Annet
LO i Oslo hedret Pelle-gruppa
LO i Oslo hedrer Pelle-gruppa:
"Det er lett å ha skråsikre meninger når man står utenfor krigshandlinger og okkupasjoner, og det er lett å glemme sin egen historie. Det begynner nå å bli så lenge siden 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge at vi trenger alle påminnelser om at det ikke er noen selvfølge å kunne leve i et fritt land.
Tyskerne møtte stor motbør i Norge som okkupant, og en svært viktig del av motstandsbevegelsens taktikk var sabotasjeaksjoner for å hindre fiendens framrykkinger og muligheten for å omdisponere materiell. Det var mange ulike, både små og store, motstandsgrupper under krigen. Mange har rettmessig blitt bejublet siden krigens avslutning, mens andre grupper har slitt med å få rettmessig anerkjennelse. Det kraftige politiske skillet etter 2. verdenskrig, som blant annet førte med seg en nedrig kommunistfrykt og kommunistjakt, gjorde at flere betydningsfulle motstandsgrupper ikke fikk den hederen og æren som de hadde fortjent, på grunn av at lederne hadde kommunistiske sympatier.
Pelle-gruppa var en av disse, men heldigvis har de de senere åra blitt løftet fram i lyset.
Og koblet dette til dagens aktualitet: "Palestinerne står overfor en brutal okkupasjonsmakt og trenger all den internasjonale støtten de kan få. Det kan være uenighet om hvilke virkemidler som skal brukes, men motstanderne mot en okkupasjon har liten definisjonsmakt. Det skal svært mye til for å oppnå hedersbetegnelsen motstandsbevegelse, og lite til for å havne på internasjonale lister over terroristorganisasjoner. Dette er viktig å ha i bakhodet når vi minner vår egen motstandsbevegelse," sa Vidar Evje bl.a. på vegne av LO i Oslo 1. mai.
Les hele hans appell nedenfor under "les mer."
Kamerater!
Gratulerer med dagen!
Første mai - arbeidernes internasjonale kampdag, som også er en dag for internasjonal solidaritet og fest, har røtter helt tilbake fra 1890. Dagen er like betydningsfull i dag, og selv om det er store forskjeller rundt om i verden for hva som er hovedkravene, så er det viktig at arbeiderklassen gir hverandre støtte i kampen for et rettferdig arbeidsliv.
I Oslo har vi tidligere i dag vært mange tusen samla rundt årets hovedparole: Reduser forskjellene – Høyre og Fremskrittspartiet ut av regjering – Stopp velferdsprofitørene.
Andre steder i verden er hverdagen bokstavelig talt en kamp på liv og død.
Derfor har vi også internasjonale paroler som Anerkjenn Palestina – Boikott Israel. Palestinerne står overfor en brutal okkupasjonsmakt og trenger all den internasjonale støtten de kan få. Det kan være uenighet om hvilke virkemidler som skal brukes, men motstanderne mot en okkupasjon har liten definisjonsmakt. Det skal svært mye til for å oppnå hedersbetegnelsen motstandsbevegelse, og lite til for å havne på internasjonale lister over terroristorganisasjoner. Dette er viktig å ha i bakhodet når vi minner vår egen motstandsbevegelse.
Det er lett å ha skråsikre meninger når man står utenfor krigshandlinger og okkupasjoner, og det er lett å glemme sin egen historie. Det begynner nå å bli så lenge siden 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge at vi trenger alle påminnelser om at det ikke er noen selvfølge å kunne leve i et fritt land. Selv om 75 år er uendelig kort i verdenshistorien er faktum nå at det er svært få gjenlevende tidsvitner fra krigsårene, og vi må basere oss på det som er nedtegnet og arkivert.
Tyskerne møtte stor motbør i Norge som okkupant, og en svært viktig del av motstandsbevegelsens taktikk var sabotasjeaksjoner for å hindre fiendens framrykkinger og muligheten for å omdisponere materiell.
Det var mange ulike, både små og store, motstandsgrupper under krigen. Mange har rettmessig blitt bejublet siden krigens avslutning, mens andre grupper har slitt med å få rettmessig anerkjennelse. Det kraftige politiske skillet etter 2. verdenskrig, som blant annet førte med seg en nedrig kommunistfrykt og kommunistjakt, gjorde at flere betydningsfulle motstandsgrupper ikke fikk den hederen og æren som de hadde fortjent, på grunn av at lederne hadde kommunistiske sympatier.
Pelle-gruppa var en av disse, men heldigvis har de de senere åra blitt løftet fram i lyset, noe minnesmerket vi er samlet rundt i dag er beviset på. Det er ikke tilfeldig at det er reist her, noe vi straks skal komme tilbake til.
Pelle-gruppa fikk navnet etter dekknavnet til gruppas leder, Ragnar Sollie. De gjennomførte 16 betydningsfulle sabotasjeaksjoner.
Minnesmerket viser unggutter på sykkel, to unge menn som løper med fane og gevær og en kvinne som bærer en veske med illegale aviser. Det symboliserer historiene om Pelle-gruppa.
De 63 personene som er nevnt på statuen er Pelle-gruppas kjente sabotører, deres sentrale medhjelpere og de som falt for saken.
Det er billedhugger Kirsten Kokkin som har laget minnesmerket. Hun er datteren av et av de sentrale medlemmene i gruppa, Sverre Kokkin, som har brukt mye ressurser og lagt ned en iherdig innsats for at Pelle-gruppa skulle få sin rettmessige anerkjennelse.
Vi står på historisk grunn. Før var det skipsverft som dominerte Aker Brygge, og det mest spektakulære og omtalte aksjonen til Pelle-gruppa ble utført her, på Aker og Nylands mekaniske verksted.
To tonn dynamitt ble stjålet fra et lager på Hønefoss, og sprengstoffet ble smuglet inn på verftet av 5 arbeidere. Europas største skipssabotasjeaksjon ble gjennomført 23. november 1944. 4 skip ble helt eller delvis senket, og ytterligere to ble påført store skader. En kran ble også satt ut av drift.
I etterkant har denne betydningsfulle aksjonen blitt ansett som det største og viktigste aksjonen i Oslo mot den tyske okkupasjonsmakten.
Pelle-gruppen ble revet opp på grunn av arrestasjoner ved årsskiftet 1944-45. Elleve medlemmer ble dømt til døden, og syv ble henrettet i februar og mars 1945.
Første mai er en fin anledning til å minne Pelle-gruppas forholdsvis korte, men betydelige innsats, som motstandsgruppe. Det er en ære å få nedlegge blomster på vegne av LO i Oslo for å hedre både de som falt og de som overlevde, men som i så alt for mange år var oversett for gruppas innsats.