Annet

Hva kan gjøres?

Hva kan gjøres?

Om en ser behovet for djupe samfunnsendringer, er spørsmålet: Hvem skal handle og hvor er arenaene?

«Hva må gjøres?», skreiv Lenin, viss på å ha svaret. Når vi har sett hvor det bar hen, bør vi heller spørre: «Hva kan gjøres?»

Det finnes et mangfold, der hver har sitt perspektiv, sine styrker og begrensninger. Nå kan en si at for tida er det nok mer forsvar enn offensiv framrykking som foregår. For å danne oss et bilde av hvordan en samlet offensiv skal kunne se ut, er det nyttig å tenke arenaene sammen. Da kan vi kanskje enes i felles motstand mot et ekspanderende fortjenesteorientert marked og mot autoritær eller teknokratisk styring ovenfra," skriver Knut Kjeldstadli.

Han viser til ti fellesskapsarenaer som vil bli stadig viktigere.

 

Hva kan gjøres?

Av Knut Kjeldstadli

Om en ser behovet for djupe samfunnsendringer, er spørsmålet: Hvem skal handle og hvor er arenaene?

«Hva må gjøres?», skreiv Lenin, viss på å ha svaret. Når vi har sett hvor det bar hen, bør vi heller spørre: «Hva kan gjøres?» Det finnes et mangfold, der hver har sitt perspektiv, sine styrker og begrensninger. Nå kan en si at for tida er det nok mer forsvar enn offensiv framrykking som foregår. For å danne oss et bilde av hvordan en samlet offensiv skal kunne se ut, er det nyttig å tenke arenaene sammen. Da kan vi kanskje enes i felles motstand mot et ekspanderende fortjenesteorientert marked og mot autoritær eller teknokratisk styring ovenfra. Her er ti fellesskapsarenaer som vil bli stadig viktigere, slik jeg ser det:

1. Å stille til valg er den formen for praksis som er høyest prioritert. Å unnlate parlamentarisk arbeid ville være å melde seg ut av politikken. Og når kommunestyreflertallet i Trondheim velger å ikke følge oppløsningen av arbeidsmiljøloven, er det viktige forskjeller mellom partiene. Men partiene har ikke samme grepet om utenomparlamentarisk arbeid som før. Ingebrigt Steen Jensen har skapt større bevegelse for nasjonal råderett over naturressurser enn noe parti. Men dette er noe som kan læres på nytt.

2. Deltakende planlegging og budsjettering dreier seg om å åpne for mer aktive medborgere, ikke bare ved valgene, og ikke minst lokalt. Grupper som beboerforeninger, aksjoner for å bevare lokalsjukehuset og lignende, gir noe av den samme innflytelsen.

3. En kilde til makt som springer ut av de folkevalgte organene, er offentlig anbudspolitikk. Vi kan sette krav om hensyn til miljø, fagorganisering med videre. Makt som er avledet fra folkevalgt makt kan også ligge i en sosialistisk arbeidsgiverpolitikk i stat og kommune.

4. De klassiske folkerørslene – for lekmannskristendom, avhold eller norskdom – har minsket. Men de økonomisk orienterte, spesielt fagbevegelsen, har i Norge fortsatt styrke. Spørsmål er: Hvordan kan vi styrke makta, når arbeidsgiverne prøver seg med en offensiv? Utvidet forhandlingsrett? Krav om vetorett? Helhjertet satsing på organisering? Bevegelsen må nå å ut til arbeidende som ikke svarer til «standarbeideren». Dertil kommer bevegelser skapt i konjunkturen på 1970-tallet: kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og andre.

5. Misnøyerørsler – som gjennomfører spektakulære aksjoner, som å okkupere filialer av kjeder som Starbucks – står (ennå?) ikke sterkt i Norge. Men de har båret fram Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Ved å lære fra deres erfaring kan vi unngå at etablerte partier og fagbevegelse kommer på kant med disse rørslene, om de manifesteres også her.

6. «Tredje sektor» utenom marked og byråkrati – sivilsamfunn eller samvirke i mange varianter – hviler på en tanke om gjensidighet. Denne sektoren er blitt kategorisert som privat, blant annet av fagorganisasjoner i stat og kommune. Men da skyver vi så å si sektoren over til borgerlig side. Det er politisk klokere å sette fellesskaps-Norge opp mot fortjeneste-Norge, tror jeg.

7. En ny variant av gjensidighet og fellesskap finnes i lokalt organiserte bytte- eller hjelpetiltak. Mange av disse er krisebetinget, som direkte salg av matvarer eller når en kaffekjøper på en bar i Spania betaler dobbelt for at en uten inntekt også kan få en kopp. Men mon det ikke her også finnes et potensial for varige ordninger, som kan minske rommet for markedet?

8. Fra tid til annen reises spørsmålet om kooperativt organiserte bedrifter som eventuelt også makter en alternativ, miljørettet produksjon. Vi har eksisterende enheter som Coop og boligbyggelag. Kan disse utvikles? Kan nye slike tiltak unngå å bli som enkeltkapitaler på et marked?

9. Kampen om å forstå og fortolke virkeligheten – i frambringing av kunnskap, i media og på internett har voksende betydning. I Norge står jo striden her, om å vinne folk for sin fortelling, mer enn om fysisk makt.

10. Ramma har her vært nasjonal. Transnasjonale arenaer vil også være avgjørende. Internasjonal solidaritet betyr ikke bare at «vi hjelper dem», men bygger på felles interesser, som motstanden mot handelsavtaler som Tisa.

Premisset for denne «katalogen» er at maktforhold kan endres, ja bølge att og fram, at samfunnet ikke består av 100 prosent kapitalisme eller sosialisme. Så derfor er spørsmålet: Kan vi gå sammen – på ulike premisser og ulike arenaer? Kan vi samles gjennom liknende erfaringer og felles erkjennelse?

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments