Annet
Min skam!
Jeg har gjennom årene sittet i fengsel med mange unge gutter som har drept i skammens navn, skriver Trond Henriksen.
«Jeg vet ikke om noe som har gjort så vondt som skamfølelsen. Den kan treffe så brutalt og overraskende at det tar en evighet å bli kvitt den, for noen blir den aldri borte.
Skam er opplevelse av egen uverdighet, og den snakker man helst ikke om. Mitt første møte med skamfølelsen er tilbake i barndommen. Vi hadde jævlig dårlig råd, og det var ganske tydelig. Selv om mamma var nøye med at klærne var reine, så var det utvaska cordbukser og nylongenser med bukseseler som gjaldt. Jeg kjente tidlig på skammen, ikke fordi jeg ble mobba, men fordi jeg så hvor flott de andre bodde. Det gjorde at jeg nesten aldri inviterte noen hjem til oss.
Skam kan ha en dødelig utgang, spesielt i kulturer hvor æreskodeksen er så høy at man dreper for å bli kvitt den, eller at man tar sitt eget liv i fortvilelse. Jeg har gjennom årene sittet i fengsel med mange unge gutter som har drept i skammens navn. Det kan ha vært hans egen søster eller mor som har brutt med sterke tradisjoner,» skriver Trond Henriksen blant annet.
Lese hele hans tekst under "les mer."
Min skam!
Av Trond Henriksen
Jeg vet ikke om noe som har gjort så vondt som skamfølelsen. Den kan treffe så brutalt og overraskende at det tar en evighet å bli kvitt den, for noen blir den aldri borte.
Skam er opplevelse av egen uverdighet, og den snakker man helst ikke om. Mitt første møte med skamfølelsen er tilbake i barndommen. Vi hadde jævlig dårlig råd, og det var ganske tydelig. Selv om mamma var nøye med at klærne var reine, så var det utvaska cordbukser og nylongenser med bukseseler som gjaldt. Jeg kjente tidlig på skammen, ikke fordi jeg ble mobba, men fordi jeg så hvor flott de andre bodde. Det gjorde at jeg nesten aldri inviterte noen hjem til oss.
Skam kan ha en dødelig utgang, spesielt i kulturer hvor æreskodeksen er så høy at man dreper for å bli kvitt den, eller at man tar sitt eget liv i fortvilelse. Jeg har gjennom årene sittet i fengsel med mange unge gutter som har drept i skammens navn. Det kan ha vært hans egen søster eller mor som har brutt med sterke tradisjoner.
Skam og ære er begreper som er veldig knyttet til hverandre, slik oppstod blant annet vendetta, eller blodhevn om du vil. Det er denne voldelig æreskodeksen som truer grunnleggende menneskerettigheter i Europa og utgjør det største hinderet for integrering. Den bunner i tradisjon, ikke religion.
Jeg forstår at skam har en preventiv side, den er vårt indre ”hemmelige politi”. Den er blitt kalt vår eneste medfødte moralske følelse, som skal beskytte de sosiale bånd, det vil si at den regulerer intimiteten med de andre. Skammen definerer rett og slett grenser for det private.
Jeg synes den ”unødvendige” skammen er den verste. Den gjør at jeg blir skamfull over å føle skam. Et godt eksempel er å ta turen til NAV, som jeg personlig synes er en slitsom affære.
Selv om NAV representerer en av våre viktigste velferdsordninger, så gjør det vondt å stå der med kølappen i hånda. Frykten for å bli avslørt som en annen enn den jeg vil være, er bare så utrolig vanskelig å svelge. Jeg vet om mennesker som aldri går til NAV, uansett hvor dårlig økonomi man har.
Jeg vet om unge uføretrygda mennesker som ikke tør å vise honnørkortet på bussen eller toget. De er redd for å blottlegge sine funksjonsevner og skammen gjør at de betaler full pris. Reaksjonen er knyttet til å føle seg avslørt; - Jasså, du er uføretrygda, men frisk nok til å ta bussen? En slik skam kan kjennes ødeleggende på selvaktelsen og medfører ofte en redusert livskvalitet.
Flere hevder at skammen er så godt som forsvunnet fra det moderne samfunn. Kanskje pinligheten har blitt redusert med tiden, men jeg tror den bare har skiftet form. Moderne skam handler i dag mer om en dialog med seg selv. Det kan være å realisere seg selv for lite, i forhold til idealet om å bli noe mer enn ”alminnelig”. Man skammer seg over å ha en rekke muligheter, men ikke å ha evne til og bruke dem.
Jeg opplever ofte at min ytre mestring er et falskspill; - Trond, du kan aldri bli noe annet enn en gammel narkoman og kriminell. Det er slik verden ser på deg! Det er en jævla vond følelse, uansett hvor mye man ønsker å viske bort sin fortid. Jeg kan til og med føle en skam ved å få ros. Tross all den anerkjennelsen og fremgang de siste årene, så lurer det hele tiden en overbevisning om at ingen kan elske meg.
Det er mange av oss som bærer på en dyp skam som man aldri vil snakke om, selv når skam som blir satt i tale og delt kanskje blir lettere å bære. Jeg har blitt bedre til å se de sammenhenger man er blitt skapt av og håper det kan bidra til mer sjenerøsitet overfor meg selv. For meg er det viktig at skammen etter hvert får en naturlig plass i livet mitt.
Fengselspsykologen sa en gang til meg; - Du er ikke en empatiløs faen, da hadde du ikke følt skam. Det var i det minste en trøst!
(publisert i Halden Arbeiderblad)
Kommentarer
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.