Annet

Sprengstoff i havnene

Sprengstoff i havnene

Høyesterett og LO er i hver sin knipe: Hvor djupt skal vi bøye oss når EU befaler?

"Havnekonflikten er mer uavklart enn noen gang. Det har i flere år vært åpen konflikt i Drammen og i Risavika ved Stavanger støtta av sympatiaksjoner i Mosjøen og Tromsø. I Oslo har tyrkiske Yilport blitt tildelt størstedelen av Oslo havn og har stengt bryggesjauerne ute fra det meste av havna. Høyesterett ba Efta-domstolen om råd – og fikk tirsdag til svar at boikotten av Holship er i strid med etableringsretten i EØS-avtalen.

Det er mange flere enn havnearbeiderne som er avhengig av at det fins en enerett til lasting og lossing rundt om i havnene. Når internasjonal skipsfart ikke preges av totalt anarki, skyldes det nettopp den maktstillingen som eneretten gir havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia. På de sju hav er konkurransen så nådeløs at redere flykter dit regelverket er svakest. Det har ført til skip under bekvemmelighetsflagg med hårreisende lønns- og arbeidsvilkår for besetningen," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor, under "les mer".

 

Sprengstoff i havnene

Av Dag Seierstad

Havnekonflikten er mer uavklart enn noen gang. Det har i flere år vært åpen konflikt i Drammen og i Risavika ved Stavanger støtta av sympatiaksjoner i Mosjøen og Tromsø. I Oslo har tyrkiske Yilport blitt tildelt størstedelen av Oslo havn og har stengt bryggesjauerne ute fra det meste av havna.

I Drammen har havnearbeiderne i over to år boikotta lossing og lasting av varer fra det danskeide rederiet Holship for å få selskapet til å følge tariffavtalen. Holship gikk til sak, tapte både i tingretten og lagmannsretten og anka til Høyesterett. Høyesterett ba Efta-domstolen om råd – og fikk tirsdag til svar at boikotten av Holship er i strid med etableringsretten i EØS-avtalen.

Høyesterett har ikke hatt for vane å spørre Efta-domstolen om råd – til stor irritasjon fra dommere i denne domstolen. Tida vil vise om Høyesterett denne gang spurte for å stå friere til å overprøve dommene i tingretten og lagmannsretten.

I denne saka hadde Transportarbeiderforbundet full støtte fra regjeringen. Under prosedyren for Høyesterett i november slo advokat Pål Wennerås på vegne av regjeringen fast at tariffavtaler kan gi unntak for EØS-reglene om fri etablering og fri konkurranse. Havnearbeiderne hadde derfor krav på fortrinnsrett til lossing og lasting og rett til å aksjonere for å forsvare tariffavtalen.

Juristene Olav Kolstad og Sofie Bergan Skjerve er de som skremmer mest. De hevder i flere medier at EU vil sette deler av EØS-avtalen til side hvis Høyesterett ikke følger rådet fra Efta-domstolen. Det er pussig at innbitte EU-tilhengere nokså systematisk tillegger EU verre hensikter enn EU-motstandere gjør. (Dagens Næringsliv 21. april) . Det ligger mye politisk sprengstoff i denne konflikten. EU-kommisjonen har satt mye inn på å få til mest mulig konkurranse i havnene. I august 2001 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv som krevde at det skal være konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner. Det skulle blant annet være lov å bruke mannskapet ombord til å laste og losse.

Dette ville undergrave den eneretten som organiserte havnearbeidere har hatt i de fleste europeiske havnene. Slik har det vært også i Norge. I de største havnene våre er havnearbeiderne ansatt ved et losse- og lastekontor som leier dem ut til skipsekspeditører og andre havnebrukere. I mindre havner blir bryggesjauerne formidla til havnebrukerne gjennom fagforeningen i havna.

Denne eneretten til å utføre losse- og lastearbeid er i mange land fastsatt i tariffavtalene til havnearbeiderne. Eneretten angripes nå på ulike måter både av rederier, andre arbeidsgivere og havnemyndigheter.

Det er mange flere enn havnearbeiderne som er avhengig av at det fins en slik enerett til lasting og lossing rundt om i havnene. Når internasjonal skipsfart ikke preges av totalt anarki, skyldes det nettopp den maktstillingen som eneretten gir havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.

På de sju hav er konkurransen så nådeløs at redere flykter dit regelverket er svakest. Det har ført til skip under bekvemmelighetsflagg med hårreisende lønns- og arbeidsvilkår for besetningen.

Sjøfolk er organisert i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.

Denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk har EU-kommisjonen og de fleste EU-regjeringene to ganger prøvd å knekke med et forslag til havnedirektiv. Etter årelange kampanjer fra en samla europeisk fagbevegelse ble forslag til havnedirektiv vraka av et flertall i EU-parlamentet både i 2003 og i 2005.

EU-kommisjonen har nå forsøkt seg for tredje gang – denne gang med en havneforordning. EU-parlamentet behandla forslaget 8. mars, og den teksten som nå går videre til sluttbehandling i EU-rådet er mer uklar enn den var i direktivene, blant annet om rederier har anledning til å bruke eget mannskap til lossing og lasting.

Eneretten til lossing og lasting har vært så viktig også internasjonalt at den er sikra gjennom en egen ILO-konvensjon, konvensjon nr. 137. I artikkel 3.2 står det: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.»

ILO-konvensjon 137 er ratifisert av sju EU-land, blant annet av Sverige, Finland, Italia, Spania og Nederland. Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1974.

EU er ikke framme ved noen trygg avklaring av hvordan rettstilstanden er når det ikke er samsvar mellom ILO-konvensjoner og EU-regler. Men oppsiktsvekkende nok fastslo EU-kommisjonen i 2003 at «medlemsstatene har full adgang til å tiltre ILO-konvensjon 137, og de må dermed heller ikke gå ut av konvensjonen hvis de alt har tiltrådt den.» Mer generelt fastslo EU-kommisjonen samtidig at EU ikke griper inn mot sosiallovgivningen i medlemsstatene. (Spørsmål i EU-parlamentet 25. april 2003)

Her i Norge ligger det også sprengstoff i havnekonflikten. LO-kongressen vedtok i mai 2013 om EØS:

«LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler».

Vedtaket var enstemmig.

Skulle Høyesterett la EU-regler ha forrang framfor ILO-konvensjoner og norske tariffavtaler, bør LO like enstemmig som i 2013 reise den politiske kampen om vi skal bøye oss for en EØS-avtale som i så fall går langt utover de vilkår som LO la til grunn for å godta EØS-avtalen i 1992.

(Publisert i Klassekampen)

 

You have no rights to post comments