Annet
Ulikhet rammer oss alle
"Mange har sagt det: Sosial ulikhet gjør samfunnet til ei plage – også for dem som plages minst. (Wilkinson, Piketty)
Nå kommer OECD og IMH humpende etter: Når ulikhetene i samfunnet øker, rammes den økonomiske veksten. Det har stadig flere forskere fastslått. Når OECD og IMF også sier det, må det være sant. Særlig siden Det internasjonale pengefondet (IMF) i flere tiår har vært en av de sterkeste pådriverne for økende ulikhet her i verden.
Ferske undersøkelser fra OECD og IMF dokumenterer først det opplagte: at fagforeninger og tariffavtaler sikrer at inntektsforskjellene i samfunnet holdes lave.
Men de går ett skritt lenger – inn i det politisk mer brennbare: Fagforeninger og tariffavtaler bidrar ikke bare til å øke lønnsnivået for lavtlønte grupper, men de demper også lønningene for de rikeste, både for de ti prosent rikeste og for den ene prosenten som har de aller største inntektene.
Ikke bare det: Når mange er organisert i fagforeninger, bidrar det også til at skattesystemet og velferdsordningene får en bedre sosial profil," skriver Dag Seierstad blant annet.
Ulikhet rammer oss alle
Av Dag Seierstad, Dag Seierstad,
EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac
Mange har sagt det: Sosial ulikhet gjør samfunnet til ei plage – også for dem som plages minst. (Wilkinson, Piketty)
Nå kommer OECD og IMH humpende etter: Når ulikhetene i samfunnet øker, rammes den økonomiske veksten. Det har stadig flere forskere fastslått. Når OECD og IMF også sier det, må det være sant. Særlig siden Det internasjonale pengefondet (IMF) i flere tiår har vært en av de sterkeste pådriverne for økende ulikhet her i verden.
Ferske undersøkelser fra OECD og IMF dokumenterer først det opplagte: at fagforeninger og tariffavtaler sikrer at inntektsforskjellene i samfunnet holdes lave.
Men de går ett skritt lenger – inn i det politisk mer brennbare: Fagforeninger og tariffavtaler bidrar ikke bare til å øke lønnsnivået for lavtlønte grupper, men de demper også lønningene for de rikeste, både for de ti prosent rikeste og for den ene prosenten som har de aller største inntektene.
Ikke bare det: Når mange er organisert i fagforeninger, bidrar det også til at skattesystemet og velferdsordningene får en bedre sosial profil.
Først litt om ulikheten: To motstridende tendenser har prega den økonomiske utviklingen de siste 30 åra. Stadig flere mennesker lever bedre enn før. Samtidig øker ulikhetene. Avstanden mellom fattig og rik er den største på 30 år i de fleste OECD-land. Og det er særlig den fattigste halvdelen som blir hengende stadig mer etter. Den rikeste tidelen innen OECD tjente i 2015 9,6 ganger så mye som den fattigste tidelen. For 30 år sia tjente den rikeste tidelen sju ganger så mye som den fattigste.
I OECD-området er det nå slik at tredjeparten av dem som er i jobb, enten er midlertidig ansatt, jobber deltid eller som sjølstendig næringsdrivende. Etter 1995 er halvparten av de nye jobbene den slags jobber. Mange av dem må finne seg i svært lave lønninger.
I mange OECD-land er det også slik at de fattigste rett og slett har lavere inntekter enn før. Det er altså ikke en gang slik at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Det er tvert imot slik at om det over tid drypper ekstra lite på klokkeren, regner det ekstra mye på presten.
Så litt om veksten: Mellom 1985 og 2005 økte ulikhetene i OECD-området så mye at den samlede økonomien endte 4,7 prosent lavere enn den ellers ville ha vært.
Undersøkelsene til OECD og IMF viser at veksten svekkes særlig mye hvis ulikhetene øker i den nedre halvdelen av inntektsfordelingen En annen konklusjon er at den økonomiske veksten stimuleres når tilgangen til offentlige tjenester som grunnutdanning, yrkesopplæring og helsetjenester bedres for den fattigste halvdelen av samfunnet. Ofte er det sviktende utdanning for fattige grupper som holder veksten nede. Når de fattigste blir fattigere, har de færre muligheter til å skaffe seg utdanning.
Men er alt som fremmer vekst bærekraftig økologisk? På ingen måte. Men det er ikke urimelig å mene at et samfunn som bekjemper sosial ulikhet også legger et godt grunnlag for å mobilisere mennesker til å stå sammen om effektive miljøtiltak. I debatten om ulikhet har oppmerksomheten i det siste vært særlig retta mot den rikeste prosenten. Det er ingen tvil om at i de fleste OECD-land har de aller rikeste hatt en spesielt rask inntektsvekst. Men det er altså også slik at det i mange OECD-land er så mye som de fattigste 40 prosentene som henger etter i inntektsutviklingen.
Samtidig fastslår OECD at ulikhetene i mange OECD-land er kraftig undervurdert. Den vanlige måten å kartlegge ulikhet på er å innhente inntektsdata fra representative utvalg av hushold.
Så viser det seg at den rikeste tidelen – og særlig den rikeste prosenten – oppgir for lave tall når de intervjues. OECD-rapporten har derfor gått til likningsvesenet for å kontrollere opplysningene. Da viser det seg at den rikeste tidelen ikke tjener ti ganger så mye som den fattigste tidelen – men 15 ganger så mye! Dette er vel å merke gjennomsnittstall for OECD-området.
Spania topper lista i Europa. Der tjener den rikeste tidelen 20 ganger så mye som den fattigste. I USA er tallet 30 ganger.
De ferske rapportene til OECD og IMF presenterer et helt annet bilde av hva som påvirker inntektsforhold i rike land enn det som har dominert analysene og budskapene fra OECD og særlig fra IMF. Der har en hamra fast at de fattige har det så godt at det hemmer veksten i samfunnet.
Vil de nye tankene sette spor etter seg når OECD og IMF skal gi sine råd til regjeringene om hvordan de skal legge opp den økonomiske politikken?
OECD presenterer en god del sjølkritikk av hva organisasjonen har stått for. OECD sto for «en djup tillit til at markedene ville levere optimale løsninger, mens intervensjoner fra regjeringer måtte unngås». Her var OECD helt på linje med IMF og Verdensbanken.
Sjølkritikken oppsummeres slik: «Evnen til å identifisere farene ble hindra av gruppetenkning, intellektuelle skylapper og en generell overbevisning om at en stor finanskrise i store, høyt utviklede økonomier var usannsynlig.» Det erkjennes at avvikende synspunkter ikke slapp til i de interne diskusjonene.
Og videre: «Det er lenge sia økonomikrisa slo ut, men verdenssamfunnet må fortsatt leve med konsekvenser som lav vekst, høy arbeidsløshet, økende ulikhet og ei alvorlig tillitskrise.»
OECD regner ikke med at globale ulikheter vil forsvinne av seg sjøl: «Ulikheter i inntekt, helse, utdanning og levekår økte fram til finanskrisa slo til i 2008, og de har bare fortsatt å øke. Uten politiske mottiltak kan teknologiske framskritt og digitalisering forsterke disse ulikhetene.»
Kilder:
* «Trends in income inequality and its impact on economic growth», OECD 2015
* «New Approaches to Economic Challenges Initiative», OECD 2015
* Jaumotte/Buitron: “Inequality and Labor Market Institutions», IMF, juli 2015
(publisert i Klassekampen 13. febr 2016)
Kommentarer
Liker · Svar · 3 min
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.