Annet
EU-juss i arbeidslivet
Dommen forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere.
"Havnedommen i forrige uke har skjøvet til side både tariffavtalen til havnearbeiderne og en ILO-konvensjon. Det vil ikke gjenta seg, forsikrer Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre.
Men EU-domstolen fastslo for sikkerhets skyld det motsatte med en serie dommer i 2007–08: Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU.
Gjennom EØS har Norge bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktaten eller med en EU-lov for det indre markedet. Dette gjelder i prinsippet sjølsagt også lover, forskrifter og beslutninger som angår arbeidslivet.
LO-kongressen i mai 2013 vedtok derfor at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter». Vedtaket var enstemmig.
Vedtaket må forstås på bakgrunn av at i store deler av arbeidslivet opplever arbeidstakerne at en slik forrang ikke fins.
Markedsliberalismen til EU er fastlagt i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. Den forsvinner derfor ikke så lett. Den markedsliberalismen vi importerer gjennom EØS, kan vi derimot kvitte oss med på ett års varsel ved et vedtak i Stortinget om å si opp EØS-avtalen," skriver Dag Seierstad blant annet.
Les hele artikkelen under "les mer." Les også Seierstads artikkel "Med EØS som domsgrunnlag."
EU-juss i arbeidslivet
Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac
Havnedommen i forrige uke har skjøvet til side både tariffavtalen til havnearbeiderne og en ILO-konvensjon. Det vil ikke gjenta seg, forsikrer Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre.
Men EU-domstolen fastslo for sikkerhets skyld det motsatte med en serie dommer i 2007–08: Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU.
Her litt av direktiv-historia:
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å sikre at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.
EU-domstolen snudde i 2007–08 direktivet opp-ned med en serie dommer som fastslo at det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår, ble omgjort til et tak for hva som kan kreves. Denne nye tolkningen av direktivet endra norsk lov i samme øyeblikk uten at noen i Norge kunne hindre det.
EU-domstolen hadde med dommene sine etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen i Europa gjennom faglig og politisk kamp har fått etablert for innenlandske selskap. Dommene forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa.
Etter en årelang debatt ble tjenestedirektivet godkjent av Stortinget i april 2009, til tross for at forbund med over 90 prosent av LOs medlemstall ville avvise direktivet. Direktivet skulle gjøre det enklere å yte tjenester på tvers av grenser.
Tjenester kan ytes på tvers av grenser på fire svært ulike måter:
– tjenester kan ytes direkte, for eksempel via nettet, til kunder i et annet land,
– tjenesteyteren kan yte tjenester i et annet land enn der tjenesteyteren er registrert,
– en tjenesteyter kan ta med seg egne ansatte til et oppdrag i et annet land, såkalt utstasjonering,
– en tjenesteyter kan etablere seg, eventuelt med en filial, i et annet land. Det var denne etableringsretten som ble avgjørende for havnedommen.
Tjenestedirektivet har gjort det det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.
Direktivet øker faren for sosial dumping, fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Utenlandske tjenesteytere vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler. Det er særlig der tjenestedirektivet vil sikre at konkurransen øker.
Tre omfattende tiltakspakker mot sosial dumping satte den rødgrønne regjeringa inn. Likevel tyder det meste på at den sosiale dumpinga fortsetter å spre seg. I tillegg utvikler det seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet. Det er godt dokumentert i en felles rapport («Arbeidsmarkedskriminalitet i Norge») fra de åtte viktigste kontrolletatene:
* «våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling …» (Arbeidstilsynet)
* «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, Nav-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.» (Økokrim)
Vikarbyrådirektivet ble godkjent av Stortinget i juni 2012 til tross for at så godt som alle LO-forbund hadde krevd at direktivet måtte avvises. Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte tvingende allmenne hensyn. Men både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger nettopp begrensninger på bruken av innleide arbeidere.
Overvåkingsorganet Esa har bedt Arbeids- og sosialdepartementet avklare to spørsmål
* Fins det lover som – i strid med vikarbyrådirektivet – setter begrensninger på bruk av innleie av arbeidstakere?
* Fins det tariffavtaler som setter slike begrensninger?
Det er ingen grunn til å tvile på hvordan Esa og Efta-domstolen vil reagere hvis departementet finner fram til slike begrensninger.
Esa har allerede endra en norsk forskrift som fulgte opp ILO-konvensjon nr. 94 om at det ved offentlige kontrakter skal stilles krav om «lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke».
Etter langvarige forhandlinger med Esa måtte Arbeidsdepartementet våren 2013 godta
– at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves,
– å sløyfe kravet om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med det som er «normalt for vedkommende sted og yrke» dersom det ikke fins noen aktuell tariffavtale,
– at det bare kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i tråd med de kraftige begrensningene som utstasjoneringsdirektivet nå setter.
Gjennom EØS har Norge bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktaten eller med en EU-lov for det indre markedet. Dette gjelder i prinsippet sjølsagt også lover, forskrifter og beslutninger som angår arbeidslivet.
LO-kongressen i mai 2013 vedtok derfor at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter». Vedtaket var enstemmig.
Vedtaket må forstås på bakgrunn av at i store deler av arbeidslivet opplever arbeidstakerne at en slik forrang ikke fins.
Markedsliberalismen til EU er fastlagt i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. Den forsvinner derfor ikke så lett. Den markedsliberalismen vi importerer gjennom EØS, kan vi derimot kvitte oss med på ett års varsel ved et vedtak i Stortinget om å si opp EØS-avtalen.
(publisert i Klassekampen)