fra folkestyret til den tyranniske finanskaptalistiske pyramiden. Men den  gamle og utlevde liberalistiske ideologien som de  vestlige stormaktene historisk har brukt til å tolke virkeligheten med, og rettferdiggjøre sin utbytting av de tidligere koloniene med, rammer nå dem selv.  Den korttenkte finanskapitalismen og frihandelsekstremismen kjenner nemlig ingen lojalitet til noe fedreland, kjenner ikke noe sosialt ansvar, og kjenner heller ikke noe ansvar for naturen og miljøet her på jorden. Den finansielle pyramiden er stedsuavhengig.

Finanskapitalistisk logikk og den primitive og brutale frihandelsekstremismen definerer beskyttelse som et foraktelig reaksjonært prinsipp – proteksjonisme – som man i opplysningen og fremskrittes navn må fordømme. I virkelighetens verden dreier det seg imidlertid om situasjonsbestemte grader av differensiert beskyttelse. I følge en mer avansert, erfaringsbasert og systemorientert forståelse av virkeligheten, handler problemene i verdensøkonomien ikke om proteksjonisme eller nasjonalisme som reaksjonær  ideologi, men om hensiktsmessige områder for forankring av robuste, lokalt tilpassede politiske, sosiale og økonomiske strukturer, slik at de lokale økonomiene bevarer sin integritet og verdighet når de involveres i den omsluttende og gjennomstrømmende globale økonomien. All erfaring  viser at dette best kan realiseres innenfor rammen av en gjennomsiktig demokratisk rettsstat med en egen valuta.

Grenser  genererer og distribuerer dynamikk. Derfor er det grenser  i naturen, i fysikken og biologien, og i menneskenes sosiale virkelighet. Også i politikken og økonomien  handler det om hvor vi til en hver tid skal sette grensene. Moderne systemforståelse, og erfaringene med imperialismen,  EU og EØS-prosessen,  viser hvordan en dominerende overordnet struktur, når den bryter ned lokale grenser, nøytraliserer lokal dynamikk og svekker det lokale  immunforsvaret mot et bredt spekter av destruktive innflytelser. Den økonomiske og sosiale  tragedien i de sydlige EU landene, og den raskt økende arbeidslivskriminaliteten vi opplever i Norge for tiden, er  eksempler  som illustrerer dette. Denne erfaringen og helt essensielle erkjennelsen som vi må ta med oss videre i den globale kulturutviklingen.

Alle temaene og problemstillingene som jeg har belyst her ligger laten i imperialismen, og danner det historiske bakteppet for  sammenbruddet i Doha-runden i WTO, for den økonomiske og sosiale tragedien i USA og EU – og for Tisa.

BRIKS-landene har svart på de vestlige stormaktenes forsøk på å diktere betingelsene for internasjonal handel utenfor WTO-systemet med å forhandle om en frihandelssone seg imellom og invitere med seg sine respektive naboland. BRICS-landene har allerede opprette en ny utviklingsbank og et nytt pengefond som skal fungere som et alternativ til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondets primitive og  brutale betingelser. Et overveldende flertall i FNs generalforsamling vedtok 9. september i år å forhandle  om et nytt juridisk rammeverk for reforhandlinger av statsgjeld. De vestlige stormaktene stemte i mot. Norge var avholdende. I sin stemmeforklaring kaller Norge forslaget umodent og splittende, og av begrenset verdi (sic).

Vi må også tolke krisen i Ukraina i denne storpolitiske sammenhengen. Ukraina hadde valget mellom å følge BRICS-landendenes strategi og bli med i forhandlingene om den frihandelssonen som Russland forsøker å etablere sammen med sine naboland, eller å vende seg til de vestlige stormaktene. Når de vestlige stormaktene og deres medløpere nå overgår hverandre i konfliktforsterkende retorikk, og velger å bruke pengesystemet og handelspolitiske virkemidler for å hausse opp konflikten med Russland, representerer det et taktskifte i spillet om råderetten over pengesystemet og naturressursene i verden.

En Tisa-avtale er ikke bare i konflikt med BRICS landene og de tidligere kolonienes  vitale interesser, slik de har kommet til uttrykk i WTO. Tisa innebærer også at statens eiendommer, naturressursene og velferdsstaten i våre vestlige demokratier irreversibelt blir omdefinert til et grenseløst marked som underlegges et overstatlig frihandelsregime og tilsvarende overstatlige  rettsinstitusjoner. Hvis det kreves en handelskrig med Russland og de øvrige BRICS landene for å skremme velgerne og de demokratiske politiske overbygningene i Vesten til å gi fra seg råderetten over pengesystemet, naturressursene og velferdsstaten på denne måten, er det en pris den kyniske finanskapitalistiske pyramiden og frihandelsekstremistene åpenbart er mer enn villige til å betale. Vi må altså være forberedt på at en norsk tilslutning til en eventuell ferdigforhandlet Tisa- avtale vil bli forsøkt trumfet gjennom i Stortinget i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon.

Det er ikke realistisk eller troverdig å være for EØS og mot Tisa. I den demokratiske kampen mot  EØS og Tisa  kommer vi selvfølgelig ikke forbi å konfrontere EØS- og Tisa-tilhengerne i Arbeiderpartiet, AUF og LO. Å være EØS- og Tisa-tilhenger innebærer å tro på  noen illusoriske forestillinger om at næringsliberalisme og frihandelsekstremisme vil lede oss til en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur. Gitt de erfaringene og den kunnskapen som er tilgjengelig for moderne og opplyste mennesker i dag, kan slike illusoriske forestillinger neppe karakteriseres som seriøse og ansvarlige.

I denne fremstillingen har jeg tolket finanskapitalismens herjinger og rettsliggjøringen av  frihandelsekstremismen på overstatlig nivå i EU, EØS og Tisa som imperialismens siste groteske krampetrekninger. Finanskapitalismens herjinger og frihandelsekstremismen representerer i dag den alvorligste trussel mot de humanistiske og demokratiske idealene om frihet, likhet og brorskap som er Vestens viktigste bidrag til den globale kulturutviklingen. Skriften på veggen forteller  at tiden er moden for et taktskifte i kampen mot EØS.

Her hjemme har vi i den senere tiden fått en debatt om det politiske frihetsbegrepet som respons på  den reaksjonære mørkeblå regjeringsplattformes liberalistiske besvergelser og vilje til å overføre makt fra folkestyret til de tyranniske finanskapitalistiske parasittene. De sosialdemokratiske EØS- og Tisa tilhengerne har svart med å flirte forsiktig med den markedsorienterte frihetsforståelsen som rettsliggjøres i EU, men fremhever selvfølgelig også at frihet forutsetter fellesskap. Det akademiske forlaget og tenketanken, Res Publica, har gitt ut en tekstsamling om det politiske frihetsbegrepet fra antikkens Hellas og frem til i dag. Her stilles det liberalistiske og det republikanske frihetsbegrepet opp mot hverandre. Grovt forenklet kan vi kanskje si at det liberalistiske frihetsbegrepet handler om frihet fra statlig innblanding, mens det republikanske frihetsbegrepet handler om frihet til politisk medvirkning.

Professor i offentlig politikk, Noralv Veggeland, har i flere kronikker og innlegg i Klassekampen forklarer hvordan  liberalistenes «avregulering og forenkling» fører til det motsatte, nemlig mer kontroll og mer byråkrati. Vi kan også konstatere at republikanernes stadig større politiske overbygninger på sin side resulterer til at borgerne får stadig mindre muligheter for politisk innflytelse. Ingen av disse referansen er altså tilstrekkelig for å opplyse det politiske frihetsbegrepet.

Vi kommer ikke forbi at frihet, likhet og brorskap er likeverdige, men motstridende, idealer som ikke kan oppfattes riktig hver for seg. Forholdet mellom disse tre likeverdige, men motstridende, idealene er utfordrende å bearbeide intellektuelt og politisk. Høyresiden og venstresidens ideologiske utskeielser opp gjennom historien er tragiske resultater av at vi har forvekslet og forvrengt disse tre idealene. Men det finnes altså en grunnleggende orden i forholdet mellom disse idealene som også må regnes som et filosofisk felleseie. Det betyr ikke at forholdet mellom frihet, likhet og brorskap er ferdig utredet og entydig konkludert. Det betyr bare at vi må kjenne til denne fundamentale orden for å kunne tolke disse idealene riktig som ledestjerner når vi skal orientere oss i den omskiftelige politiske virkeligheten og tenke fritt og selvstendig der vi befinner oss. Et vitalt folkestyret må hele tiden holde debatten om frihet, likhet og brorskap levende.

Altså: Frihetsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på  åndslivets område. Likhetsidealet kan bare realiseres sin reneste form  på rettslivets område. Brorskapsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på næringslivets område.

Brorskapsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på åndslivets område. Frihetsidealet og brorskapsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på rettslivets område. Frihetsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. At det forholder seg slik, kan enhver etterprøve i sin egen tenkning.

Men disse områdene av samfunnslivet er ikke fullt ut atskilte nivåer eller sjikt. Næringslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, åndslivet. Åndslivet og næringslivet betinger, og er til stede i, rettslivet. Og åndslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, næringslivet. Dette kan vi også etterprøve i vår egen tenkning. Vi er i alle sammenhenger på forskjellig vis individuelle deltakere i åndslivet, rettslivet og næringslivet – samtidig. Men idealene kan bare realiseres i sin reneste form på hvert sitt område.

På åndslivets område må likhetsidealet og brorskapsidealet underordnes frihetsidealet. På rettslivetsområde må frihetsidealet og brorskapridealet underordnes likhetsidealet,  og på næringslivetsområde må frihetsidealet og likhetsidealet underordner brorskapsidealet.

Mot denne filosofiske bakgrunnen kan vi konstatere at det er fullstendig virkelighetsfjernt å reise en politisk frihetsdebatt i dagens Norge uten å relatere den til EØS-prosessen og målstyringsvanviddet.

Den markedsorienterte frihetsforståelsen som ligger til grunn for EU, EØS-prosessen  og Tisa leder helt forutsigbart til maktmisbruk og undertrykkelse  på næringslivets område. Det er åpenbart for alle som tror mer på sine egne øyne enn på ideologiske besvergelser.

På rettslivets område ser vi hvordan EU, EØS og Tisa overfører makt over rettsutviklingen fra folket til de finansielt sterkestes lobbyvirksomhet. Dette strider mot det demokratiske rettslivets likhetsideal. Rettsliggjøringen av politikken fører til en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en ikke bærekraftig eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. En overdreven rettsliggjøring av politikken og av markedene leder også nødvendigvis til at den korrumperende maktorienterte logikken i finans og politikk også korrumperer rettslivet.

På åndslivets område  ser vi hvordan den finanskapitalistiske logikkens overstyring av  den frie pressen undergraver den fjerde statsmakts uavhengighet og integritet. Det er grovt underkommunisert  hvordan finanskapitalen på denne måten kjøper seg makt og innflytelse over både politikerne og velgernes virkelighetsforståelse. Mediabransjen er kanskje den mest brutalt målstyrte og adferdsreguelerte bransjen i dagens verden. Dette medvirker i sin tur til at politikerene betrakter det offentlige demokratiske ordskiftet som et marked hvor de må tilpasse budskapet til markedsforskernes forestillinger om «marginalvelgeren» eller «flytvelgerne».

Mål- og resultatstyringen og bestiller-utfører modellen i forskningen reduserer de frie forskerne til ideologiske funksjonærer for de finansielle og politiske bestillerne av kunnskap. Da slipper de finansielle og politiske bestillerne å betale for den kunnskapen de ikke vil ha, og i følge markeds- og målstyringskoryfeene blir det selvfølgelig «billigere og bedre for forbrukerne».

En kritisk kunnskap som de finansielle og politiske bestillerne helst vil slippe å betale for, er altså at  rettsliggjøringen av politikken og av markedene nødvendigvis medfører at rettslivet eser ut på bekostning av både åndslivet og næringslivets vitalitet.

Ingenting av dette hører hjemme i en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur hvor idealene om frihet likhet og brorskap er ledestjerner.

Rettsliggjøringen av  frihandelsekstremismen i  Tisa fremstilles som redningen for Vestens skakkjørte økonomi. Vi blir presentert for noen vilkårlige tall som visstnok stammer fra noen matematiske beregninger som vi ikke kan etterprøve, og som skal lure oss til å tro at TISA vil generere millioner av arbeidsplasser. Erfaringene med frihandelsekstremismen innad i EU, og med NAFTA, som er frihandelsavtalen mellom Canada, Mexico og USA, forteller oss det stikk motsatte, nemlig at at millioner av arbeidsplasser er gått tapt med denne politikken.  I virkeligheten ser vi at denne  politikken i ferd med å strippe lokalsamfunnene for integritet og verdighet, og styrte Vestens humanistiske og demokratiske kultur i avgrunnen. I Norge har vi finansiell integritet og politisk verdighet, og således anledning til å reservere oss mot denne kollektive galskapen.

Etter finanskapitalismens herjinger og imperialismens siste groteske krampetrekninger følger en ny teknologisk og økonomisk tidsalder som vil lede frem mot en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur. Jeg tror de fleste opplyste mennesker mer eller mindre intuitivt oppfatter at det er dette som ligger i kortene. Hvor lang tid det vil ta før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Men det kunnskapsmessige og teknologiske fundamentet for en slik global opplysningskultur foreligger allerede.

Kampen mot EØS og Tisa er altså et uttrykk for internasjonal solidaritet og håpet om en ansvarlig og rettferdig verdensorden. Men med imperialismens tidsalder som historisk bakteppe, fremstår også Norges egenart som nasjon tydeligere. Da ser vi at denne egenarten gir oss de beste betingelser for å utvikle og tilpasse landet vårt til den nye teknologiske og økonomiske tidsalder og skape det klimarobuste kvalitetssamfunnet som vår priviligerte situasjon  forplikter oss til å overlevere til våre etterkommere. Det er dette kampen mot EØS og Tisa handler om.