Annet
Dag Seierstad: Lønnskamp og kapitalisme
Arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning og trygge faglige rettigheter, understreker Dag Seierstad.
"To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa, legger til grunn at gode lønninger og andre velferdsgoder må vekk. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Alternativet har vært å se økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa. Ett faresignal er da at lønningene i tretti år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. Dermed hangler næringslivet, og det investeres lite i ny produksjon. Altså krise.
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer eller tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer samarbeidsklimaet på arbeidsplassen," skriver Dag Seierstad blant annet.
Les hele hans artikkel nedenfor.
Lønnskamp og kapitalisme
Av Dag Seierstad
To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa, legger til grunn at gode lønninger og andre velferdsgoder må vekk. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Alternativet har vært å se økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa. Ett faresignal er da at lønningene i tretti år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. Dermed hangler næringslivet, og det investeres lite i ny produksjon. Altså krise.
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer eller tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer samarbeidsklimaet på arbeidsplassen.
På lengre sikt er det derfor avgjørende at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet.
Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv øker produktiviteten minst like mye som det øker lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.
Etter åtte år med kuttpolitikk og markedsliberale reformer er den samlede produksjonen i EU fortsatt lavere enn før krisa i 2008. I de «harde trettiåra» brukte de fleste land i Europa bare 4–5 år på å komme seg ut av det som den gang var den mest destruktive krisa som kapitalismen noen gang hadde møtt.
En viktig forskjell er at på 1930-tallet fantes det ikke noen overnasjonale myndigheter som år etter år påla europeiske land å kutte lønninger og pensjoner og offentlige utgifter. Det var noe de fleste regjeringer lenge gjorde for å få balanse mellom utgifter og inntekter – helt til noen av dem skjønte det som Keynes hadde forstått: at hvis staten brukte penger på å holde folk i arbeid, ville lønningene deres skape økt etterspørsel etter varer og tjenester, altså bidra til å få fart på skrantende økonomiske kretsløp.
Den rådende krisepolitikken har denne gang vært å kutte utgifter fordi det har vært begrensa hva en kunne få inn ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene har vært kutta ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, og at krisa blir enda verre å snu.
På 1800-tallet var det ikke mange som hadde organisert seg i fagforeninger. Mange steder var det lenge forbudt å organisere seg. Den industrielle revolusjonen førte til at produksjonen økte, men det tok tid før proletariatet kunne spise seg mett. Mellom 1830 og 1860 ble britiske soldater i gjennomsnitt en tomme kortere. Da hadde den fagforeningsfrie kapitalismen og barnearbeidet vært gjennom sin heftigste fase. Da barnearbeidet ble regulert og fagforeninger oppsto, viste det seg etter hvert at lønnskampen var ikke bare en fordel for helsa til arbeidsfolk. Den bidro også til at kapitalismen overlevde.
Men fortsatt er det sånn at kapitalistene ikke forstår hva kapitalismen er best tjent med. De ser fortsatt sterke fagforeninger som en fare og ikke som en velsignelse.
Mellom 1919 og 1929 økte produktiviteten i USAs industri med 43 prosent. I løpet av en så lang tidsperiode måtte lønningene ha steget like mye for at ikke mange av produktene skulle blitt liggende usolgt. Det var akkurat det som skjedde. Lønningene steg mye mindre enn produktiviteten hadde gjort, varene hopet seg opp, og overproduksjonskrisa var et faktum.
Sånn er det nå også. I USA har reallønna i gjennomsnitt ikke steget siden 1975. Dermed stagnerer hele samfunnsøkonomien. I Europa rer det likedan. All økonomisk ekspertise varsler langvarig økonomisk stagnasjon. Både banker og bedrifter har penger nok til at de kunne vært investert i økt produksjon eller i helt nye produkter. Men bankene våger ikke låne ut til bedrifter som ikke våger å investere verken i økt produksjon eller i nye produkter fordi krisepolitikken har gitt forbrukerne mindre penger enn før.
I nærmere tretti år etter den andre verdenskrigen ble det i Vest-Europa bygd opp en såkalt «sosialmodell» bygd på sterke fagforeninger og et omfattende avtalesystem mellom partene i arbeidslivet.
Verdien av denne sosialmodellen ble anerkjent også av EU-kommisjonen så nylig som i 2015: «Land med sterke institusjoner for sosialdialog er blant de mest ytelsessterke og konkurransedyktige økonomiene i EU og har en bedre og mindre utsatt sosial situasjon.» (Industrial Relations in Europe, 2014.)
Men da hadde EU i nærmere tre tiår systematisk utvikla seg i motsatt retning.
Nyliberale økonomer sto seierssikre fram med det som ble de «herskende tankene»: Fagforeninger og tariffavtaler ble oppfatta som «institusjonelle rigiditeter» som hindra markedsmekanismenes frie spill.
Tarifforpliktelser måtte unngås, og fagforeningers adgang til å påvirke lønningene var en uting. Det var den krystallklare hovedkonklusjonen til EU-kommisjonen i det dokumentet som har gitt det ideologiske grunnlaget for den krisepolitikken som føres, «Labour Market Developments in Europe» fra 2012.
(publisert i Klassekampen)