Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Annet

Publisert fredag 22. januar 2016 04:38

Asylsøkere, EØS-innvandrere og norske uføre – hvem fortrenger hvem? spør Dag Seierstad.

"Tallet på arbeidsløse har passert 120 000. Samtidig har vi fått en todeling av arbeidslivet, der mange av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa må finne seg i uverdige lønns- og arbeidsvilkår langt under tariffbestemte standarder. I denne situasjonen må det nå ryddes plass i arbeidslivet vårt for noen titusener asylsøkere – og det så raskt at det ikke utvikler seg et tredelt arbeidsliv med asylsøkerne aller nederst.

EU har brukt den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på å flytte arbeidssøkende mennesker over landegrenser, i stedet for å flytte arbeidsplasser til mennesker som har bruk for arbeidsplasser i det landet der de bor. Denne masseutvandringen av arbeidskraft er valgt framfor å legge til rette for nasjonale utviklingsstrategier med tilstrekkelig kraftige virkemidler i fattige europeiske land.

Fordi Norge motstandsløst lar seg innpasse i dette opplegget, bidrar vi til å fortrenge langt mer løfterike utviklingsstrategier både i Europas øst og vest.

EØS-tilknytningen innebærer at vi slutter oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til finansielle og økonomiske kriser, sterkt økende inntektsforskjeller, nye former for fattigdom, massearbeidsløshet og en utstøting av arbeidslivet som rammer de mest sårbare.

Norge har fått sin - moderate - del av disse problemene. EØS-tilknytningen er til hinder for at vi nasjonalt og internasjonalt kan arbeide målrettet mot den urovekkende utviklingen som en ser innen europeisk arbeidsliv.," skriver Dag Seierstad. Les mer nedenfor.

Et tredelt arbeidsliv?

Av Dag Seierstad

Tallet på arbeidsløse har passert 120 000. Samtidig har vi fått en todeling av arbeidslivet, der mange av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa må finne seg i uverdige lønns- og arbeidsvilkår langt under tariffbestemte standarder. I denne situasjonen må det nå ryddes plass i arbeidslivet vårt for noen titusener asylsøkere – og det så raskt at det ikke utvikler seg et tredelt arbeidsliv med asylsøkerne aller nederst.

EØS gjorde fra 1994 Norge til en del av EUs felles arbeidsmarked, og det har satt tydelige spor etter seg. Arbeidslivet vårt ble da del av det markedsliberale systemet til EU. Det skjedde lenge før Norge i 2004 fikk et felles arbeidsmarked også med land i Sentral- og Øst-Europa.

Vedtaket i 1985 om EUs "indre marked" førte til at sektor etter sektor i EU ble åpna for full og konkurranse på tvers av grenser (energi, samferdsel, tele, post, tjenesteyting i sin alminnelighet).

Fram til 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane, busstransport, strøm- og gassforsyning tåle stigende konkurranse fra private selskap – og fortsatt på tvers av alle grenser. Fra 1994 fikk alt dette full gjennomslagskraft også i Norge.

Det mest skjebnesvangre ved EU er at dette frislippet av konkurranse har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres på så grunnleggende punkter hvis alle medlemsland, for tida 28, er enige om det. Det er det ingen utsikter til.

På kort sikt har den frie arbeidsinnvandringen fra EØS-land vært gunstig for norsk økonomi. Men samtidig har lønnsdumping og svart arbeid ført til at det oppstår et lavlønnssjikt i arbeidsmarkedet etter etniske skiller.

Samtidig utvikler det seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet vårt. Kontrolletatene har lenge ropt varsko. Fra Arbeidstilsynet meldes det at «våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling … .» Økokrim fastslår at «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.»

Det er EØS som slipper løs den konkurransen som får sånne utslag - for arbeidsgiverne en konkurranse om arbeidsoppdrag, for arbeidstakere en konkurranse om jobbene.

Det er blitt for fristende for arbeidsgivere å ansette arbeidsinnvandrere som tar til takke med uforsvarlige lønns- og arbeidsvilkår. Og når først noen arbeidsgivere starter, må andre følge etter for å mestre den nye konkurransen.

For Norges del har vi for tida over 120 000 ledige, i tillegg mange undersysselsatte og hundretusener arbeidsvillige utafor arbeidslivet – skjult i statistikkene over uføre og langtids sjukmeldte. Disse gruppene integreres enklest og raskes i arbeidslivet når det er mangel på arbeidskraft. Men det har vist seg at billig utenlandsk arbeidskraft er et alt for lettvint alternativ for mange arbeidsgivere.

EØS-tilknytningen gjør at vi verken har kontroll med omfanget av arbeidsinnvandringen eller hvilke vilkår arbeidsinnvandrerne tilbys når de kommer. Vi har også få muligheter til å motvirke at senderland mister godt kvalifiserte mennesker som de ville hatt god bruk for til sin egen samfunnsutvikling.

En mer regulert og fininnsikta arbeidsinnvandring kunne ha ført til gunstigere resultater hvis den ble styrt dit hvor det var mangel på bestemte typer av arbeidskraft. Det ville ha dempa tendensene til todeling av arbeidsmarkedet - og det ville gitt rom for å gi arbeid til noen av de mange som i dag skyves ut av arbeidslivet fordi de ikke er «lønnsomme nok."

Utafor EØS kunne vi ha regulert arbeidskraftimporten, hindra den økende todelingen av arbeidsmarkedet og tatt opp kampen mot løsarbeidersamfunnet for alvor.

EØS-tilknytningen må vurderes ikke bare ut fra virkningene i Norge, men også hva som skjer på arbeidsmarkedet i de landene vi er nærmest knytta til og handler med. Vår EØS-tilknytning har gjort oss medansvarlig i å fremme et liberalt markedsregime i Europa med de konsekvenser det har for inntektsforskjeller, trygghet i jobben, utstøting fra arbeidslivet og utviklingen av organisert arbeidslivskriminalitet.

EU har brukt den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på å flytte arbeidssøkende mennesker over landegrenser, i stedet for å flytte arbeidsplasser til mennesker som har bruk for arbeidsplasser i det landet der de bor. Denne masseutvandringen av arbeidskraft er valgt framfor å legge til rette for nasjonale utviklingsstrategier med tilstrekkelig kraftige virkemidler i fattige europeiske land.

Fordi Norge motstandsløst lar seg innpasse i dette opplegget, bidrar vi til å fortrenge langt mer løfterike utviklingsstrategier både i Europas øst og vest.

EØS-tilknytningen innebærer at vi slutter oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til finansielle og økonomiske kriser, sterkt økende inntektsforskjeller, nye former for fattigdom, massearbeidsløshet og en utstøting av arbeidslivet som rammer de mest sårbare.

Norge har fått sin - moderate - del av disse problemene. EØS-tilknytningen er til hinder for at vi nasjonalt og internasjonalt kan arbeide målrettet mot den urovekkende utviklingen som en ser innen europeisk arbeidsliv.

(publisert i Klassekampen)