Annet

Jenny DB: Hvorfor mangler venstresida visjonene?

Jenny DB: Hvorfor mangler venstresida visjonene?

En utfordring:

"Noe jeg har tenkt på i årevis, og spesielt dette året i kjølvannet av brexit og Trump, er at venstresida virker å ha mista forståelsen av at folk styres av følelser. Det er ikke noe man trenger å like, men slik er det. Og når de eneste som forstår det, og virkelig klarer å appellere til det, er ytre høyre, har vi et problem.

70-tallet var venstresidas høydepunkt. Hvorfor? Ikke fordi velferdsordningene sto så sterkt, enkelte av dem hadde ikke kommet på plass. Men fordi venstresida hadde visjonene. Venstresida hadde drømmen om forandring, om et annet samfunn. Det er det som motiverer mange folk - spesielt middelklassen, som kan tenke på annet enn å få dekket grunnleggende behov - politisk.

Obama klarte å appellere til det visjonære i folk med sine kampanjer. Sanders klarte det i år, men ble vraket av Demokratene. Trump klarte det. Det er mye annet som ligger i bunn, som allerede er analysert opp og i mente, og som kanskje er det aller viktigste. Likevel er det ikke til å se bort fra, om du spør folk hvorfor de for eksempel stemte på Trump, handler det for veldig mange ikke om noe konkret politisk. Det handler ikke nødvendigvis om troen på at han få industrien opp og gå igjen (noe som var viktig for mange av arbeiderklassevelgerne), eller om motstand mot innvandring. Det handler om en følelse av at han står for noe annet. En forandring. Han er med oss, vi er et fellesskap, en bølge som ikke kan stoppes. En følelse av tilhørighet, av storhet, av, ja, å være en del av noe som er større enn seg selv, " skriver Jenny DB blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor. Hva tenker du? Skriv i kommentarfeltet.

 

Jenny DBs utfordring:

Jeg våger meg utpå med en veldig banal, anekdotebasert og synsete analyse. (Om enkelte middelaldrende menn kan gjøre det, med pondus, hvorfor kan ikke jeg?)

Noe jeg har tenkt på i årevis, og spesielt dette året i kjølvannet av brexit og Trump, er at venstresida virker å ha mista forståelsen av at folk styres av følelser. Det er ikke noe man trenger å like, men slik er det. Og når de eneste som forstår det, og virkelig klarer å appellere til det, er ytre høyre, har vi et problem.

70-tallet var venstresidas høydepunkt. Hvorfor? Ikke fordi velferdsordningene sto så sterkt, enkelte av dem hadde ikke kommet på plass. Men fordi venstresida hadde visjonene. Venstresida hadde drømmen om forandring, om et annet samfunn. Det er det som motiverer mange folk - spesielt middelklassen, som kan tenke på annet enn å få dekket grunnleggende behov - politisk.

Obama klarte å appellere til det visjonære i folk med sine kampanjer. Sanders klarte det i år, men ble vraket av Demokratene. Trump klarte det. Det er mye annet som ligger i bunn, som allerede er analysert opp og i mente, og som kanskje er det aller viktigste. Likevel er det ikke til å se bort fra, om du spør folk hvorfor de for eksempel stemte på Trump, handler det for veldig mange ikke om noe konkret politisk. Det handler ikke nødvendigvis om troen på at han få industrien opp og gå igjen (noe som var viktig for mange av arbeiderklassevelgerne), eller om motstand mot innvandring. Det handler om en følelse av at han står for noe annet. En forandring. Han er med oss, vi er et fellesskap, en bølge som ikke kan stoppes. En følelse av tilhørighet, av storhet, av, ja, å være en del av noe som er større enn seg selv. Om jeg tenker tilbake på hvorfor jeg i min tid ble aktiv i politikken som ungdom, vet jeg hva som var avgjørende. Jeg var riktignok politisk bevisst og interessert, så jeg leste meg opp på ungdomspartiene og hva de sto for. Jeg var tvilende til å følge noen av mine beste venner inn i Sosialistisk Ungdom på grunn av reelle politiske og ideologiske forskjeller mellom meg og grunnlinja der - for ikke å nevne SVs oppførsel i regjering.

Men det som gjorde at jeg ble aktiv i et ungdomsparti, og som gjorde at jeg ble, var den bankende følelsen i brystet. En slags eufori, når du har hørt en god innleder som tegner opp en ny himmel, når du kjenner på fellesskapet og tror på at forandring er mulig. Jeg skjønner denne euforien ekstremt godt. Det er den som har løftet Trump fram, som fikk mange av brexit-tilhengerne til å gå til urnene. Det er også denne ruslignende følelsen mange religiøse miljøer profiterer på, og vekker i ungdommer. For mange er det grunnen til at de ikke forlater sin religion, det er den følelsen de elsker, og minnene de har om de gangene de følte på den, mer enn at de tror på det religionen predikerer. Det var også den følelsen av fellesskap, av forandring, som gjorde at MdG fosset fram på målingene for noen år siden.

Jeg tror mange på venstresida har kjent på det samme. Enten i ungdommen, før de lot pragmatikken ta over som ledestjerne i sine liv. Eller som organisasjonsaktive. Problemet er at disse visjonene i liten grad "slipper ut". Der man på 50-tallet og de påfølgende tiårene hadde en visjonær stemning i samfunnet, en ånd av samfunnsbygging, av at man sammen skulle bygge et bedre samfunn, snakker man eksternt i dag om trygg styring, om frikortgrensa eller handlingsregelen eller andre ting som absolutt kan være viktige i den daglige administrasjonen av et system, men som er lite egna til å vekke den euforien i folk, motivere folk.

Så, mitt spørsmål er: Hvorfor klarer ytre høyre i dag å appellere til folks følelser på en helt annen måte enn venstresida? Hvordan kan venstresida legge fra seg byråkratspråket og ta visjonene tilbake? Den politiske linja om at pragmatikk og rasjonalitet skal styre, har vært katastrofal, selv om den selvsagt "har rett". Men det du sier, kan være sant, ingen hører på det likevel om det ikke vekker noe i dem, et håp, et sinne, en stolthet. Spesielt Ap mener jeg har falt i den fella der de i liten grad forsøker, eller klarer, å vekke visjonene og drømmene i folk. De kjører Hillary Clinton-linja: Mer av det samme, trygg styring. Problemet oppstår jo når veldig mye i det samfunnet man har er bra, hvordan vekker man dette engasjementet da? Jeg tror man må vekke det bare for å få beholde det man har som er bra, for å sørge for at man ikke mister det. Nå er ballen på høyrepopulistenes banehalvdel, og så lenge venstresida hever seg over kampen som spilles, vil de mislykkes totalt.

Tanker?