Annet

Dag Seierstad: Når arbeidslivet dreper

Dag Seierstad: Når arbeidslivet dreper

Kreftfaren er størst i de små bedriftene. Bør de likevel fritas for krav til arbeidsmiljø, spør Dag Seierstad.  

"EU vedtok i 2004 et direktiv om tiltak mot kreftfarer i arbeidslivet. Det var såpass spinkle greier at europeisk fagbevegelse har ført en sammenhengende kampanje for å forbedre direktivet med mer effektive tiltak og med tiltak mot langt flere kreftfarlige stoffer. Bakgrunnen for kampanjen var at i EU dør 100.000 av kreft påført i arbeidslivet.   Helt fram til i fjor klarte mektige industribransjer å blokkere alt framskritt på dette området. Begrunnelsen var tosidig. Effektive mottiltak ville være for dyre – og de ville ramme konkurranseevnen på verdensmarkedet. I prinsippet sto medlemsstatene stort sett fritt til å gjennomføre tiltak som gikk utover regelverket til EU. Men nasjonale særkrav møtte samme type motstand fra de aktuelle bransjene. De ville ikke bære tyngre byrder enn konkurrentene i andre EU-land. Det som måtte til, var derfor å forbedre det felles regelverket til EU. Det var det som gikk så tungt.  

I januar 2017 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv om å beskytte arbeidstakere mot kreftfare. Industrien har gjort sitt beste for å bagatellisere farene. Den tok i bruk de samme metodene som var blitt brukt for å benekte helsefaren ved asbest, bly og tobakk. EU-kommisjonen har de siste åra satt mye inn på å forenkle sin egen lovgivning. Begrunnelsen har først og fremst vært å lette byrdene for næringslivet. Forenklingsopplegget har gått under navnet «Refit» (Regulatory Fitness and Performance).   Refit tar særlig sikte på å redusere de administrative og finansielle byrdene som legges på små og mellomstore bedrifter. EU-kommisjonen gikk så langt at små og mellomstore bedrifter helt skulle fritas for å rapportere om arbeidsmiljøet sitt. Nå er ikke små og mellomstore bedrifter det samme for EU som for oss i Norge. I EU dreier seg om bedrifter helt opp til 250 ansatte og med en omsetning på opptil 50 millioner euro. Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedriftene i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettinga i privat sektor. 

I oktober 2013 stoppa EU-kommisjonen arbeidet med nye grenseverdier for kreftframkallende med direkte henvisning til Refit-prosjektet. Ekstra problematisk ble det da europeisk forskning kunne dokumentere at kreftfaren er størst i de små bedriftene," skriver Dag Seierstad blant annet.  

Les hele artikkelen nedenfor.

 

Når arbeidslivet dreper  

Av Dag Seierstad  

EU vedtok i 2004 et direktiv om tiltak mot kreftfarer i arbeidslivet.  

Det var såpass spinkle greier at europeisk fagbevegelse har ført en sammenhengende kampanje for å forbedre direktivet med mer effektive tiltak og med tiltak mot langt flere kreftfarlige stoffer. Bakgrunnen for kampanjen var at i EU dør 100.000 av kreft påført i arbeidslivet.  

Helt fram til i fjor klarte mektige industribransjer å blokkere alt framskritt på dette området. Begrunnelsen var tosidig. Effektive mottiltak ville være for dyre – og de ville ramme konkurranseevnen på verdensmarkedet. I prinsippet sto medlemsstatene stort sett fritt til å gjennomføre tiltak som gikk utover regelverket til EU. Men nasjonale særkrav møtte samme type motstand fra de aktuelle bransjene. De ville ikke bære tyngre byrder enn konkurrentene i andre EU-land. Det som måtte til, var derfor å forbedre det felles regelverket til EU. Det var det som gikk så tungt.  

I januar 2017 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv om å beskytte arbeidstakere mot kreftfare. Industrien har gjort sitt beste for å bagatellisere farene.

Den tok i bruk de samme metodene som var blitt brukt for å benekte helsefaren ved asbest, bly og tobakk.  

Effektiv lobby-innsats fra industrien retta seg for eksempel for å unnta dieseldamp. EU-kommisjonen var forbausende lydhør tatt i betraktning av at så mye som tre millioner arbeidere er utsatt for kreftfarlig dieseldamp.  

EU-parlamentet og EU-rådet (der statsråder fra de 28 medlemsstatene møtes) sto i utgangspunktet langt fra hverandre. I fjor sommer ble det derfor langvarige trialog-forhandlinger (forhandlinger mellom parlamentet, rådet og EU-kommisjonen) for å komme fram til et kompromiss.  

Det endte blant annet med at det innføres grenseverdier for konsentrasjonen av elleve kreftfarlige stoffer i lufta på arbeidsplasser. ETUC har satt som mål å få vedtatt bindende grenseverdier for 50 prioriterte kreftframkallende stoffer seinest i løpet av 2020.  

EU-parlamentet ville ha grenseverdien for krom VI satt til 0,001 mg/m3. EU-kommisjonen ville sette den til 0,025 eller 25 ganger så høyt. Kompromisset ble 0,005 mg/m3 etter en overgangsperiode på fem år med grenseverdien satt til 0,01 mg/m3.   En tilsvarende «løsning» gjaldt kreftfaren ved arbeid som utløser krystallinsk silisium-støv. Der ville EU-parlamentet ha en grenseverdi på 0,05 mg/m3 etter en overgangsperiode på ti år. Men EU-kommisjonen var ikke til å rikke: Grenseverdien skal være 0,1 mg/m3.  

Forskjellen er anslått til 2000 flere dødsfall hvert år.

Til gjengjeld hevdes det at sjøl med denne grenseverdien er kostnadene store, 60 millioner dollar året de neste 50 åra. ETUC anslår at fem millioner arbeidere utsettes for slikt silisum-støv.  

Grenseverdier kan være viktige, og her har arbeidsgiveren ansvaret for at de følges. Men to andre løsninger er sjølsagt å foretrekke. Kanskje fins det alternative stoffer som ikke er kreftfarlige, og kanskje er det mulig å holde kreftframkallende stoffer inne i et lukket system.  

Den viktigste forbedringen var likevel prinsippet om de som hadde vært utsatt for kreftfare, kan gis rett til helseovervåking livet ut. Det ser ut som om nasjonale helsemyndigheter «kan gi», ikke «skal gi». Per i dag gir EU-reglene dem bare rett til helseovervåking så lenge de er utsatt for kreftfare i jobben. Men her har nasjonale helsemyndigheter sjølsagt full rett til å gjøre som de vil.  

Et brennende, men omstridt tema, er såkalt reprotoksisk kreftfare. Det er faren for kreft i forbindelse med svangerskap, blant annet faren for abort, misdannelser på fosteret og framtidige helseproblem for mor og barn. På det området ble det ingen enighet – utover at en skal komme tilbake til det i 2019.  

Laurent Vogel fra forskningsinstituttet til ETUC har sammenfatta debattsituasjonen slik: «I EU-parlamentet ville et overveldende flertall (85 prosent) ha et større vern mot kreftfaren i arbeidslivet. Derimot var EU-rådet svært splitta. To land, Storbritannia og Polen, støtta EU-kommisjonen på alle punkter, mens et dusin land ville ha strengere krav. De øvrige la seg et sted imellom eller tok ikke standpunkt.  

Esther Lynch fra ledelsen av ETUC slo fast at endringene var en seier for europeisk fagbevegelse etter en årelang kamp: «Men det er vanskelig å tro at vi i det 21. århundret ser selskap maksimere profitten på bekostning av sin egen arbeidsstokk og framtidige generasjoner.  

EU-kommisjonen har de siste åra satt mye inn på å forenkle sin egen lovgivning. Begrunnelsen har først og fremst vært å lette byrdene for næringslivet. Forenklingsopplegget har gått under navnet «Refit» (Regulatory Fitness and Performance)   Refit tar særlig sikte på å redusere de administrative og finansielle byrdene som legges på små og mellomstore bedrifter. EU-kommisjonen gikk så langt at små og mellomstore bedrifter helt skulle fritas for å rapportere om arbeidsmiljøet sitt.   Nå er ikke små og mellomstore bedrifter det samme for EU som for oss i Norge. I EU dreier seg om bedrifter helt opp til 250 ansatte og med en omsetning på opptil 50 millioner euro. Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedriftene i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettinga i privat sektor.  

I oktober 2013 stoppa EU-kommisjonen arbeidet med nye grenseverdier for kreftframkallende med direkte henvisning til Refit-prosjektet. Ekstra problematisk ble det da europeisk forskning kunne dokumentere at kreftfaren er størst i de små bedriftene.  

Den svenske regjeringen konkluderte derfor i sin sammenfatning om kreftdirektivet: «Regelförenkling ska ske med beaktande av en hög skyddsnivå och ska inte leda till lägre skyddsnivåer Alla har rätt till en god arbetsmiljö, oavsett arbetsgivarens storlek.

(publisert i Klassekampen)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode