Annet
Samvittighetsfrihet i arbeidslivet
8. mars-togene i 2014 fikk enorm oppslutning på grunn av kampen om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort. Regjeringen «løste» spørsmålet med å fjerne behovet for henvisning til abort. Den som ønsker abort trenger ikke lenger henvisning fra fastlegen. Fastlegen har likevel fremdeles både en informasjons- og veiledningsplikt ovenfor kvinner som ønsker abort.
Denne striden var også bakgrunnen for at regjeringen, etter avtale med Kr.F., satte ned Samvittighetsutvalget. Utvalget kom med sin innstilling i høst, og NOU-en er nå ute på høring.
Utvalgets leder presenterer hovedsynet deres slik: «Ansatte skal ikke pålegges oppgaver i strid med sin samvittighet. Men toleransen for fritak må ha en grense, og den må være prinsipielt begrunnet.» De mener det er 3 spørsmål som bør stilles:
1. Bygger arbeidstagers ønske om reservasjon mot å utføre bestemte arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning?
2. Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart?
3. Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kolleger?
Dersom alle tre spørsmål besvares positivt, er det gode grunner for å innvilge reservasjon – men kanskje ikke alltid. Men selv om kriteriene ikke fanger opp alle hensyn, trekker de en prinsipiell grense for samvittighetsfriheten.
Utvalgslederen sier: «Vi fraråder å lovregulere samvittighetsfritak i arbeidslivet, med noen unntak. Lovfesting er et lite smidig virkemiddel som vanskelig fanger alle relevante tilfeller. Dessuten kan en reservasjonslov gi arbeidstager for stor makt til å tvinge frem tilpasninger.»
I KS sitt hovedstyre skal vi tirsdag behandle hvilket syn KS bør innta. Administrasjonen anbefaler at KS avgir sin høringsuttalelse ut fra følgende prinsipper:
1. KS meiner at det i dag ikkje er behov for ei generell regulering av rett til reservasjon ut over det som allereie gjeld.
2. KS ser i dag ikkje område der det er grunn til å innføra særregulering om rett til reservasjon.
3. KS vil halda fram at kommunar og fylkeskommunar er organisasjonar styrte av folkevalde med rett til sjølvstyre, noko som tilseier at det skal vera rom for å finna lokale løysingar som kan variera frå stad til stad og over tid.
Trolig er dette et OK standpunkt, men det kan vel stilles spørsmål ved punkt 3: Skal grunnleggende verdi- og samvittighetsspørsmål avgjøres av lokale folkevalgte, med de forskjeller det kan innebære?