Annet
Med EØS som domsgrunnlag
Ved rettssaken mellom det danske spedisjonsselskapet Holship og Norsk Transportarbeiderforbund skjøv flertallet i Høyesterett, med basis i EU-retten, viktige samfunnshensyn til side.
Det Høyesterett skulle vurdere, var ingen bagatell. Det var om en viktig del av den norske samfunnskvaliteten skulle vrakes.
Høyesterett har fastslått to ting:
* At havnearbeidere ikke har rett til å gå til boikott av et selskap for å få inngått en tariffavtale med selskapet,
* At en tariffavtale som gir havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting er i strid med etableringsretten i EØS-avtalen.
Høyesterett la snever juss til grunn. Men grunnlaget for den årelange konflikten i havnene våre har dreid seg mer om global solidaritet enn om juss. Den fortrinnsretten havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkåra til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart, skriver Dag Seierstad blant annet.
Les hele artikkelen under "les mer." Les også Seierstads artikkel "EU-juss i arbeidslivet."
Med EØS som domsgrunnlag
Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac
Det Høyesterett skulle vurdere, var ingen bagatell. Det var om en viktig del av den norske samfunnskvaliteten skulle vrakes. Høyesterett har fastslått to ting:
* At havnearbeidere ikke har rett til å gå til boikott av et selskap for å få inngått en tariffavtale med selskapet,
* At en tariffavtale som gir havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting er i strid med etableringsretten i EØS-avtalen.
Høyesterett la snever juss til grunn. Men grunnlaget for den årelange konflikten i havnene våre har dreid seg mer om global solidaritet enn om juss. Den fortrinnsretten havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkåra til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart.
På de sju hav fins det ingen effektiv internasjonal regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Få steder er det vanskeligere å starte fagforening enn på skip under bekvemmelighetsflagg. Samtidig er kampen om fraktene så hard at det frister redere å flytte skip dit hvor regelverket er svakest.
Sjøfolk organiseres i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last blir ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.
Fortrinnsretten har vært så viktig også internasjonalt at den i 1973 ble sikra gjennom ILO-konvensjon nr. 137. I artikkel 3.2 står det enkelt og greitt: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.»
Norge ratifiserte konvensjonen alt året etter. I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som fulgte opp ILO-konvensjon 137 ved å legge til grunn fortrinnsretten til grunn.
I en del private og del-privatiserte havner settes det nå mye inn på å bli kvitt denne fortrinnsretten. I Drammen ville det danske Holship-selskapet stå for lossing og lasting med egne ansatte. Der har havnearbeiderne boikotta selskapet i nærmere tre år.
Holship valgte å gå rettens vei, men tapte både i tingretten og i lagmannsretten. Anke ble sendt til Høyesterett som ba Efta-domstolen om råd. Det rådet kom i april: Boikotten av Holship er i strid både med konkurransereglene og etableringsretten i EØS-avtalen og er derfor ulovlig.
Høyesterett har nå fulgt opp dette rådet. Men dommen var ikke enstemmig. Sju av de sytten dommerne ga sin fulle støtte til havnearbeiderne.
Foran stortingsvalget i 2013 stilte LO 45 spørsmål til de politiske partiene. Svar ble gitt, og LO kunne slå fast at de fire partiene til høyre i norsk politikk, sto lengst unna det LO slåss for.
De 45 spørsmåla hadde uten unntak ryggdekning i det handlingsprogrammet for fireårsperioden 2013–2017 som ble vedtatt på LO-kongressen i mai 2013.
Men en viktig del av dette handlingsprogrammet ble partiene ikke spurt om. Det var det avsnittet som fikk mest oppmerksomhet både på kongressen og i mediene. Her er det:
«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom avtalens parter.»
Dette ble enstemmig vedtatt av LO-kongressen.
Avtalens parter er EU og Norge. LO-kongressen krevde dermed at den norske regjeringen skulle arbeide for at denne forrangen også aksepteres av EU-kommisjonen på vegne av EU.
Dette var et krav som LO med et enstemmig kongressvedtak påla seg sjøl å stille uansett hvilken regjering vi ville få etter stortingsvalget i september 2013. Dermed burde det ha vært av interesse for LOs tillitsvalgte og medlemmer hva partiene mente om forrangen for ILO-konvensjoner, tariffavtaler og norske lover for arbeidslivet – og om de i regjering ville jobbe aktivt for å få denne forrangen avklart.
Det var derfor påfallende at det ikke fantes spor av dette kravet i de 45 spørsmåla som LO stilte partiene sommeren 2013.
Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedsfriheter, er ikke noe særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.
Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007–08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.
Etuc (Euro-LO) har fra 2009 gang på gang, men forgjeves, krevd at en juridisk forpliktende sosialprotokoll må knyttes til EU-traktaten der kjernen er: «Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.»
Med vedtaket sitt krevde LO-kongressen i 2013 derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd.
Som i 2013 står alle norske partier overfor det samme valget:
* Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress krevde,
* Eller bøye seg for de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og i EU.
Forskningsmiljøer i fem nordiske land (Nordmod-prosjektet) sendte høsten 2014 et kraftig varsko om at EU-påvirkningen kunne bringe det organiserte arbeidslivet ut av balanse: «Siden arbeidsgiverne har kunnet påkalle EU-retten for å fremme sine interesser i tvister med fagbevegelsen, har forholdet til EU-retten blitt en økt kilde til konflikt mellom partene. Samtidig har EU-skepsisen vokst blant medlemmene i fagbevegelsene.»
Det var en konklusjon med gyldighet for hele Norden. For oss i Norge betyr det vi må ta EØS-debatten på alvor.
(publisert i Klassekampen)