Åpenhet

Taushetskulturen i Oslo-skolen

Taushetskulturen i Oslo-skolen

Osloskolen preges av en taushetskultur. Osloskolens ansatte har et tydelig inntrykk av at det er ønskelig at de holder kjeft. I alle fall dersom det handler om systemkritikk eller er faktainformasjon som gir er annet bilde av Osloskolen enn det etatsledelsens ønsker å skape.   Debatt-klimaet og debattform er selvsagt av betydning.

Aktørene kan her bidra konstruktivt: Jeg forutsetter at ledelsen ved Ulsrud har dette som et naturlig tema når det gjennomføres medarbeidersamtaler med de ansatte. Ta snarlig en slik kollegial samtale med Malkenes. Osloskolen er på vei mot en tillitsbasert ledelse, og her har skoleledelsen et særlig ansvar. Simon Malkenes kan selv bidra ved etter Dagsnytt18-innslaget å gå i en konstruktiv dialog med sin klasse om hendelsen og bakgrunnen for denne.  

Deretter kan Malkenes-saken legges død. Men hendelsen krever at vi setter inn tiltak for å sikre ytringsfrihetens vilkår i Oslo-skolen.  

Lærerne skal først og fremst ha sin lojalitet hos elevene, men naturligvis også lojalitet til sitt fag, sine kolleger og skoleledelsen. Men lojalitet betyr ikke taushet, og lydighet betyr ikke underkastelse.  

Hvordan Ulsrud-ledelsen og Utdanningsetatens ledelse håndterer Malkenes-saken er nå selve testen på om Oslo-lærerne har en reell ytringsfrihet. Som folkevalgt er min forventning krystall-klar: Personalforføyninger mot Simon Malkenes er helt uakseptabelt, skriver jeg blant annet.  Les også: Du har kollegene i ryggen, Malkenes.

Les hele teksten under "les mer."

Folkevalgte må ha god tilgang til faktainformasjon

Folkevalgt må ha god tilgang til faktainformasjon

I Rådhuset er det et begrep om "tanta til Østen." Dette var en beskrivelse av at tanta til daværende folkevalgte og bystyremedlem Sigurd Østen (Høyre) fikk faktainformasjon fra kommunale etater som den folkevalgte selv ikke fikk dersom bystyremedlemmet henvendte seg direkte til de samme etater.

Det er selvsagt viktig at byens øverste folkevalgte har minst like god – og rask - tilgang til faktainformasjon fra byens etater og virksomheter som presse og offentlighet for øvrig. Ofte er det raskt behov for å sjekke ut et en opplysning eller rykte som verserer, og da er det klokt at dette kan kontrolleres før jeg f.eks. uttaler meg i media.

For mange år siden vedtok derfor bystyret at følgende skulle være en del av reglementet for folkevalgtes innsynsrett: "Kommunens virksomheter skal så langt det er praktisk og arbeidsmessig mulig hjelpe bystyrets medlemmer med alle foreliggende faktaopplysninger. Partigrupper og enkeltrepresentanter kan henvende seg direkte til disse. I den utstrekning enkelthenvendelser representerer en arbeidsmessig belastning av betydning eller innebærer politiske vurderinger, tar virksomhetene dette opp med byrådet."

Fra bystyresiden opplever vi av og til at virksomhetene ikke er seg dette bevisst, og det der derfor klokt når byrådslederen nå har sendt ut en påminning om dette til virksomhetene.

Oslo: En mer åpen kommunal forvaltning

Oslo: En mer åpen kommunal forvaltning

I gårsdagens bystyremøte drøftet vi spørsmålet om offentlighet i Oslo kommune. I den sammenheng brukte jeg også min egen historie:

Gjennom mange år var jeg i en massiv drakamp med statsapparatet fordi jeg sloss for større åpenhet enn det øvrigheta aksepterte. Over flere år tilbragte jeg mange måneder i rettssalene, og i et par måneder i fengsel i Åkebergveien. I den siste saken ble jeg frikjent av Høyesterett, etter mange rettsrunder. Høyesterett mente opplysningene jeg offentliggjorde ikke var hemmeligheter. Og i dag finnes mesteparten av disse opplysningene tilgjengelig på internett.

Og det er dette som er parallellen til saken om hvorvidt Oslo kommune bør ha egne regler for offentlighet.

Oslo kommune har aldri hatt noen reell åpenhetskultur. Joda, vi har i og for seg hatt mange gode vedtak, instrukser og sånt, men som i saksområdet med ansattes ytringsfrihet: reglene sier at de ansatte har rett til å ytre seg, men kulturen er allikevel slik at: Du har lov til å ytre deg, men du gjør allikevel klokest i å holde kjeft. Det rødgrønne byrådet er tydelig på at sånn skal vi ikke ha det.

Jeg har ofte sagt, selvsagt litt tabloidisert, at bevisstheten om åpenhet er større i Forsvarsstaben enn i Oslo kommune. Typisk nok: Oslos regler om offentlighet som vi i dag skroter er for lengst forbigått av en relativt offensiv offentlighetslov. Staten har lagt milelangt foran oss. Egne kommunale regler har derfor har derfor bare rotet det til, og sånn sett undergravet en offensiv praksis.

Det viktige er ikke vakre programerklæringer men praktisk politikk.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor.

Lojalitet og ytringsfrihet: Dilemmaer i profesjonsetikken

Lojalitet og ytringsfrihet: Dilemmaer i profesjonsetikken

Spennende innspill fra Paul Leer-Salvesen, teolog og professor ved Universitetet i Agder, om ansattes ytringsfrihet. Et av hans perspektiver er:

- Lydigheten er blind og intuitiv og bejaende

- Lydighet innebærer å oppgi autonomi

- Lojaliteten er kritisk, reflekterende og kan også innebære protest

- Alle arbeidsplasser har noen situasjoner som kaller på lydighet

- Ingen arbeidsplasser er av en slik art at lojalitet alltid er det samme som lydighet

Er lojalitet ensbetydende med lydighet? Bør man trofast følge leders bestemmelse eller er et kritisk blikk og i ytterste konsekvens varsling også en form for lojalitet? Fins det situasjoner hvor man kan være mest lojal ved å utvise ulydighet?

Se hans PowerPointer fra en innledning i Utdanningsforbundet.

Oslo kommune: Åpenhetskultur, ikke mer regelverk

Oslo kommune: Åpenhetskultur, ikke mer regelverk

Oslo kommunes regelverk for åpenhet og offentlighet er akterutseilt av en langt bedre nasjonal lovgivning. Det er derfor helt naturlig å skrote Oslos regelverk, slik at dette ikke blir et verktøy som bidrar til det motsatte: mindre åpenhet. Og jeg er enig med byrådet i at det ikke nødvendigvis er behov for ytterligere regler.

Det er en kultur som må endres. Det krever at byens politiske ledelse er i front. Det skjer ved at byrådet har en offensiv åpenhetsholdning i sin egen praksis, og med et tydelig signal overfor etater og virksomheter.

Som en nødvendig øvelse for å sjekke ut at byrådet er på rett vei i sitt forslag fikk jeg finanskomiteen til å initiere at Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening ga en uttalelse til bystyrets behandling av byrådets forslag om å oppheve kommunens regelverk.

Presseorganisasjonene har gitt et svært grundig og nyttig innspill, som byrådet har kommentert.

Byrådet understreker i sin kommentar at «forslag om å oppheve regler om offentlighet for kommunen ikke må forstås som en nedprioritering av arbeidet med åpenhet og innsyn. I det politiske grunnlaget for byrådet fremkommer det tydelig at byrådet har svært høye ambisjoner for åpenhet og lokaldemokrati. Byrådet vil at kommunen skal være mer åpen og gjennomsiktig. Budsjetter og kommunale dokumenter skal være forståelige, og folk skal ha innsyn i saker som behandles i demokratiske organer. Åpenhet gir innbyggerne innsyn i hvordan kommunen forvalter fellesskapets verdier, og er viktig for å ivareta mindretallets interesser.»

Presseorganisasjonenes innspill, med byrådets kommentar, er vel verdt å lese.

Tillitsvalgt Stine Westrum: Diskusjon og debatt bringer verden framover

Tillitsvalgt Stine Westrum: Diskusjon og debatt bringer verden framover

Stine Westrum, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Velferdsetaten er tydelig:

"Faglig uenighet skal som hovedregel diskuteres internt. Det var beskjeden de ansatte i Velferdsetaten i Oslo kommune fikk før. Jeg vet ikke hva de var redde for? Etter min vurdering bringer diskusjon og debatt verden framover. Det å kunne ytre seg er en sentral rett, som selvsagt også må gjelde kommunalt ansatte. Så får vi stole på at medarbeidere også tar ytringsansvar.

En stor del av Velferdsetatens virke er rusomsorg. Det ville vært underlig om alle ansatte i skadereduksjon, omsorg, rehabilitering og ettervern til enhver tid ville ment det samme.  Det er naturlig at ulike profesjoner og tradisjoner får prege den faglige diskusjonen. Det er denne forskjelligheten som gir bredde til feltet, og utfyller hverandre. Om vi kan ikke kan ha meningsutvekslinger og refleksjon i det offentlige rom, stivner debatten. Faglig uenighet er ikke farlig. Det betyr bare at vi kan lære av hverandre, være åpne for andre innfallsvinkler og utvikle nye fagtradisjoner.

Det er ikke bare innafor den faglige diskusjonen det er viktig med ytringsfrihet for ansatte. Det å kunne ytre seg om kommunens organisering og tjenester, er med på å utvikle tjenestene til det beste for alle som bor i byen. En åpen og trygg diskurs i det offentlige rom bidrar til å styrke demokratiet og gir politikere rom til å fatte kloke beslutninger.

Heldigvis har vi i fellesskap diskutert og drøftet oss fram til nye kjøreregler for ytringer for oss medarbeidere. Heia medbestemmelse, ytringsfrihet og ytringsansvar!, " sier Stine Westrum.

I de nye retningslinjene heter det nå: "Både som privatperson og som medarbeider i Velferdsetaten har du en grunnleggende rett til å ytre deg.

Alle medarbeidere i Velferdsetaten kan uttale seg om faktiske forhold ved virksomheten de er ansatt i, og delta i politisk og faglig debatt om spørsmål som berører virksomheten. Som medarbeider i Velferdsetaten oppfordres du på bakgrunn av kompetansen din til å bidra til en opplyst samfunnsdebatt gjennom blant annet å dele faktaopplysninger om ditt arbeidsområde.

Det er viktig at du tydelig skiller mellom når du ytrer deg som medarbeider i Velferdsetaten og når du uttaler deg som privatperson."

Dette ble et godt resultat av et initiativ jeg tok tidligere i år.

Lokaldemokratiet må få bedre arbeidsvilkår

Lokaldemokratiet må få bedre arbeidsvilkår

I folkevalgte organer er det svært mye å hente på å ha gode informasjonskanaler, og ha fora for på litt uformelt grunnlag å drøfte aktuelle saker. I bystyret er det forretningsutvalget som har denne posisjonen, og vi har klokelig nok lagt opp til at alle partier er representert, enten som medlemmer eller varamedlemmer.

Sånn bør det også være i bydelene. Arbeidsutvalget har der en slik funksjon. I bystyret i går var Rødt, Venstre, Kr.F, MDG og SV alene om å stemme for at observatører til arbeidsutvalget ikke bare skal ha talerett – slik byrådet foreslår, men også forslagsrett. Fra SVs side tror vi dette hadde vært klokt. Jo tidligere i behandlingsprosessen alle forslag kommer på bordet, jo større sjans er det for å få et godt resultat. Det overrasker meg at partier som Ap, Høyre og Fr.P. stemte ned et slikt forslag.

Rødt reiste spørsmålet om lovligheten av at bydelsutvalg har lukkede budsjettkonferanser og seminarer, som en del av den forberedende prosessen fram mot å behandle og vedta bydelens budsjett.

Det er liten tvil om at møter som dette er å anse som møter i et folkevalgt organ, og derfor et møte som ikke kan holdes bak lukkede dører.  Jeg forstår at enkelte av bydelsutvalgene her har en lovstridig praksis, og bystyret vedtok å be byrådet sikre at bydelsutvalgene og bydelsadministrasjonene ikke har lukket møtevirksomhet i strid med kommuneloven.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor, under "les mer.".

152 kommunikasjonsårsverk i Oslo kommune

152 kommunikasjonsårsverk i Oslo kommune

- En fare for demokratiet, mener Gunnar Bodahl-Johansen, etikkrådgiver og tidligere fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk.

Antallet kommunikasjonsmedarbeidere i de største norske kommunene økte fra 144,3 årsverk til 199,3 årsverk fra 2014 til 2017, viser en kartlegging Medier24 har gjort. Tallet gjelder for Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Den største økningen har skjedd i Oslo kommune, hvor det er 50 flere enn for bare tre år siden.

– Byrådsleder Raymond Johansen gikk til valg på å åpne Oslo kommune og stimulere til mer lokaljournalistikk. Da skylder han velgerne sine å fortelle hvordan han har tenkt å bruke 50 ekstra kommunikasjonsrådgivere til å sørge for økt åpenhet og lettere tilgang for journalister - og at ikke det motsatt skjer ved av kommunen skaper hindringer for mediene. Noen kommunikasjonsrådgivere er til god hjelp for journalister, men i det store bildet jobber de med å strømlinjeforme budskap gjennom at man skal snakke med én stemme. Det er stikk i strid med lokaldemokratiet, som bygger på uenighet og debatt. Derfor kan vi se på økningen i antallet kommunikasjonsrådgivere i direkte strid til det journalistiske oppdraget, mener generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.

Det er et viktig tema som her løftes, men det er ikke opplagt at kritikken og bekymringen er riktig. Men det er noen forutsetninger som vi da må oppfylle:

- Kommunens ansatte må tydelig ha beskjed om at den menige ansattes stemme er ønskelig i samfunnsdebatten, og at de fritt (innenfor rammen av taushetsplikt) kan ytre seg på eget initiativ eller når en journalist ringer.

- At pressen skal ha tilgang til primærkildene/fagfolka ute i feltet, de som er nærmest til faget og brukerne, og ikke bli henvist til at sjefen må uttale seg.

- Politisk og administrativ topp-ledelse må være tilgjengelig for pressen, og journalister må ikke bli avspist med et skriftlig statement formidlet av en kommuniksjonsrådgiver.

Kommunikasjonsrådgivere som legger til rette for å åpne dører og bidra til menings- og informasjonsmangfoldet er utmerket! Og ikke minst: Kommunikasjonsfolk skal gjøre kommunens informasjon forståelig og tydelig. Formidling er et fag!

"Listesak" - tanker 40 år etter

"Listesak" - 40 år etter

I dommen jeg fikk i forbindelse med Listesaken, var det såkalte dråpen/beger-premisset helt sentralt.

Jeg ble ikke tiltalt for å ha satt meg i besittelse av et eneste gradert dokument, eller enkeltopplysning. Men summen av den informasjon jeg skaffet meg via åpne kilder ble til sammen et hele som ble en hemmelighet.

Eller som Høyesterett sier: «Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.»

Hva slags samfunn er dette. Jo mer kunnskap jeg skaffer meg ved å lese tidsskrifter, bøker, telefonkataloger, intervjue folk – og nå: bruke Google og internett – så vet jeg til slutt så mye at jeg er en fare for rikets sikkerhet? Da kommer Statens maktapparat og vil bure meg inne.

Sånt tenker man nok i totalitære stater, men ikke i et demokrati.

Rettspraksis er svært problematisk. Dette er fortsatt gjeldende rett, med den modifikasjon som ble gjort i Ikkevold-saken: Dråpen/beger-argumentet slår ikke inn når det dreier seg om relativt få og lett tilgjengelige opplysninger.

Dette og andre spørsmål reflekterte jeg over på Forsvarergruppen i Advokatforeningens høstsseminar - med 275 deltakere - på Sundvolden lørdag. Forsvarergruppen ble nettopp opprettet i 1977, som en direkte konsekvens av myndighetenes håndtering av Listesaken.

Les mitt innlegg nedenfor, under "les mer."

Ti still eller forsvinn!

Ti still eller forsvinn!

Henning Økland om Oslo Universitetssykehus: Vil ikke ha fagfolk som sier i fra.

"Da jeg var klinikktillitsvalgt for legene i medisinsk klinikk ved Ullevål sykehus forsøkte ledelsen å bli kvitt meg. Jeg ble kalt inn til min leder som ikke hadde fagmedisinsk kompetanse. Jeg var akkurat ferdig med min spesialitet som geriater. Hun sa ordrett "Henning, jeg vil ikke ha deg som overlege her fordi du går videre med ting i avdelingen jeg vil holde innenfor avdelingen. Du har rapportert og snakket med folk høyere opp i linja og også snakket med hovedtillitsvalgt om forhold i avdelingen." Jeg spurte om lederen hadde noen faglige ting å utsette på meg. Det ble avkreftet. Jeg svarte at min oppgave som tillitsvalgt bl.a nettopp var å varsle.

Min kontrakt gikk ut etter en mnd., men bare et par dager etter samtalen ble jeg bedt om å levere inn nøkler og kort. Dette visste jeg var en vanlig måte å ydmyke folk på som hadde opplevd det samme tidligere. I stedet for å trekke meg unna i skam fortalte jeg mine kollegaer om opplevelsen. Alle sykepleierne skrev et brev til ledelsen, alle overlegene, alle LIS legene, sjefen i akuttmottaket skrev et brev hvor alle bekreftet at de støttet meg og gav meg svært gode faglige skussmål. Saken gikk opp til direktøren. De nektet likevel å fornye kontrakten min selv om jeg fikk beste skussmål fra fra alle mine legekollegaer og sykepleier-kollegaer.

Sykehuset hadde altså brukt hundretusener av kroner på å utvikle min spesialkompetanse, men ville ikke ha den fordi jeg kom med kritikk av forhold som var viktig for pasientsikkerhet og arbeidsmiljø. I løpet av noen uker stod jeg uten jobb! 12 år utdannelse, høyspesialisert og kompetent, hvorfor? Bl.a fordi jeg hadde påpekt at legene måtte ha tilgang til journalsystemene til pasientene de plutselig fikk ansvaret for om sommeren, men uten å kunne lese journaler. Dette var et åpenbart avvik som lederen ikke ønsket skulle komme ut," skriver Henning Økland blant annet.

Les hele hans historie nedenfor. Kort tid etter var han hovedtillitsvalgt for Den norske Legeforening for hele Oslo Universitetssykehus!

Eldrerådets ledelse: Sensurforsøk overfor rådsmedlemmer

Eldrerådets ledelse: Sensurforsøk overfor rådsmedlemmer

Oslo bystyre har oppnevnt et sentralt eldreråd, som et rådgivende organ for byråd og bystyret i saker som angår levekårene for eldre i Oslo kommune. Ikke unaturlig er medlemmer av et slikt råd aktive i samfunnsdebatten, holder foredrag, og skriver i media. Sånn skal det være.

Jeg blir derfor noe overrasket når jeg ser at rådsmedlem Tore Nyseter har sendt fram denne henvendelsen til den administrative leder av bystyrets sekretariat, direktør Lars Arne Ryssdal:

"Siden du kjenner de interne forholdene i Det sentrale eldreråd, jf. møte hos ordføreren 27.6.17, tillater jeg meg å henvende meg til deg.

Nylig fikk jeg en henvendelse fra Forsvarets seniorforbund om å holde foredrag om eldreomsorgen i Oslo. Bakgrunnen for henvendelsen er at jeg gjennom et langt yrkesliv har arbeidet i velferdssektoren, skrevet bok om temaet, og som medlem av en arbeidsgruppe, nedsatt og med mandat av rådet, har utarbeidet en rapport om eldreomsorgen i Oslo, basert på tilgjengelig dokumentasjon og fakta (rådets flertall har vedtatt at rapporten ikke skal behandles). I tillegg har jeg som skribent omtalt temaet i flere artikler.

I rådsmøte 17.10.17 meddelte jeg at jeg hadde holdt et slikt foredrag. Det medførte en sterk irettesettelse fra ledelsen i rådet om at dette hadde jeg ikke anledning til. Slike henvendelser måtte behandles og godkjennes i rådet, og rådet måtte gjøres kjent med foredragets innhold. Det var heller ikke tillatt å ta i mot gaver eller honorar. Jeg ba om en orientering om hvor jeg kunne finne regler om dette. Rådets leder svarte at det fantes ikke - "det bare er sånn".

Jeg er opptatt av det frie ord og åpenhet, og har ikke opplevd tilsvarende tidligere. I forrige rådsmøte orienterte jeg om at jeg hadde holdt tilsvarende foredrag etter anmodning fra Vestre Aker eldreråd. Da var det ingen reaksjon fra rådets ledelse.  Så mitt spørsmål til ledelsen i Oslo kommune er om det finnes retningslinjer som regulerer dette, og om det er etablert en praksis som jeg bør være kjent med. Jeg vil ikke utelukke at det kan komme flere slike henvendelser. Jeg finner rådslederens sterke reaksjoner som bemerkelsesverdig.

Jeg vil være takknemlig om du kan bidra til en avklaring av dette - eller videresende dette til rette vedkommende - slik at slike episoder kan unngås i framtiden."

Sånn kan vi selvsagt ikke ha det, og jeg forutsetter at ting her blir satt på plass, slik at eldrerådets medlemmer - på linje med alle andre - kan delta i den alminnelige samfunnsdebatt.