Annet

Den nordiske modellen er under angrep

Den nordiske modellen er under angrep

Angrepene på den nordiske arbeidslivsmodellen øker, også i Norge, utdyper Knut Arne Sanden i denne kronikken gjennom et historisk overblikk.

"Hva er så den nordiske modellen som gjør at de nordiske landene skårer så høyt på så mange parametere?

Sterke fagforeninger som kan inngå forpliktende og fornuftige avtaler med sterke arbeidsgiversammenslutninger. Et skattesystem som virker inntektsutjevnende og som oppleves rettferdig, og ikke minst det lille ordet TILLIT. Det fordrer at det er tillit på begge sider av (b) ordet. Tillit bygges ikke på en dag, men kan rives ned på kort tid.

Først tok de borgerlige velferdsstaten, det vil si opphavs- og eiendomsretten til den. Nå er det ute etter å svekke den nordiske arbeidslivsmodellen.

Hvem snakker jeg om som gradvis bygger ned og svekker den norske modellen? Det er høyresiden, som i de siste årene i alle nordiske land har begynt å påberope seg æren for velferdsstaten. Tenketanken Civita driver et hardkjør på dette. Nå er det den nordiske modellen som skal svekkes, men det snakkes det ikke høyt om," skriver Knut Arne Sanden, leder av LO-kontoret i Brussel. Les hele artikkelen nedenfor.

 

Den nordiske modellen er under angrep

Angrepene på den nordiske arbeidslivsmodellen øker, også i Norge, utdyper Knut Arne Sanden i denne kronikken gjennom et historisk overblikk.

Av: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Hva er så den nordiske modellen som gjør at de nordiske landene skårer så høyt på så mange parametere?   Sterke fagforeninger som kan inngå forpliktende og fornuftige avtaler med sterke arbeidsgiversammenslutninger. Et skattesystem som virker inntektsutjevnende og som oppleves rettferdig, og ikke minst det lille ordet TILLIT. Det fordrer at det er tillit på begge sider av (b) ordet. Tillit bygges ikke på en dag, men kan rives ned på kort tid.   Først tok de borgerlige velferdsstaten, det vil si opphavs- og eiendomsretten til den. Nå er det ute etter å svekke den nordiske arbeidslivsmodellen.   Hvem snakker jeg om som gradvis bygger ned og svekker den norske modellen? Det er høyresiden, som i de siste årene i alle nordiske land har begynt å påberope seg æren for velferdsstaten. Tenketanken Civita driver et hardkjør på dette. Nå er det den nordiske modellen som skal svekkes, men det snakkes det ikke høyt om.   Både den norske og danske statsminister deltok på årets toppmøte i Davos og der skrøt begge høyt av hvor fin den var, den norske og den danske modellen. Men tror de selv på hva de sier?

I praksis gjør de helt motsatt.

Dette er noen eksempler:

Kutt i lønnsgarantiordningen ved konkurs

Kutt i ledighetstrygdens ferietillegg

Lengre ventetid for dagpenger

Skatt på sluttvederlag

Økt skatt for pendlerne

Frysing av fagforeningsfradraget

Økte avgifter, nå også på dødsattest

Lettere å ansette midlertidig

Økte grenser for nattarbeid

Fjernet kollektiv søksmålsrett for fagforeninger.

Grønt lys for et uorganisert arbeidsliv

Alt dette rammer folk flest, delvis for å få plass til skatteletter for de som har nok fra før.

De første spirene til offentlige velferdsordninger kom under kansler Otto von Bismarck som innførte de første stønadsordningene i 1880 i det gamle Tyskland, das Deutsche Reich. Men det var mest for å holde arbeiderklassen borte fra kommunismen, fagforeninger og annet styggedom som kunne true den tyske borgerligheten. Bismarck-lovene var basert på innbetalinger fra den yrkesaktive mannen (ingen kvinner arbeidet). Ordningen ga en beskjeden støtte til mannen i familien som arbeidet og var "brødgiveren" for kona og stadig flere barn som ofte gikk sultne. Hvis han ble syk eller mistet arbeidet fikk han en liten understøttelse for at familien ikke skulle sulte enda mer. Slik holdt han seg i ro, håpet man.

Mens nasjonalismen florerte i Europa var det vanskelig å unngå kriger, noe som har preget denne verdensdelen nesten siden tidenes morgen. I 1914 kom "The Great War" som britene kalte den. Hva som skulle være så "great" med at millioner av unge menn, nærmest gutter, fra arbeiderklassen skulle blø seg i hjel i våte og leirefylte skyttergraver for en fjern konge og et fjernt fedreland, er for meg ganske så uforståelig.

Da blodbadet endelig stoppet og Russland hadde opplevd revolusjonen, var tilbakebetalingstiden til arbeidsklassen kommet.

De hadde gitt sitt blod, sine legemsdeler og sitt liv for en sak som ikke hadde noen som helst mening, bortsett kanskje for noen konger og keisere som styrte Europa.

I 1919 kom den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO på plass som et bolverk mot bolsjevikene. Da kom det i en rekke land retten til en ukes ferie, 8 timers arbeidsdag og bedre boliger. Noe måtte man jo tilby folket uten stemmerett, hvis ikke ville revolusjonen spise sine uvalgte myndigheter.

Så kom den økonomiske krisen, de harde trettiåra. De gjorde ting enda verre og utløste en enda sterkere nasjonalisme og fattigdom. Løsningen syntes uunngåelig: en ny krig.

I mellomtiden bygget man, i første rekke i de skandinaviske nasjoner, opp det som etter hvert skulle bli en velfungerende velferdsstat. Den kom ikke drivende på en fjøl. Den kom etter kamp, langvarig arbeidskamp, fra en samlet fagbevegelse. Det var så ille at arbeidsgiverne måtte strekke hendene i været og rett og slett gi seg. "Fredsplikten" ble innført mellom tariffoppgjørene. Grunnsteinen i den nordiske modellen er en sterk, samlet fagbevegelse som er ansvarlig og har et helhetssyn på samfunnet.

LO "solgte" streikeretten for to eller tre år ad gangen, ikke for noen sølvpenger, men for å få forhandlingsrett og bedre forhold.

LO-leder Hans Christian Gabrielsen sa på årets LO-kongress at den norske modellen er bygget på tillit. Hvis du leser det ordet bakfra så er det likt. Tillit må skapes på begge sider. Hvis ikke fungerer det ikke. Det kan føyes til at tillit bygges gradvis og langsomt, men kan rives fort ned igjen. Det er ting som tyder på at det er i ferd med å skje nå.

Den annen verdenskrig bidro positivt til økt tillit i det norske samfunn, da man fant ut at man hadde større felles interesser enn ulike.

"Gutta på skauen" var ikke bare overklassegutter som hadde kjedet seg på Oslo Vest.

Det var mange vanlige arbeidsfolk som også bidro, som min far, men det ble ikke laget filmer om deres innsats.

Gjenoppbyggingen skjedde først i regi av samlingsregjeringen, deretter dominerte Arbeiderpartiet politikken. I Storbritannia hadde Lord Beveridge under Blitzkrigen laget en hvitbok for allmenne/universelle velferdsytelser til den dagen freden kom. Trygdeytelser skulle være basert på en allmenn skatt og alle hadde rettigheter, også de utenfor arbeidslivet. Dette prinsippet finner vi igjen i den/de nordiske modellene i dag, selv om noen skriker etter behovsprøvd barnetrygd.

Innsatsen var formidabel i alle land etter krigen. Norge ble bygget sten på sten, velferden ble utviklet og LOs medlemstall vokste år for år til tross for at LO ofte holdt igjen i lønnsdannelsen. Arbeidsgiverne måtte innse at en mot to ikke var en god sits. Dessuten merket man at det nye samarbeidsklimaet som kom inn i arbeidslivet med produktivitetsutvalg, bedriftsutvalg og senere styrerepresentasjon, var gunstig for produktiviteten og for overskuddet. At dette måtte deles på en rimelig måte var egentlig ganske innlysende, i hvert fall den gang på 1950- og frem til - 90 tallet. Folketrygden kom mot Høyres vilje som så mange andre reformer. Når de så at det ble populært ble de for og krevde sågar farskapet. Suksesser får mange fedre. Nederlaget kjenner ingen.

Men nå i dag begynner det å bli annerledes. Den velfungerende norske/nordiske modellen skårer høyt på de fleste parametere som likestilling, små lønnsforskjeller, høy utdanning til mange, velfungerende politiske systemer og sågar lykke, kanskje med unntak av Finland når det gjelder det siste. Nå har de finske arbeidsgiverne trukket seg ut av de sentrale tariffoppgjør og følger dermed den svenske linjen fra 1980-tallet. Da ble de svenske arbeidsgiverne sterkt imponert av Reagans ideer og der passet det ikke med trepartisme. Svensk Arbeidsgiverforening gikk ut av nesten alle statlige komiteer hvor de satt sammen med LO. LOs makt ble samtidig kraftig redusert, noe som kanskje var meningen.

Men det er nå det begynner å butte i mot, også for Norge? Hvor ble det av alle gutta?

Globaliseringen krever sitt, bedrifter kan flytte og få tilgang til billigere arbeidstakere. Pensumet på Handelshøyskolen og BI gir ingen informasjon om hvordan det norske arbeidslivet egentlig har fungert. Der triller nye ledere ut med amerikanske ideer om Human Relations Management i hodet og som aldri har forstått genialiteten i det svenskene kaller "samforstånd". Hovedavtalen LO-NHO om samarbeid i bedriften er ikke en gang pensum.

Økte lønnsforskjeller er heller ikke så farlig fordi vi har jo fortsatt tillit til hverandre? Eller har vi ikke det og kan stemme FrP i stedet?

Opsjoner og bonuser er nødvendig for at ledere orker å gå på jobb.

De andre får nøye seg med fastlønn eller lav og senket ledighetstrygd slik at de presses til å finne seg en jobb. Reguleringen av arbeidsmarkedet som sikret folk fast jobb og inntekt og dermed en mulighet til å få lån til egen bolig og stifte egen familie, er heller ikke så viktig lenger. At den sosiale boligbyggingen er lukket og låst ned, bidrar heller ikke til at man deler godene. Ungdom vil oppleve at de ikke får det bedre enn sine foreldre, slik det har vært normalt de siste to-tre generasjoner.

Nå roses den nordiske modellen opp i hele verden av folk som ikke aner hva de snakker om. Den franske presidenten Emmanuel Macron er tillagt å ha et nordisk forbilde i arbeidslivet. Andre ledere lefler også med den, men de vil ikke sette seg inn i den, ei heller bruke de pengene som er nødvendig for å skape sikkerhet og fleksibilitet på en gang.

De sitter i restauranten og skryter av maten, men gidder ikke gå inn på kjøkkenet for å se hvordan den lages.

Da blir det bare mer fleksibilitet.  Det Macron gjør i praksis er å fjerne den sentrale forhandlingsretten i et land der bare 9 prosent er organisert og det mest i offentlig sektor. I bedrifter med færre enn 50 ansatte vil i realiteten arbeidsgiverne bestemme det meste. Det er et ekko av EUs lønnspolitikk om å desentralisere lønnsdannelsen ned på et nivå der fagbevegelsen står svakt.

Verkstedoverenskomsten av 1907 mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforening var en milepæl i norsk arbeidsliv på linje med Hovedavtalen som kom til i 1935. Det var en minstelønnsavtale som ingen kunne underby, men tillot bedre ordninger lokalt.

Når man fjerner eller svekker slike sentrale avtaler graver man forsiktig den norske modellen ned. Det skrapes litt her og høvles litt der, langsomt slik at endringene skjer umerkelig over tid. Årets statsbudsjett bare bekrefter dette. Litt mindre i dagpenger, litt mindre pendlerfradrag, litt mindre brakkekostgodtgjørelse, alltid litt mindre til "folk flest". Et statsbudsjett som kan oppsummeres i ett ord: SMÅLIGHET.

Årets tariffoppgjør bekrefter på den ene siden at den norske modellen mellom partene er intakt. Men fortsetter den politiske innblandingen kan den norske/nordiske modellen for alle praktiske formål en dag være borte, dersom det ikke tas et alvorlig krafttak for å stoppe erosjonen.

Det burde bekymre arbeidsgiverne også, i hvert fall de seriøse som taper i den illojale konkurransen. Nylig måtte LO forbundet NNN organisere en streik for å få tariffavtale. Nå er bedriften slått konkurs av eierne og gjenoppstartet, men uten de som organiserte seg. Det er sjelden kost i norsk arbeidsliv og er et dårlig tegn. Men et tegn i tiden, et faresignal, ett omen er det dessverre.

Hvis utviklingen ikke stoppes og snus, kan våre etterfølgere kanskje måtte legge ned blomster på graven.

Her hviler den norske modellen.

R.I.P.

Rest in Pieces.

Høyt var du elsket,

Dypt er du savnet.


Kommentarer   

0 #1 Sissel Torsæter 10-05-2018 20:03
Nettopp - Høyresida tar æren for den nordiske modellen samtidig som de angriper og nedbygget den? Mitt spørsmål og undring er hva gjør AP ifht denne nedbygginga av modellen? AP stemme er blitt tausere og tausere, nesten helt usynlige. Hvorfor sloss de ikke for å bevare modellen? Det skremmer meg mest?
0 #2 Nina Egedius 10-05-2018 20:05
Høyresida må bare glemme å ta æren for en velferdsmodell de ikke selv stemte for i sin tid. Høyre er kjent for, historisk, å stemme i mot alt som måtte være fremskritt for vanlige arbeidsfolk. De er livredd for å miste kontrollen over pengebunken, livredd for at folk på grasrota skal ha det for godt.
På den annen side er jeg enig med deg, Sissel Torsæter, hva gjør AP for å stå i mot og slåss for å bevare velferdsmodellen?
Støre, din stemme må bli sterkere, tøffere, du må ikke vakle. Du må være en tydelig leder. Du må ikke la deg avlede av bedritne personangrep fra Frp og andre. Du må vise STYRKE og solid LEDERSKAP. Det er det folk venter på. Ta styring. Vær en leder med autoritet. Slå ned personangrep med én gang.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode