Annet

Opplæring uten ansvar

Opplæring uten ansvar

Om bemanningsbransjen får toge inn i arbeidslivet, blir det umulig å drive forsvarlig fagopplæring, skriver Petter Vellesen, leder i Oslo Bygningsarbeiderforening.

"Med bemanningsbransjens inntog i arbeidslivet er vi i ferd med å få et nytt regime som bryter opp forholdet mellom arbeidsgiver og ansatt, som fører til at den ansatte må tjene to herrer, hvorav ingen tar på seg det reelle arbeidsgiveransvaret. Under et sånt regime kan det ikke drives forsvarlig fagopplæring!

Men vi skal fortsatt produsere her i landet. Vi skal bygge skoler, veier og boliger også om ti og tjue år. Hvis utviklingen fortsetter i samme spor som nå vil vi ikke kunne forsyne oss selv med det behovet landet har for kompetent og faglært arbeidskraft. Bemanningsbransjen vil ikke kunne gi oss det heller. Tvert i mot vil den være direkte nedbrytende på dette området. Arbeidsmiljøloven åpner for at man kan forby innleie av visse arbeidstakergrupper eller på visse områder «når viktige samfunnshensyn tilsier det.» Det er på tide vi benytter oss av den muligheten!" skriver Petter Vellesen blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

 

Opplæring uten ansvar. Hvorfor bemanningsbransjen ikke driver med fagopplæring

Av Petter Vellesen, leder i Fellesforbundet avd 603 Oslo Bygningsarbeiderforening

Stadig flere samfunnsaktører har kommet til den erkjennelsen at det er nødvendig med en sterk bergrensning av bemanningsbransjen og den virksomheten de driver med. Begrunnelsen er at denne virksomheten er direkte skadelig, ikke bare for de som jobber i bransjen, men for hele samfunnet. Innleie står i direkte motsetning til hovedprinsippet i norsk arbeidsliv, nemlig at arbeidstaker skal ansettes fast. Det er gjennom faste ansettelser at bedriftene utvikler produktivitet, kunnskap og kompetanseheving.

Dette gjenspeiler seg naturlig nok i kravene for å drive som lærebedrift. For eksempel har Utdanningsetaten i Oslo kommune  – med utgangspunkt i kravene i opplæringslova – satt opp kriterier som blant annet sier at bedriftene må tilsette lærlingene for hele læretida, ha faglig leder og instruktører som har gjennomført instruktørkurs og som er tilsatt i bemanningsbyrået, ha oversikt over og følge opp lærlingene til enhver tid og, ikke minst, ha en intern opplæringsplan i bedriften som viser hvordan variasjon, bredde og kvalitet sikres selv om lærlingene befinner seg på ulike arbeidsplasser i løpet av læretida.

Foreløpig har ingen bemanningsbyråer kommet gjennom dette nåløyet og blitt godkjent som lærebedrift. Det ville jo i så fall være en selvmotsigelse og stride mot disse byråenes natur og forretningside, som er å forsyne kunder med arbeidskraft ved plutselige og uforutsette behov. Men etter hvert som det har kommet på plass lærlingklausuler både i Oslo kommune og hos andre vesentlige offentlige byggherrer er det flere innleiebedrifter som har forsøkt seg. Med en slik godkjenning ville de stått bedre rustet til å kunne opptre som en såkalt «kontraktspartner» i et offentlig oppdrag.  Slike forsøk må stoppes. De vil i så godt som alle tilfeller bare være tiltak for å omgås reglene. Heldigvis er i hvert fall Oslo kommune oppmerksom på dette og har nettopp derfor gjort regelverket mer presist.

Når man skal drive fagopplæring er langsiktighet og stabilitet viktige nøkkelord. Selve beveggrunnen til bemanningsbransjen å bringe til veie arbeidskraft for oppdragsgivere som har et forbigående behov. Og like viktig som å skaffe denne arbeidskrafta i en fei er det å bli kvitt den igjen.  Her er altså nøkkelordet kortvarighet. Under slike forhold kan man ikke dyrke fram gode fagarbeidere.

Læretida i bedrift er vanligvis to år. I løpet av denne tida kan en normal entreprenør eller håndverksmester planlegge og legge til rette sin produksjon slik at lærlingen kommer innom de fleste av læremåla. En innleiebedrift kan ikke det. Han er prisgitt kundens behov og kan ikke styre noen slags produksjon. Vi kan vel vanskelig tenke oss en situasjon hvor bemanningsbyrået sier til kunden at «vi har en betonglærling, og vi hadde planlagt at han skulle forskale trapper denne måneden, så vi kan ikke leie ham ut til dekkestøp.»

Bemanningsbransjen investerer ikke i driftsutstyr. Det er det oppdragsgiverne som gjør. Vikarbyråene trenger ikke mer egenkapital enn at de kan betale ut neste lønning, og i mange tilfeller ikke det en gang. Det man trenger for å drive i den bransjen er i utgangspunktet et kontaktnett og en mobiltelefon. Fortjenesten i forhold til investeringene er altså skyhøy. Det er en av grunnene til at de er så "billige". Bransjen skyr utgifter. Det å drive opplæring koster penger. For en normal arbeidsgiver vil det bli sett på som en investering i menneskelig kapital. En slik tanke er helt fremmed for bemanningsbransjen. Den investeringen er altfor usikker og kaster ikke noe av seg.

Skulle allikevel leiefirmaet koste på en av sine arbeidere en eller annen form for kurs eller spesialisering oppstår et annet fenomen: Frykten for at denne kostnaden vil være forgjeves fordi den ansatte slutter og tar kunnskapen med seg til en ny arbeidsgiver. Frykten er reell. Det har bransjen lagt opp til selv. Tankegangen er jo nettopp at tilknytningen mellom leiearbeideren og bemanningsbyrået skal være løs, slik at de skal slippe å sitte med lønnsplikt uten at det er oppdrag. Derfor har man lagt opp til et løp hvor den ansatte skal ha "frihet" til å tilby sine tjenester til andre i oppdragsfrie perioder.

Dessuten er det jo slik innleiefirmaene får tak i sine folk: De rekrutterer ferdig opplærte folk, gjerne de som har fått fagutdannelsen sin i et annet land. De skyr ingenting for å "stjele" fra kollegaen. På engelsk kalles dette fenomenet for poaching. Det går vel an å oversette det med krypskyting. I det ligger det at man tilbyr marginalt bedre forhold og til gjengjeld får en fik ferdig bygningsarbeider, for eksempel.

Dette vil bemanningsbransjen beskytte seg mot, og noen av tiltakene de gjør kan bare kalles perverse. I Oslo Bygningsarbeiderforening  fikk vi nylig en henvendelse fra noen ansatte i et leiebyrå hvor arbeidsgiveren hadde kostet på dem et stillaskurs, selvsagt fordi de da kunne leies ut til noen som trengte den formalkompetansen som de fikk gjennom det kurset. Så lang alt vel. Det var bare den haken at leiefirmaet beholdt kursbevisene og oppbevarte dem på sitt kontor! Hvis bygningsarbeiderne hadde fått med seg disse bevisene kunne de jo ha latt seg leie ut av et annet firma, som ikke hadde hatt utgiftene med kurset!

Pervers må man også kunne kalle den praksisen som har blitt vanlig i Norge som en følge av likebehandlingsprinsippet. Den innleide skal i følge dette ha samme betaling som om han var ansatt i bedriften han er leid ut til. En arbeider med fagbrev vil altså koste mer enn en uten. Derfor er det logisk når et bemanningsbyrå kan garantere at deres "medarbeidere" ikke har fagbrev. Et stort bemanningsbyrå fortalte meg at de hadde to litauere som hadde tatt norsk fagbrev. Før likebehandlingsprinsippet ble innført var disse svært etterspurt, men etterpå var det umulig å få leid dem ut. Oppdragsgiverne var ikke opptatt av kompetanse, men av billig arbeidskraft.

Fagopplæringen i Norge har fulgt et velprøvd og tradisjonsrikt mønster, nemlig mester-svenn-lærling-forholdet. Dette har fungert til de grader at vi har en av Europas beste fagutdanninger. Men systemet  fordrer faste ansettelser og en forpliktelse av partene, både den som blir lært opp og den som står for opplæringen. Med bemanningsbransjens inntog i arbeidslivet er vi i ferd med å få et nytt regime som bryter opp forholdet mellom arbeidsgiver og ansatt, som fører til at den ansatte må tjene to herrer, hvorav ingen tar på seg det reelle arbeidsgiveransvaret. Under et sånt regime kan det ikke drives forsvarlig fagopplæring!

Men vi skal fortsatt produsere her i landet. Vi skal bygge skoler, veier og boliger også om ti og tjue år. Hvis utviklingen fortsetter i samme spor som nå vil vi ikke kunne forsyne oss selv med det behovet landet har for kompetent og faglært arbeidskraft. Bemanningsbransjen vil ikke kunne gi oss det heller. Tvert i mot vil den være direkte nedbrytende på dette området. Arbeidsmiljøloven åpner for at man kan forby innleie av visse arbeidstakergrupper eller på visse områder «når viktige samfunnshensyn tilsier det.» Det er på tide vi benytter oss av den muligheten!

(publisert i Klassekampen)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode