Annet
Byen som lerret: Graffiti og gatekunst
Viktor Rakov Gjengaar, leder for Foreningen for Urban Samtidskunst og kurator for Tøyen utegalleri, utfordrer vedrørende forslag til handlingsplan for graffiti og gatekunst.
"Oslo har en lang vei å gå for å oppnå likestilling for gatekunst. Kommunen brukte gjennom flere tiår markedsføringskampanjer for å stigmatisere graffiti og dens utøvere.
Når handlingsplanen til Oslo kommune skal fremme graffiti og gatekunst som kunstuttrykk, er det på sin plass å spørre hvordan dette skal gjøres.
Mange av byens flotteste lerreter er i privat eie. Takket være Christianiakrakket i 1899 da boligbyggingen brått stoppet opp, har Oslo hundrevis av gavlvegger. Svært mange gårdeiere i Oslo, som oftest borettslag og sameier, ønsker kunst på sine vegger. Men prosessen stopper dessverre raskt opp fordi det forventes at veggeier selv skal finansiere kunst vi alle vil kunne ha glede av. Gårdeiere har da lettere for å velge inntektsgenererende reklameboards på sine vegger framfor å finansiere kunst for allmennheten. Vi opplever nå en renessanse for utendørs veggmalerier som kunstform. Oslo befinner seg i en unik posisjon med alle sine gavlvegger og potensialet er derfor enormt. Dette er det ikke tatt stort nok høyde for i dagens utkast til handlingsplan. Derfor vil jeg anbefale en egen tilskuddsordning til veggmalerier på privat eiendom i det offentlige rom.
Byråkrati er et annet hinder: For oss som ønsker å følge kommunens reglement, er søknadsprosessen hos Plan- og bygningsetaten komplisert. Du skal faktisk ikke lenger enn til Drammen før man finner eksempler på en annen praksis: Der holder det med gårdeiers tillatelse for å oppføre kunst. Om man i Oslo likevel skal holde fast ved at veggkunst skal være søknadspliktig, bør man i det minste utvikle en skriftlig veileder. Man kan også som forsøksprosjekt tillate at enkelte bydeler unntas søknadsplikt.
Med enklere prosesser og bedre finansieringsordninger vil halve jobben være gjort. I tillegg bør vi også aktivt skape nye og tilpassede arenaer for kunstnerisk utøvelse," skriver Viktor Rakov Gjengaar blant annet som gjesteblogger.
Les hele innspillet under "les mer."
Byen som lerret
Av Viktor Rakov Gjengaar, leder for Foreningen for Urban Samtidskunst og kurator for Tøyen utegalleri.
Byrådet i Oslo har på oppdrag fra bystyret lagt fram et forslag til kulturpolitisk handlingsplan for graffiti og gatekunst som bystyret nå skal ta stilling til. Bystyrets bestilling var en plan som skal fremme «graffiti og gatekunst som moderne kunstformer i det offentlige rom, også i nordisk sammenheng».
Som intiativtaker til planen som ble fremmet i bystyret av Harald Nissen, har jeg både innspill og forventninger. Jeg takker Ivar Johansen for utfordringen, om å dele mine tanker her på hans blogg.
Oslo er på etterskudd
Oslos femårsplan for gatekunst skal gjelde fra 2016. Vi ligger da fem år etter Bergen som kom med en tilsvarende plan allerede i 2011. Ambisjonen i Bergen var og er å «være toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og nordisk sammenheng». Oslos ambisjonsnivå er til sammenligning vagere i sin ordlyd. Planen setter heller ikke av konkrete midler, igjen i motsetning til Bergen. Om målet er å likestille gatekunst med andre kunstformer, framstår det som fornuftig å ikke håndtere gatekunsten isolert fra resten av kommunens kunstordninger. Samtidig har Oslo en lang vei å gå for å oppnå likestilling for gatekunst. Kommunen brukte gjennom flere tiår markedsføringskampanjer for å stigmatisere graffiti og dens utøvere.
Når den endelige planen vedtas av bystyret denne våren, vil resultatene være prisgitt Kulturetatens vilje, og kun tiden vil vise hvor høyt Oslo kommunes ambisjonsnivå egentlig er.
Uautorisert graffiti og gatekunst lever sitt eget liv og det er begrenset hva politikere får gjort med dette. Det legges riktignok i dag føringer for hvor store beløp man skal bruke på fjerning og det er blitt stadig mer vanlig, dog diskutabelt, å ta stilling til hva man ønsker fjernet.
I Oslo har graffiti og gatekunst til nå utelukkende blitt behandlet som et samfunnsproblem. Uautorisert kunst kan også tolkes som et symptom på at vi er dårlige til å tilrettelegge for at mennesker kan delta i den visuelle utformingen av byen.
Når handlingsplanen til Oslo kommune skal fremme graffiti og gatekunst som kunstuttrykk, er det på sin plass å spørre hvordan dette skal gjøres.
To barrierer: finansiering og byråkrati
For å starte med finansiering: Mange av byens flotteste lerreter er i privat eie. Takket være Christianiakrakket i 1899 da boligbyggingen brått stoppet opp, har Oslo hundrevis av gavlvegger. Svært mange gårdeiere i Oslo, som oftest borettslag og sameier, ønsker kunst på sine vegger. Men prosessen stopper dessverre raskt opp fordi det forventes at veggeier selv skal finansiere kunst vi alle vil kunne ha glede av. Gårdeiere har da lettere for å velge inntektsgenererende reklameboards på sine vegger framfor å finansiere kunst for allmennheten.
Vi opplever nå en renessanse for utendørs veggmalerier som kunstform. Oslo befinner seg i en unik posisjon med alle sine gavlvegger og potensialet er derfor enormt. Dette er det ikke tatt stort nok høyde for i dagens utkast til handlingsplan. Derfor vil jeg anbefale en egen tilskuddsordning til veggmalerier på privat eiendom i det offentlige rom.
Byråkrati er et annet hinder: For oss som ønsker å følge kommunens reglement, er søknadsprosessen hos Plan- og bygningsetaten komplisert. Du skal faktisk ikke lenger enn til Drammen før man finner eksempler på en annen praksis: Der holder det med gårdeiers tillatelse for å oppføre kunst. Drammen kommune gir dessuten råd til både utøvere og huseiere. Om man i Oslo likevel skal holde fast ved at veggkunst skal være søknadspliktig, bør man i det minste utvikle en skriftlig veileder. Man kan også som forsøksprosjekt tillate at enkelte bydeler unntas søknadsplikt.
Morgendagens arenaer
Med enklere prosesser og bedre finansieringsordninger vil halve jobben være gjort. I tillegg bør vi også aktivt skape nye og tilpassede arenaer for kunstnerisk utøvelse. Både ateliermangel og økende interesse for kunst i det offentlige rom tilsier at utendørs malevegger er en del av løsningen. Morgendagens lerreter kan skapes ved å oppføre frittstående vegger hvor amatører og profesjonelle i alle aldre kan få utfolde seg. Her bør det være rom både for å uttrykke seg, øve seg og å vise seg seg frem. Kun Bydel Sagene har i dag en slik malevegg mens Bydel Gamle Oslo helt siden 2013 har ønsket seg, men dette ble dessverre motarbeidet av forrige byråd.
De fleste bydeler kjenner nok ikke engang til mulighetsrommet knyttet til malevegger. Det er én ting å ønske seg en malevegg, det er noe helt annet å oppføre veggene. For bydelene skorter det nok både på kompetanse og finansiering. Her bør Kulturetaten bistå. Og vi bør se til resten av norden for inspirasjon: I Helsinki har man gjennom systematisk arbeid tilrettelagt for over én kilometer med vegger hvor det kan males fritt, mens man i Sverige har utviklet en nasjonal veileder for kommuner og andre som ønsker å opprette malevegger.
Fremme dokumentasjon og formidling
Den foreslåtte handlingsplanen har et eget og viktig punkt om fotodokumentasjon og formidling uten at dette utdypes videre. Dokumentasjon kan handle om å dokumentere det som allerede finnes i dag og som fysisk ikke vil eksistere i fremtiden. Men det kan også handle om å gjøre kommunens egendokumentasjon av uautorisert graffiti tilgjengelig for publikum. Kommunen har tidligere brukt mye penger på fjerning av kunst. Nå kan vi sikre noen av verdiene for framtida for bedre å forstå vår fortid. Handlingsplanens punkt om dokumentasjon bør derfor inkludere offentliggjøring av kommunens egne arkiver av historisk graffiti.
Oslofolk er fremdeles for analfabeter å regne når det gjelder forståelse for det jeg foretrekker å kalle den urbane kunstbevegelsen. De store kunstinstitusjonene bør derfor kjenne sin besøkelsestid. Nye kunstformer fortjener å bli forklart for publikum på en seriøs måte, og publikum fortjener å få muligheten til å tilegne seg kunnskap gjennom seminarer, debatter og utstillinger. Om ikke de etablerte institusjonene tar sitt ansvar, kan utstillingsstøtte være en alternativ løsning.
Sats lokalt!
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring om å satse på lokale krefter. Jeg har selv gjennom en femårsperiode etter beste evne, med frivillig innsats, forsøkt å vise fram noe av hva internasjonale kunstnere kan gjøre. Disse kunstnerne er unge og de har gjerne vokst opp i miljøer hvor deres kunstneriske trang har blitt mer stimulert enn hva tilfellet er i Oslo i dag. Nå har tiden kommet for Oslo til å satse på nåværende kunstnere og framtidige lokale kunstnere.
I disse dager jobber en rekke grupperinger med å forberede gatekunstprosjekter i Oslo. Hvis det blir lagt til skikkelig til rette for disse initiativene, tør jeg påstå at Oslo allerede ved slutten av året vil framstå som Nordens hovedstad for gatekunst.