Annet

Har du makt, har du lov

Har du makt, har du lov

"Vi har ikke gjort noe ulovlig», har Rune Bjerke tviholdt på. Men burde det være lovlig?

«Fra mange hold er det påvist at skatteparadisene utnyttes slik at de øker risikoen i internasjonale finansmarkeder, undergraver skattesystemer, svekker offentlige finanser, fører til skjevfordeling av skatteinntekter og skattebyrde, gjør økonomisk kriminalitet mer lønnsomt og svekker mulighetene for vekst i utviklingsland.

Presidenten i Verdensbanken, Jim Yong Kim, har sagt at selskap som ikke betaler skatt i land der virksomheten deres foregår, driver «en form for korrupsjon som rammer de fattige». (Tax Justice Network 2.10.201)

Når skatteflukt er lovlig, og når det er like lovlig å gjemme bort store pengemengder slik at de ikke kan skattlegges der inntekten og formuen er oppstått, kan det bare skyldes at de som har så mye at skatteflukt frister, har makt nok til å hindre at skatteflukt og hemmeligholdte penger blir ulovlig,» skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor, under "les mer."

 

Har du makt, har du lov

Av Dag Seierstad

- Du kan flytte penger (nesten) hvor du vil på denne kloden. Det er banka fast i stadig flere sammenhenger – i internasjonale avtaler og traktater.

- Du har også lov til å flytte penger til land der skattene er lave.

- Du har lov til å flytte penger til land der det holdes hemmelig at du flytter penger dit.

- Det eneste du ikke har lov til, er å holde det hemmelig for skattemyndighetene.

Det er åpenbart så mye å tjene på å flytte penger til skatteparadis at mange gjør det – og at enorme pengemengder samles der. FN-organisasjonen Unctad anslår at utviklingsland taper minst 100 milliarder dollar i året på grunn av storkonserns skatteflukt inn i skatteparadis.

I 2012 flytta USA-baserte storkonsern rundt fjerdeparten av overskuddet sitt over til skatteparadis. 34 prosent av de samla investeringene som Verdensbanken har gitt India, har gått veien om det bittelille skatteparadiset Mauritius, ja fra samme bygning i hovedstaden Port Louis.

Oxfam har dokumentert at transnasjonale konsern i økende grad satser på det som kalles «aggressiv skatteplanlegging» for å betale skatt der hvor inntekter og formue skattlegges minst. Kartlegging av 200 transnasjonale konsern, deriblant de hundre største, viste at 90 prosent av dem var til stede i minst ett skatteparadis.

Oxfam har også undersøkt de konsern som i 2015 fikk lån i Verdensbanken for å investere i Afrika sør for Sahara. Det var 68 konsern som fikk slike lån. Det viste seg at 51 av dem plasserte penger i skatteparadis.

Afrika sør for Sahara er den regionen her i verden der fattigdommen er størst. Til tross for at enkelte land kan vise til rask økonomisk vekst, øker både ulikheten og fattigdommen. Verdensbanken regner med at antall mennesker i Afrika sør for Sahara som lever i «ekstrem fattigdom», vil øke med over 50 millioner mellom 2011 og 2030.

Nesten seks prosent av nasjonalproduktet forsvinner vekk fra Afrika sør for Sahara på grunn av korrupsjon og ulovlig finansflukt. Nesten en tredel av formuen til rike afrikanere er plassert i skatteparadis. Oxfam anslår at denne skjulte formuen betyr et skattetap på 14 milliarder dollar i året, nok til at alle barn i Afrika kunne sikres skolegang og til å hindre at fire millioner barn dør av sjukdommer som kunne bekjempes i et bedre helsevesen.

Fattige land rammes kraftigere av skatteflukt enn rike land. Ifølge Action Aid (www.actionaid.org.uk) tappes Storbritannia for noe mellom en halv og tre prosent av nasjonalproduktet på grunn av skatteflukt, mens utviklingsland taper fra 6 til 13 prosent.

Storbritannia er samtidig sentrum i verdens største nettverk av skatteparadis, (Caymanøyene, Jersey, Bermuda, Guernsey, British Virgin Islands, Barbados, Isle of Man, Gibraltar, Anguilla, Turks & Caicos, Antigua and Barbuda).

Skatteparadis kjennetegnes ved minst ett av to forhold: De tilbyr lav skatt til utenlandske selskap som etablerer seg – og har lover og/eller rutiner som hindrer at andre regjeringer får innsyn som ville trengs for å skattlegge selskap som har etablert seg der.

IMF har regna seg fram til at internasjonale storkonsern hvert år tar vekk 200 milliarder dollar fra fattige land og som derfor ikke skattlegges der. Det er 50 prosent mer enn all bistand de får fra rike land.

Sluttresultatet av så systematisk skatteflukt er et «race to the bottom» når det gjelder skattlegging. For å konkurrere med skatteparadis, senkes skattene i land etter land.

Fra mange hold er det påvist at skatteparadisene utnyttes slik at de øker risikoen i internasjonale finansmarkeder, undergraver skattesystemer, svekker offentlige finanser, fører til skjevfordeling av skatteinntekter og skattebyrde, gjør økonomisk kriminalitet mer lønnsomt og svekker mulighetene for vekst i utviklingsland.

Presidenten i Verdensbanken, Jim Yong Kim, har sagt at selskap som ikke betaler skatt i land der virksomheten deres foregår, driver «en form for korrupsjon som rammer de fattige». (Tax Justice Network 2.10.201)

Når skatteflukt er lovlig, og når det er like lovlig å gjemme bort store pengemengder slik at de ikke kan skattlegges der inntekten og formuen er oppstått, kan det bare skyldes at de som har så mye at skatteflukt frister, har makt nok til å hindre at skatteflukt og hemmeligholdte penger blir ulovlig.

Det at skatteparadis fins – og brukes på denne måten – kan i dag bare bekjempes effektivt ved internasjonale avtaler. Men det er lenge igjen før slike avtaler blir effektive. OECD la i 2013 fram et opplegg for å bekjempe aggressiv skatteplanlegging fra grensekryssende storkonsern, «Base Erosion and Profit Shifting», forkorta til BEPS.

Et annet OECD-initiativ har ført fram til en avtale med det lange navnet «Global Forum on Transparency and Exchange of Information in Tax Matters». Minst 133 land har etter hvert godkjent avtalen. Avtalen skal – i hvert fall på papiret – forplikte land til å utveksle informasjon som kan begrense skatteflukt. Men hvis det er vanlig at regjeringer veit like lite som det den norske regjeringen visste om hva DNB har holdt på med, er det langt fram.

Såkalt land-for-land-rapportering er foreløpig det mest konkrete som har vært diskutert. Det innebærer at konsern med virksomhet i mer enn ett land skal oppgi nøkkeltall som omsetning, overskudd, skatt, fysiske eiendeler, egenkapital og antall ansatte i alle land der konsernet har virksomhet.

Norge er ett av få land som har tatt slik land-for-land-rapportering inn i lovverket sitt. I 2013 vedtok Stortinget at to bransjer, utvinningsbransjen og skogdriftsbransjen, skal rapportere på denne måten. I desember 2015 la dagens regjering ut på høring et forslag om at konsern med enheter i utlandet og en samlet inntekt på 6,5 milliarder kroner eller mer skal avgi land-for-land-rapporter til norske skattemyndigheter.

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments