Annet
Huseier, men også borger
Hvis Huseiernes Landsforbund også skal ivareta mine interesser vil jeg bli betraktet som borger og innbygger i kommunen, og ikke bli redusert til en kunde. Som huseier er jeg ikke bare opptatt av hva jeg betaler i kommunale avgifter knyttet til min egen bolig, men også av hvordan naboer eller venner som bor i leiegård eller borettslag har det. Som huseier skal jeg ikke bare bo, men leve. Jeg trenger helsetjenester, kollektivtrafikk, kultur og utdanningstilbud. Jeg har interesse i at kommunen i sin iver etter å vinne NM i skatte- og avgiftslettelser ikke lar offentlige velferdsanlegg forfalle (les: Tøyenbadet).
Jeg er avhengig av at den organisasjon jeg er medlem av (Huseiernes Landsforbund) ser at jeg som huseier og innbygger i Oslo er avhengig av felleskapstenkning og offentlig finansierte samfunnsløsninger, skriver Ivar Johansen.
Huseier, men også borger
Av Ivar Johansen, huseier og bystyremedlem i Oslo for SV
Huseiernes Landsforbund (HL) har gjennomført sin årlige undersøkelse av kommunale gebyrer innenfor områdene vann, kloakk, renovasjon og feiing. Det legges opp til et Norges-mesterskap på hvilken kommune som har de laveste gebyrene. Oslo vant, mens Hvaler er på jumboplass.
Men som huseier – og innbygger – i Oslo er ikke jeg primært opptatt av lavest mulig kommunale gebyrer. Hvis hovedmålet er å redusere kostnader kjenner vi i alle fall en metode for å oppnå det: nedlegg deler av tilbudet eller demp på kravet til kvalitet Jeg er først og fremst opptatt av å få kvalitativt gode, og tilstrekkelige, offentlige tjenester. Det er bra at Huseiernes Landsforbund har fokus på kostnadsnivå i offentlig sektor, men uten å se på sammenhengen mellom pris og kvalitet blir undersøkelsen fra forbundet helt uten mening.
To eksempler:
Betydelige vannlekkasjer
Oslo er av en av landets billigste kommuner hva gjelder vanngebyr. Men samtidig vet vi at en fort kan spare seg til fant. Oslos vann og kloakknett lekker betydelig, om enn ikke så mye som før. Vannproduksjon koster. Da er det forsmedlig at nærmere 25 prosent av vannproduksjonen (25 millioner kubikkmeter årlig) forsvinner gjennom rusthull og sprukne ledninger fordi lave gebyrer gir utilstrekkelige midler til å rehabilitering og fornyelse av nettet. Oslo Vann- og Avløpsetat burde brukt 70 millioner kroner pr. år for å holde tritt, men har over flere år bare hatt tilgjengelig 45.
Vann er en knapphetsressurs, og vannøkonomisering er viktig. Det betyr å tette lekkasjer i kommunale vannledninger, innføre ordninger med vannmålere hos bedrifts- og husholdningsabonnenter og legge til rette for oppsamling av regnvann til hagebruk.
SV ønsker at den enkelte husstand i større grad skal betale for sitt reelle forbruk ved at den som ønsker å spare på vannet får lavere kommunale vannutgifter. Dette er viktigere enn det generelle avgiftsnivået.
Oslo en miljøsinke
Oslo er av kommunene som økte renovasjonsavgiftene minst fra 2003 til 2004. For 2003 ble den ikke økt i det hele tatt. Men som huseier er jeg også opptatt av kvaliteten på renovasjon. For eksempel kildesortering. Mens hver husstand i mange andre storkommuner har egne beholdere for papir, plast, matavfall og farlig avfall er vi i Oslo rene sinker. Her har den enkelte husstand kun én beholder for papir - og én for resten av søppelet. Jeg ville ikke hatt noe imot noe økte renovasjonsavgifter for å få en mer miljøvennlig avfallshåndtering i hovedstaden.
Sviktende miljøinnsats skyver kostnader og belastninger over på kommende generasjoner. Og HLs ensidige fokus på kommunale avgifter kan føre til press på nedbygging av offentlige tjenester. Det er heller ikke gratis. Det betyr bare at jeg som huseier må kjøpe de samme tjenester på individuell basis. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv er det trolig dette dyrere.
Fellesskapsfinansiering
Kommunale avgifter er en felleskapsfinansiering av oppgaver som mest hensiktsmessig blir løst av storsamfunnet.
Forskeren Håkon Lorentzen hadde i Dagsavisen forleden en utmerket beskrivelse av den arena Huseiernes Landsforbunds Norges-mesterskap i avgiftsreduksjoner er en del av:
"De siste 10 – 15 årene har velferdsstaten endret sitt syn på samfunnets borgere og dem som mottar offentlige tjenester. Fra å være et folk av vel fungerende medborgere og ikke fullt så vel fungerende klienter, er vi nå blitt brukere eller forbrukere. Vi skal handle velferdstjenester på samme måte som vi kjøper forbruksvarer. Som visjon innebærer IKEA-staten en fundamental omforming av folks samfunnsroller.
Som kunder eller brukere er våre behov private, vi forholder oss til markedet og ikke til de andre. Vi mister interessen for helheten, og vi blir likegyldige til hva andre får, bare vi får vårt. Brukerkulturen oppløser interessen for politikken og reduserer oss til grupper av forbrukere. Bilistene klager på bensinprisen, strømkundene på strømprisen. Mobiltelefonistene er på hvileløs leting etter lave priser. Samfunnssolidariteten – evnen til å stille seg bak svake gruppers interesser – svinner som snø i vårløsningen. Ingen får nye venner på IKEA.”
Hvis Huseiernes Landsforbund også skal ivareta mine interesser vil jeg bli betraktet som borger og innbygger i kommunen, og ikke bli redusert til en kunde. Som huseier er jeg ikke bare opptatt av hva jeg betaler i kommunale avgifter knyttet til min egen bolig, men også av hvordan naboer eller venner som bor i leiegård eller borettslag har det. Som huseier skal jeg ikke bare bo, men leve. Jeg trenger helsetjenester, kollektivtrafikk, kultur og utdanningstilbud. Jeg har interesse i at kommunen i sin iver etter å vinne NM i skatte- og avgiftslettelser ikke lar offentlige velferdsanlegg forfalle (les: Tøyenbadet).
Jeg er avhengig av at den organisasjon jeg er medlem av (Huseiernes Landsforbund) ser at jeg som huseier og innbygger i Oslo er avhengig av felleskapstenkning og offentlig finansierte samfunnsløsninger.
Trykket i
Bladet Huseieren (Huseiernes Landsforbund) nr. 4- 2004
Avisa Klassekampen 11. aug. 2004