Annet

Dag Seierstad: Kamp om reiseutgiftene

Dag Seierstad: Kamp om reiseutgiftene

Heretter blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU, skriver Dag Seierstad.

"På møte 11. oktober bøyde Tariffnemnda seg for «løsningen» til ESA: Utgifter til reise, kost og losji skal bare dekkes for reiser innen Norge. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere sjøl dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå. LOs medlem i Tariffnemnda stemte mot vedtaket på dette punktet.

Vedtaket til Tariffnemnda rammer i første omgang arbeidsinnvandrere fra EU- og EØS-land. De har ikke rett på å få dekket utgiftene ved reiser fra hjemlandet til arbeidssted i Norge. Det betyr at det blir billigere for arbeidsgivere å ta i bruk arbeidskraft fra EU- og EØS-land enn det har vært til nå.

Andre virkninger kan bli mer uberegnelige. I den allmenngjorte tariffavtalen for verftsindustrien står det at verftet har ansvar for å påse at «underleverandører har arbeidsavtale med sine ansatte som sikrer at overenskomstens vilkår for minstelønn, overtidsgodtgjørelse, arbeidstid og reisebestemmelser blir ivaretatt». Noe slikt står ikke i tariffavtalene i andre bransjer der utgiftene til reise, kost og losji skal dekkes. Der kan det bli verre å sikre at underleverandører som har henta sine ansatte utenlands, overholder rettigheter som ikke er nevnt i arbeidsavtalen med de ansatte.

Vedtaket i Tariffnemnda er direkte i strid med konklusjonen til Høyesterett fra 2013. Det hjelper ikke. Tariffnemndas vedtak er endelige. Vedtak der kan ikke ankes. De to siste LO-kongressene, den i 2013 og den i 2017, fatta vedtak om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler». Begge ganger var vedtaka enstemmige. Med vedtaket sitt setter Tariffnemnda dermed to viktige prinsipp til side: Ved at nemnda godtar at norske tariffavtaler må vike for EU-regler og ved at den ikke anerkjenner Høyesterett som øverste rettsinstans i Norge.

Hvor lenge skal vi bøye oss så djupt?" spør Dag Seierstad. Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Kamp om reiseutgiftene

Av Dag Seierstad

Hvem skal dekke reise, kost og losji hvis du bor i Polen og har jobb i Norge?

Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Ei Tariffnemnd – der NHO og LO er med – kan vedta at en tariffavtale skal gjelde for alle som jobber innafor en bestemt bransje som er særlig utsatt for sosial dumping.

I 2008 fikk Fellesforbundet allmenngjort tariffavtalene innen skips- og verkstedindustrien. I tillegg til minstelønna skulle bedriftene dekke utgiftene til reise, kost og losji ved reiser til og fra arbeidsstedet.

Vår første landsomfattende tariffavtale, jern- og metallavtalen fra 1907. fastslo at slik skulle det være: utgifter til reise, kost og losji ved reiser i arbeidet skulle dekkes av arbeidsgiveren.

Slik vil ikke NHO ha det. I 2009 gikk ei gruppe på ni verft, med støtte fra NHO og Norsk industri, til sak mot staten for å få dømt deler av den nye allmenngjøringa ulovlig. De hevda at det var bare minstelønna som kunne allmenngjøres, ikke det å dekke utgiftene til reise, kost og losji for ansatte.

Verftene og NHO tapte både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Men lagmannsretten sendte først saka videre til Efta-domstolen for å få avklart forholdet til EØS-retten.

Efta-domstolen ga uttrykk for at de aktuelle tilleggene til minstelønna antakelig var i strid med EØS-regler. Borgarting lagmannsrett var ikke enig i det og ga full støtte til Fellesforbundet og LO. Dermed ble saka anka videre til Høyesterett.

Høyesterett ba om råd fra Esa, overvåkingsorganet for EØS-avtalen, men fulgte ikke rådet. Esa mente at utgiftene til reise, kost og losji ikke er del av den minstelønna som kan allmenngjøres, mens Høyesterett i 2013 godkjente de allmenngjorte tariffavtalene for verftsindustrien, byggebransjen og renholdsbransjen – til dels med klart offensive argumenter: Hvis NHO skulle få medhold, ville det redusere samfunnsnytten av den såkalte frontfagsmodellen ved lønnsoppgjør, gitt dårligere samarbeidsklima i arbeidslivet, ført til lavere organisasjonsgrad både blant arbeidstakere og arbeidsgivere og til større lønnsforskjeller.

Verftene og NHO ga seg likevel ikke. De reiste klagesak for Esa. I oktober 2016 kom svaret fra Esa: Dommen i Høyesterett er i strid med EU-reglene om fri flyt av tjenester og med utsendingsdirektivet. Esa ville derfor reise sak for Efta-domstolen, den domstolen som i jussens verden har det siste ordet om hvordan EØS-avtalen skal forstås.

Høyre/Frp-regjeringa hadde i alle faser gitt full støtte til LO sitt syn. I et brev til Esa i september 2015 gjorde regjeringa det klart at denne konflikten er «den viktigste og mest politisk sensitive siden EØS-avtalen trådte i kraft»

I 2015 delte landsmøtet i Fellesforbundet seg på midten over et forslag om at Fellesforbundet «kan ikke se seg tjent med at EØS-avtalen videreføres» dersom Esa vinner fram i tre konkrete saker, der denne verftssaka var én av dem. Forslaget falt med 226 mot 229 stemmer.

Regjeringa innså at en domfellelse ville provosere fagbevegelsen så mye at den ville få Esa med på at «partene i arbeidslivet» i 2018 skulle finne en løsning som Esa og Efta-domstolen kunne godta.

I januar 2017 sendte regjeringa derfor et brev til Efta-domstolen der den foreslo en helt annen «løsning» enn en domfellelse. Forslaget var at partene i arbeidslivet, LO og NHO, i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2018, skulle bli enige om hvordan tariffavtalen for verftsbransjen kunne endres for at den ikke skulle stride mot EØS-avtalen.

Nå nådde ikke forhandlerne til LO og NHO fram til noen «løsning» ved tariffoppgjøret i vår. Esa sendte derfor – så nylig som 27. september – et brev til Arbeidsdepartementet der om at utgiftsdekning til reise, kost og losji bare kan allmenngjøres ved reiser innen Norges grenser.

På møte 11. oktober bøyde Tariffnemnda seg for «løsningen» til Esa: Utgifter til reise, kost og losji skal bare dekkes for reiser innen Norge. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere sjøl dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå. LOs medlem i Tariffnemnda stemte mot vedtaket på dette punktet.

Vedtaket til Tariffnemnda rammer i første omgang arbeidsinnvandrere fra EU- og EØS-land. De har ikke rett på å få dekket utgiftene ved reiser fra hjemlandet til arbeidssted i Norge. Det betyr at det blir billigere for arbeidsgivere å ta i bruk arbeidskraft fra EU- og EØS-land enn det har vært til nå.

Andre virkninger kan bli mer uberegnelige. I den allmenngjorte tariffavtalen for verftsindustrien står det at verftet har ansvar for å påse at «underleverandører har arbeidsavtale med sine ansatte som sikrer at overenskomstens vilkår for minstelønn, overtidsgodtgjørelse, arbeidstid og reisebestemmelser blir ivaretatt»

Noe slikt står ikke i tariffavtalene i andre bransjer der utgiftene til reise, kost og losji skal dekkes. Der kan det bli verre å sikre at underleverandører som har henta sine ansatte utenlands, overholder rettigheter som ikke er nevnt i arbeidsavtalen med de ansatte.

Vedtaket i Tariffnemnda er direkte i strid med konklusjonen til Høyesterett fra 2013. Det hjelper ikke. Tariffnemndas vedtak er endelige. Vedtak der kan ikke ankes.

De to siste LO-kongressene, den i 2013 og den i 2017, fatta vedtak om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler». Begge ganger var vedtaka enstemmige.

Med vedtaket sitt setter Tariffnemnda dermed to viktige prinsipp til side: Ved at nemnda godtar at norske tariffavtaler må vike for EU-regler og ved at den ikke anerkjenner Høyesterett som øverste rettsinstans i Norge.

Hvor lenge skal vi bøye oss så djupt?

(publisert i Klassekampen)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode