Annet
Hvem styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen
Vi må skape en kommune der de som scanner strekkoder på Rimi og de med leilighet i Barcode lever i den samme virkeligheten.
"Hva skaper verdier, og hva skaper lagfølelse, og hva skaper ett Oslo? Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på sportssupportere. Deres glødende engasjement og kjærlighet for laget, er noe jeg gjerne skulle hatt på flaske. Dette er noe Oslo har, men gjerne kan ha mer av. SupporterOslo. For hele Oslo.
Og da må vi politikere legge til rette for noe av det viktigste: bolig. Å legge til rette for alle varianter av boliger, utleie, billige, dyre, store, små, for familier, for enslige, for eldre. I dag er det ikke slik i byen vår.
I dag er ofte billige boliger Ghettoblokker. Ghettoblokker er like ille som villa-ghettoer. Begge deler gjør at vi ikke møter mennesker som er annerledes enn oss. Det er en oppgave for politikere å bruke aktiv byplanlegging for å hindre ghettoer, og derav bidra til ett mer likestilt Oslo. For hvorfor skal det være slik at for eksempel kommunale boliger er ensbetydende med grå, trist bygningsmasse som viderefører den negative spiralen i beboernes liv? Hvorfor utlyser ikke byrådet bygningskonkurranse for kommunale boliger, noe byen vår så sårt trenger flere av?
Vi må skape fellesskapsarenaer over hele byen som bidrar til å bygge ned fordommer og frykten for det ukjente. Det er en byplanleggingsoppgave. Men hva styrer byplanleggingen i Oslo? I dag styres den av markedet og det frie markedets initiativ. Det styres av ønske om inntjening. Jeg trodde alle politikere var enige om at verdier som vil utvikle demokratiet, mulighetene – og friheten til enkeltmenneskene, skulle være ledende for hvordan vi planlegger byen vår. Slik er det ikke," skriver Khamshajiny Gunaratnam, nestleder i Oslo Arbeiderparti.
Les hele hennes artikkel nedenfor.
Hvem styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen.
Hva skaper verdier, og hva skaper lagfølelse, og hva skaper ett Oslo? Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på sportssupportere. Deres glødende engasjement og kjærlighet for laget, er noe jeg gjerne skulle hatt på flaske. Dette er noe Oslo har, men gjerne kan ha mer av. SupporterOslo. For hele Oslo.
Og da må vi politikere legge til rette for noe av det viktigste: bolig. Å legge til rette for alle varianter av boliger, utleie, billige, dyre, store, små, for familier, for enslige, for eldre.
I dag er det ikke slik i byen vår.
I dag er ofte billige boliger Ghettoblokker. Ghettoblokker er like ille som villa-ghettoer. Begge deler gjør at vi ikke møter mennesker som er annerledes enn oss. Det er en oppgave for politikere å bruke aktiv byplanlegging for å hindre ghettoer, og derav bidra til ett mer likestilt Oslo. For hvorfor skal det være slik at for eksempel kommunale boliger er ensbetydende med grå, trist bygningsmasse som viderefører den negative spiralen i beboernes liv? Hvorfor utlyser ikke byrådet bygningskonkurranse for kommunale boliger, noe byen vår så sårt trenger flere av?
Vi må skape fellesskapsarenaer over hele byen som bidrar til å bygge ned fordommer og frykten for det ukjente. Det er en byplanleggingsoppgave.
Men hva styrer byplanleggingen i Oslo? I dag styres den av markedet og det frie markedets initiativ. Det styres av ønske om inntjening. Jeg trodde alle politikere var enige om at verdier som vil utvikle demokratiet, mulighetene – og friheten til enkeltmenneskene, skulle være ledende for hvordan vi planlegger byen vår. Slik er det ikke.
Jeg ønsker meg en by der byutvikling skaper et samfunn der alle ser hverandre og der vi kan møtes på tvers av ulike sosiale lag – og nabolag. Der prislappen ikke avgjør din verdi. Og trygghet.
Trygghet kommer ikke av seg selv – trygghet må skapes. Usikkerhet er de små fordommene og feilinformasjon vi møter i hverdagen. Ofte gjennom media og rykter, for vi har jo ikke mange nok arenaer for å møte de menneskene som ikke likner på oss selv. God byutvikling kan faktisk bidra til å gjøre det ukjente kjent og øke tryggheten. Det kan forebygge fremmedfiendtlighet, rasisme og polarisering.
God byplanlegging er å bringe ukjente folk sammen på stedene vi møter hverandre. I gata, mellom boligene, eller på vei til og fra daglige gjøremål.
På kommentatorplass i Osloby viser Cecilie Asker hvordan områdeløftet på Tøyen nå handler om hva de nye bygningene skal fylles med. Vår jobb som politikere er å iverksette de tiltakene som vil få det mangfoldet vi alle ønsker. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre dette i et mye raskere tempo enn dagens byråd. Og vi ønsker å ta styringen over boligpolitikken, ikke vente til en privat entreprenør tar initiativ og sender inn forslag til ny regulering. Jeg er ikke imot det private, tvert imot. Men jeg er for at byens politiske ledelse skal ta mer styring over hvor og hva som bygges.
Markedet alene vil ikke gi oss det tverrpolitiske Tøyenløftet vi alle ønsker. Enigheten stopper også ved intensjonen. For hele Oslo må løftes – og bygges.
Vår jobb som politikere er å erkjenne tiden vi lever i og komme med tiltak som svarer på de store problemstillingene. Vår jobb som innbyggere er å stille politikerne til ansvar.
To områder peker seg spesielt ut: Det er for få boliger og boligbyggingen er for ensartet. Det første bidrar til høye boutgifter, og utelukker mange fra byen vår. Det andre bidrar til ghettoer, hvor villaområder forblir villa-ghettoer, og blokk-bebyggelse forblir ghettoblokker.
Vi kan lese i historiebøkene: da Arbeiderpartiet overtok makta i Oslo den første gangen – for nesten hundre år siden, bygde vi det store felleskapet i Oslo. Vi forandret Oslo fra en by med slum og enorme klasseforskjeller til en by med fellesskap. Vi skapte gode byrom for fattige, ut i fra et ønske om at alle har krav på god livskvalitet. Og mens vi gjorde det, gikk kriminaliteten ned og skatteinntektene opp. Folk fikk hus og jobb, rettigheter og plikter. Folk ble en del av fellesskapet. Nå må vi gjøre det igjen.
«Vi vil alle det beste for Oslo», pleier en del av dagens byregjering å si fra bystyrets talerstol. I Arbeiderpartiet sier vi at vi skal være «stolte, men ikke fornøyde». Men byrådet i Oslo høres likevel alltid fornøyde ut. De forstår ikke at de svakeste i samfunnet ikke får ropt høyest. Deres nød synes eksempelvis gjennom lav valgdeltakelse, høy arbeidsledighet og lavere deltakelse i aktivitetsskolen (AKS).
For meg handler høstens valg om å skape en kommune der de som scanner strekkoder på Rimi og de med leilighet i Barcode lever i den samme virkeligheten. Vi må gjøre Oslo til en grønnere og mer inkluderende by med plass til alle. Det betyr ikke at jeg ikke er stolt av byen min. Det betyr at jeg er stolt nok til å erkjenne de utfordringene vi har.
For hvem er det som egentlig styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen.
Khamshajiny Gunaratnam
Nestleder, Oslo Arbeiderparti
Kommentarer
Det jeg kunne tenke meg for Oslo, og andre kommuner i Oslo, var en sosial boligbygging. Og gjerne spredd rundt i byen. (Jeg er så reaksjonær at jeg syns marka-grensa bør sprenges)
10-20 tusen boliger. Svært rimelige. Du bor der så lenge du vil, men når du selger så står nestemann på lista. Altså at leiligheten går tilbake til styret. Og du får utbetalt taksten. Kolonihagene i Oslo fungerer etter dette prinsippet
- fordi Boligbygg KF, som forvalter de kommunale boligene, betaler ut 40 prosent utbytte til bykassa, og har opparbeidet seg et vedlikeholdsett erslep på 2 milliarder kr, kanskje?
Det var vel aldri i noens tanker at Barcode også skulle inneholde billige boliger eller boliger med lite fortjeneste? Terje Omestad har også synspunkter jeg kan dele, itt usikker på markagrensen, men sosial boligbygging , over hele byen, ja. Også på Søtenga, Barcode, Holmenkollen for den saks skyld. Men det er nok langt frem til at alle omgås alle på like fot uansett økonomi. Ømskelig? Ja absolutt!
Nede på Grønland har griske utbyggere fått lage blokker med bare små leiligheter. Kjøkken er en krok i stua. Soverom minner om et skap i stua. Her vil studenter bo til de får barn. Så flytter de til noe større i en annen bydel. En slik aldersmessig markedstyrt ghetto fører til gjennomtrekk og uro.
Fra utlandet vet vi hvilke farer markedskreftene s griskhet kan skape. Både i Frankrike og England har vi bydeler med bare billige små leiligheter hvor det omtrent bare bor fattige innvandrere. Frankrike har for eksempel forsteder til Paris med nesten bare algirske muslimer. Slike etniske sosiale ghettoer fører ofte til opptøyer og sosial uro.
Det mest lignende til etnisk ghetto i Norge var vel for det første Grønland i 90 åra med m mange pakistanere i treroms leiligheter. Men nå har mange av disse som gradvis fikk bedre råd flyttet til større leiligheter på Furuset eller på Holmlia og nordmenn flyttet inn i nybygg.
’Grunerløkka var aldri noen etnisk ghetto siden man hadde så mange ulike typer innvandrere. Det nærmeste vi har en etnisk ghetto i dag er nok Bygdøy og Frogner. Her er det stor fare for genetisk innavl mellom etnisk hvite nordmenn på samme lønnsnivå. Den beste måte å redde ungdommen her er å flytte asylmottak og rusbehandlingsi nstitusjoner fra østkanten til vestkanten, samt bygge noen boligblokker i noen av de store villahagene.
’
Ønsker vi sosial likhet og trygge stabile bomiljøer hvor ulike etniske, sosiale og aldersmessige grupper er integrert trenger vi selvsagt en sterk og styrende boligpolitikk. Overlater vi boligmarkedet til markedskreftene slik AP og Høyre gjorde, legger vi grunnlaget for en rekke framtidige sosiale problemer og tvinger folk til å flytte fra bydel til bydel etter hvert som de får bedre/dårligere råd.
For å ta et eksempel. I 80-åra hadde Oslo en boligpolitikk med strenge regler for hvilke leiepriser man kunne ta. Vi hadde også like mange utleieboliger i forhold til folketall som Stockholm og København og prisen for å bo i forhold til lønn var omtrent lik i disse tre hovedstadene. Selv betalte jeg 350 kroner i husleie for to rom og kjøkken på Grunnerløkka.
Riktignok med lav standard på elektrisk anlegg. Så fikk Høyre lokket med seg AP på at leilighetene ville bli bedre og billigere om man fjernet statlige reguleringer og lot markedskreftene styre. Høyres slagord var ”Lykken er å eie, ikke å leie.” Byfornyelsen kjøpte opp utleieblokker, pusset dem opp og solgte dem. Bostandarden sted, men boutgiftene stek i taket. Prøv å lei en toroms på løkka for 350 kroner måneden i dag. I dag er boutgiftene i Oslo det dobbelte prosentvis av København og Stockholm som beholdt uleiesystemet Høyre kvalte.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.