Åpenhet

Tillitsvalgt Stine Westrum: Diskusjon og debatt bringer verden framover

Tillitsvalgt Stine Westrum: Diskusjon og debatt bringer verden framover

Stine Westrum, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Velferdsetaten er tydelig:

"Faglig uenighet skal som hovedregel diskuteres internt. Det var beskjeden de ansatte i Velferdsetaten i Oslo kommune fikk før. Jeg vet ikke hva de var redde for? Etter min vurdering bringer diskusjon og debatt verden framover. Det å kunne ytre seg er en sentral rett, som selvsagt også må gjelde kommunalt ansatte. Så får vi stole på at medarbeidere også tar ytringsansvar.

En stor del av Velferdsetatens virke er rusomsorg. Det ville vært underlig om alle ansatte i skadereduksjon, omsorg, rehabilitering og ettervern til enhver tid ville ment det samme.  Det er naturlig at ulike profesjoner og tradisjoner får prege den faglige diskusjonen. Det er denne forskjelligheten som gir bredde til feltet, og utfyller hverandre. Om vi kan ikke kan ha meningsutvekslinger og refleksjon i det offentlige rom, stivner debatten. Faglig uenighet er ikke farlig. Det betyr bare at vi kan lære av hverandre, være åpne for andre innfallsvinkler og utvikle nye fagtradisjoner.

Det er ikke bare innafor den faglige diskusjonen det er viktig med ytringsfrihet for ansatte. Det å kunne ytre seg om kommunens organisering og tjenester, er med på å utvikle tjenestene til det beste for alle som bor i byen. En åpen og trygg diskurs i det offentlige rom bidrar til å styrke demokratiet og gir politikere rom til å fatte kloke beslutninger.

Heldigvis har vi i fellesskap diskutert og drøftet oss fram til nye kjøreregler for ytringer for oss medarbeidere. Heia medbestemmelse, ytringsfrihet og ytringsansvar!, " sier Stine Westrum.

I de nye retningslinjene heter det nå: "Både som privatperson og som medarbeider i Velferdsetaten har du en grunnleggende rett til å ytre deg.

Alle medarbeidere i Velferdsetaten kan uttale seg om faktiske forhold ved virksomheten de er ansatt i, og delta i politisk og faglig debatt om spørsmål som berører virksomheten. Som medarbeider i Velferdsetaten oppfordres du på bakgrunn av kompetansen din til å bidra til en opplyst samfunnsdebatt gjennom blant annet å dele faktaopplysninger om ditt arbeidsområde.

Det er viktig at du tydelig skiller mellom når du ytrer deg som medarbeider i Velferdsetaten og når du uttaler deg som privatperson."

Dette ble et godt resultat av et initiativ jeg tok tidligere i år.

Lokaldemokratiet må få bedre arbeidsvilkår

Lokaldemokratiet må få bedre arbeidsvilkår

I folkevalgte organer er det svært mye å hente på å ha gode informasjonskanaler, og ha fora for på litt uformelt grunnlag å drøfte aktuelle saker. I bystyret er det forretningsutvalget som har denne posisjonen, og vi har klokelig nok lagt opp til at alle partier er representert, enten som medlemmer eller varamedlemmer.

Sånn bør det også være i bydelene. Arbeidsutvalget har der en slik funksjon. I bystyret i går var Rødt, Venstre, Kr.F, MDG og SV alene om å stemme for at observatører til arbeidsutvalget ikke bare skal ha talerett – slik byrådet foreslår, men også forslagsrett. Fra SVs side tror vi dette hadde vært klokt. Jo tidligere i behandlingsprosessen alle forslag kommer på bordet, jo større sjans er det for å få et godt resultat. Det overrasker meg at partier som Ap, Høyre og Fr.P. stemte ned et slikt forslag.

Rødt reiste spørsmålet om lovligheten av at bydelsutvalg har lukkede budsjettkonferanser og seminarer, som en del av den forberedende prosessen fram mot å behandle og vedta bydelens budsjett.

Det er liten tvil om at møter som dette er å anse som møter i et folkevalgt organ, og derfor et møte som ikke kan holdes bak lukkede dører.  Jeg forstår at enkelte av bydelsutvalgene her har en lovstridig praksis, og bystyret vedtok å be byrådet sikre at bydelsutvalgene og bydelsadministrasjonene ikke har lukket møtevirksomhet i strid med kommuneloven.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor, under "les mer.".

152 kommunikasjonsårsverk i Oslo kommune

152 kommunikasjonsårsverk i Oslo kommune

- En fare for demokratiet, mener Gunnar Bodahl-Johansen, etikkrådgiver og tidligere fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk.

Antallet kommunikasjonsmedarbeidere i de største norske kommunene økte fra 144,3 årsverk til 199,3 årsverk fra 2014 til 2017, viser en kartlegging Medier24 har gjort. Tallet gjelder for Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Den største økningen har skjedd i Oslo kommune, hvor det er 50 flere enn for bare tre år siden.

– Byrådsleder Raymond Johansen gikk til valg på å åpne Oslo kommune og stimulere til mer lokaljournalistikk. Da skylder han velgerne sine å fortelle hvordan han har tenkt å bruke 50 ekstra kommunikasjonsrådgivere til å sørge for økt åpenhet og lettere tilgang for journalister - og at ikke det motsatt skjer ved av kommunen skaper hindringer for mediene. Noen kommunikasjonsrådgivere er til god hjelp for journalister, men i det store bildet jobber de med å strømlinjeforme budskap gjennom at man skal snakke med én stemme. Det er stikk i strid med lokaldemokratiet, som bygger på uenighet og debatt. Derfor kan vi se på økningen i antallet kommunikasjonsrådgivere i direkte strid til det journalistiske oppdraget, mener generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.

Det er et viktig tema som her løftes, men det er ikke opplagt at kritikken og bekymringen er riktig. Men det er noen forutsetninger som vi da må oppfylle:

- Kommunens ansatte må tydelig ha beskjed om at den menige ansattes stemme er ønskelig i samfunnsdebatten, og at de fritt (innenfor rammen av taushetsplikt) kan ytre seg på eget initiativ eller når en journalist ringer.

- At pressen skal ha tilgang til primærkildene/fagfolka ute i feltet, de som er nærmest til faget og brukerne, og ikke bli henvist til at sjefen må uttale seg.

- Politisk og administrativ topp-ledelse må være tilgjengelig for pressen, og journalister må ikke bli avspist med et skriftlig statement formidlet av en kommuniksjonsrådgiver.

Kommunikasjonsrådgivere som legger til rette for å åpne dører og bidra til menings- og informasjonsmangfoldet er utmerket! Og ikke minst: Kommunikasjonsfolk skal gjøre kommunens informasjon forståelig og tydelig. Formidling er et fag!

"Listesak" - tanker 40 år etter

"Listesak" - 40 år etter

I dommen jeg fikk i forbindelse med Listesaken, var det såkalte dråpen/beger-premisset helt sentralt.

Jeg ble ikke tiltalt for å ha satt meg i besittelse av et eneste gradert dokument, eller enkeltopplysning. Men summen av den informasjon jeg skaffet meg via åpne kilder ble til sammen et hele som ble en hemmelighet.

Eller som Høyesterett sier: «Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.»

Hva slags samfunn er dette. Jo mer kunnskap jeg skaffer meg ved å lese tidsskrifter, bøker, telefonkataloger, intervjue folk – og nå: bruke Google og internett – så vet jeg til slutt så mye at jeg er en fare for rikets sikkerhet? Da kommer Statens maktapparat og vil bure meg inne.

Sånt tenker man nok i totalitære stater, men ikke i et demokrati.

Rettspraksis er svært problematisk. Dette er fortsatt gjeldende rett, med den modifikasjon som ble gjort i Ikkevold-saken: Dråpen/beger-argumentet slår ikke inn når det dreier seg om relativt få og lett tilgjengelige opplysninger.

Dette og andre spørsmål reflekterte jeg over på Forsvarergruppen i Advokatforeningens høstsseminar - med 275 deltakere - på Sundvolden lørdag. Forsvarergruppen ble nettopp opprettet i 1977, som en direkte konsekvens av myndighetenes håndtering av Listesaken.

Les mitt innlegg nedenfor, under "les mer."

Ti still eller forsvinn!

Ti still eller forsvinn!

Henning Økland om Oslo Universitetssykehus: Vil ikke ha fagfolk som sier i fra.

"Da jeg var klinikktillitsvalgt for legene i medisinsk klinikk ved Ullevål sykehus forsøkte ledelsen å bli kvitt meg. Jeg ble kalt inn til min leder som ikke hadde fagmedisinsk kompetanse. Jeg var akkurat ferdig med min spesialitet som geriater. Hun sa ordrett "Henning, jeg vil ikke ha deg som overlege her fordi du går videre med ting i avdelingen jeg vil holde innenfor avdelingen. Du har rapportert og snakket med folk høyere opp i linja og også snakket med hovedtillitsvalgt om forhold i avdelingen." Jeg spurte om lederen hadde noen faglige ting å utsette på meg. Det ble avkreftet. Jeg svarte at min oppgave som tillitsvalgt bl.a nettopp var å varsle.

Min kontrakt gikk ut etter en mnd., men bare et par dager etter samtalen ble jeg bedt om å levere inn nøkler og kort. Dette visste jeg var en vanlig måte å ydmyke folk på som hadde opplevd det samme tidligere. I stedet for å trekke meg unna i skam fortalte jeg mine kollegaer om opplevelsen. Alle sykepleierne skrev et brev til ledelsen, alle overlegene, alle LIS legene, sjefen i akuttmottaket skrev et brev hvor alle bekreftet at de støttet meg og gav meg svært gode faglige skussmål. Saken gikk opp til direktøren. De nektet likevel å fornye kontrakten min selv om jeg fikk beste skussmål fra fra alle mine legekollegaer og sykepleier-kollegaer.

Sykehuset hadde altså brukt hundretusener av kroner på å utvikle min spesialkompetanse, men ville ikke ha den fordi jeg kom med kritikk av forhold som var viktig for pasientsikkerhet og arbeidsmiljø. I løpet av noen uker stod jeg uten jobb! 12 år utdannelse, høyspesialisert og kompetent, hvorfor? Bl.a fordi jeg hadde påpekt at legene måtte ha tilgang til journalsystemene til pasientene de plutselig fikk ansvaret for om sommeren, men uten å kunne lese journaler. Dette var et åpenbart avvik som lederen ikke ønsket skulle komme ut," skriver Henning Økland blant annet.

Les hele hans historie nedenfor. Kort tid etter var han hovedtillitsvalgt for Den norske Legeforening for hele Oslo Universitetssykehus!

Eldrerådets ledelse: Sensurforsøk overfor rådsmedlemmer

Eldrerådets ledelse: Sensurforsøk overfor rådsmedlemmer

Oslo bystyre har oppnevnt et sentralt eldreråd, som et rådgivende organ for byråd og bystyret i saker som angår levekårene for eldre i Oslo kommune. Ikke unaturlig er medlemmer av et slikt råd aktive i samfunnsdebatten, holder foredrag, og skriver i media. Sånn skal det være.

Jeg blir derfor noe overrasket når jeg ser at rådsmedlem Tore Nyseter har sendt fram denne henvendelsen til den administrative leder av bystyrets sekretariat, direktør Lars Arne Ryssdal:

"Siden du kjenner de interne forholdene i Det sentrale eldreråd, jf. møte hos ordføreren 27.6.17, tillater jeg meg å henvende meg til deg.

Nylig fikk jeg en henvendelse fra Forsvarets seniorforbund om å holde foredrag om eldreomsorgen i Oslo. Bakgrunnen for henvendelsen er at jeg gjennom et langt yrkesliv har arbeidet i velferdssektoren, skrevet bok om temaet, og som medlem av en arbeidsgruppe, nedsatt og med mandat av rådet, har utarbeidet en rapport om eldreomsorgen i Oslo, basert på tilgjengelig dokumentasjon og fakta (rådets flertall har vedtatt at rapporten ikke skal behandles). I tillegg har jeg som skribent omtalt temaet i flere artikler.

I rådsmøte 17.10.17 meddelte jeg at jeg hadde holdt et slikt foredrag. Det medførte en sterk irettesettelse fra ledelsen i rådet om at dette hadde jeg ikke anledning til. Slike henvendelser måtte behandles og godkjennes i rådet, og rådet måtte gjøres kjent med foredragets innhold. Det var heller ikke tillatt å ta i mot gaver eller honorar. Jeg ba om en orientering om hvor jeg kunne finne regler om dette. Rådets leder svarte at det fantes ikke - "det bare er sånn".

Jeg er opptatt av det frie ord og åpenhet, og har ikke opplevd tilsvarende tidligere. I forrige rådsmøte orienterte jeg om at jeg hadde holdt tilsvarende foredrag etter anmodning fra Vestre Aker eldreråd. Da var det ingen reaksjon fra rådets ledelse.  Så mitt spørsmål til ledelsen i Oslo kommune er om det finnes retningslinjer som regulerer dette, og om det er etablert en praksis som jeg bør være kjent med. Jeg vil ikke utelukke at det kan komme flere slike henvendelser. Jeg finner rådslederens sterke reaksjoner som bemerkelsesverdig.

Jeg vil være takknemlig om du kan bidra til en avklaring av dette - eller videresende dette til rette vedkommende - slik at slike episoder kan unngås i framtiden."

Sånn kan vi selvsagt ikke ha det, og jeg forutsetter at ting her blir satt på plass, slik at eldrerådets medlemmer - på linje med alle andre - kan delta i den alminnelige samfunnsdebatt.

Romavlytting i Velferdsetaten: Etatsledelsen ser svært alvorlig på hendelsen

Romavlytting i Velferdsetaten: Etatsledelsen ser svært alvorlig hendelsen

I sommer la en ansatt på rustiltaket Prindsen i Velferdsetaten merke til en mobiltelefon som ligger på bordet under et vaktskifte. Denne telefonen er det flere som har lagt merke til tidligere, viser det seg. Hun ser litt nærmere på telefonen og ser at den står på opptak av samtalen i rommet. Displayet viser at den hadde stått på opptak i omtrent ett kvarter. Etter hvert finner de som er tilstede ut at dette er telefonen til teamleder. En ansatt tar den med til teamleder, spør hva hun holder på med og krever at hun straks sletter opptaket. Teamleder nekter å slette opptaket, tar telefonen og forsvinner fra arbeidsplassen.

De ansatte sier: "Vi sitter igjen med spørsmål om hvem som står bak dette. Er det arbeidsgiver på et eller annet høyere nivå, eller er det teamleder."

Jeg har tatt spørsmålet opp med Byrådet, som i notat til bystyrets finanskomite skriver:

"Det er innhentet tilbakemelding fra Velferdsetaten på representantens spørsmål. Velferdsetaten svarer som følger:

«Hvordan har ledelsen i Velferdsetaten forholdt seg til de forhold som beskrives i brevet?

Velferdsetatens ledelse ser alvorlig på hendelsen og behandler saken som en personalsak. Det er gjennomført nødvendige samtaler og arbeidet med gjennomføring av en faktaundersøkelse er igangsatt for å få saken belyst i sin fulle bredde.

Avlytting er et straffbart forhold. Hvilke skritt har Velferdsetaten tatt i den forbindelse?

Avlytting av medarbeidere er helt uakseptabelt og under gitte forhold straffbart. Vi er i gang med å klarlegge faktum i saken. Faktaundersøkelsen blir gjennomført av eksterne, uavhengige personer med spesialkompetanse innenfor arbeidsrett og organisasjonspsykologi. Velferdsetaten vil avvente resultatet av faktaundersøkelsen før eventuelle nye tiltak iverksettes. Nevnte teamleder er overført til annet arbeid i tiden klarleggingsarbeidet pågår.»

Dette er ryddig håndtert fra ledelsen i Velferdsetaten.

 

KS-veileder om ytringsfrihet og varsling

KS-veileder om ytringsfrihet og varsling

Kommunesektoren forvalter fellesskapets ressurser og ivaretar viktige oppgaver. Det forutsetter stor åpenhet og god håndtering av varsler om kritikkverdige forhold, mener KS.

Åpenhet, god håndtering av kritikk og varsling av kritikkverdige forhold er viktig for kommunale virksomheters legitimitet til å forvalte fellesskapets ressurser. I en virksomhet med god ytringskultur er det mindre behov for å ta i bruk de særlige varslingsreglene som nylig trådte i kraft.

KS har utarbeidet den nye veilederen "Ytringsfrihet og varsling – veileder for kommuner og fylkeskommuner."

En del av grunnlaget for denne er forskingsrapporten Ytringsfrihet og varsling i norske kommuner og fylkeskommuner, som FAFO presenterte i vår. Den viser at mange kommuneansatte ikke varsler om kritikkverdige forhold av frykt for represalier. Rapporten viser også at en relativt stor andel, fire av ti, tror de vil bli møtt med uvilje av sjefen dersom de kommer med kritiske synspunkter om forhold på jobben. 

Jeg tror nok at Paul Leer-Salvesen, medlem av KSs etikkutvalg har rett når han sier: - Selv om vernet er blitt bedre, opplever vi en stadig større angst for å ytre seg, Han viste til at ansatte opplever at det de skriver om sin egen arbeidsplass må godkjennes av ledelsen eller informasjonsavdelingen.

Offentlighet i Oslo kommune: Kloke innspill fra presseorganisasjonene

Offentlighet i Oslo kommune: Kloke innspill fra presseorganisasjonene

I en henvendelse til Oslo bystyre kommer Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag med innspill til bystyrets behandling av byrådets forslag om å oppheve Oslo kommunes regler.

De tre organisasjonene skriver blant annet:

«Byrådet foreslår å oppheve regler om offentlighet i Oslo kommune ettersom de er utdaterte og flere av dem strider med gjeldende rett. Videre anbefaler Byrådet at det ikke lages nye regler om offentlighet. Begrunnelsen er at kommunen allerede har tilstrekkelig regler for innsyn og åpenhet gjennom offentlighetsloven og arkivloven slik at eget regelverk derfor vil bli en dobbeltregulering som vil kunne bidra til uklarhet og tolkningstvil. Målet er altså å forenkle saksbehandlingen.

På vegne av organisasjonene Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund vil vi legge fram et alternativt forslag.

I Byrådserklæringen s. 5 står det følgende:

«En forutsetning for et folkelig demokrati er åpenhet og at de politiske beslutningene ikke er for langt unna innbyggerne. Som hovedstad er Oslo vertsby for landets fremste demokratiske institusjoner, og de største nasjonale mediene. Samtidig er det et underskudd på lokal offentlighet om Oslo og det er for lite debatt om beslutningene som tas av bydelsutvalg og bystyre. For byrådet er det derfor viktig å styrke bydelene som politisk arena, gjøre informasjon om politiske prosesser mer åpent og allment tilgjengelig, og selv løfte politiske debatter ut til befolkningen.»

Man har altså et uttalt mål om at Oslo kommune – som «vertsby for landets fremste demokratiske institusjoner» - skal være mer åpen og allment tilgjengelig. Her ligger det føringer om at Oslo kommune skal være en foregangskommune når det kommer til åpenhet.»

Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag kommer med kloke, og konkrete, innspill til offentlighetsregler for Oslo kommune.

Les hele innspillet på linken nedenfor.

Trenger Oslo kommune egne regler for offentlighet?

Trenger Oslo kommune egne regler for offentlighet?

Nei, mener byrådet, og foreslår at dagens regler oppheves.

Regler for offentlighet i Oslo kommune (reglementet) ble vedtatt av bystyret i 2002. Reglementet ga presiserende og utfyllende bestemmelser for kommunen til den nå opphevede offentlighetsloven av 1970. Dagens lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (Offentleglova) trådte i kraft 01.01.2009.

Byrådet har gjennomgått reglementet, og foreslår at det oppheves.

Ett av formålene med Offentleglova var å gi økt innsyn i kommunesektoren. Byrådet mener at loven har tatt igjen kommunens reglement på dette området. Reglementet er også utdatert, siden det bygget på loven fra 1970. Byrådet mener en oppheving også vil videre bidra til sanering og forenkling av kommunalt regelverk.

For en som meg, som alltid har slåss for økt åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, er det naturligvis nødvendig å gå grundig inn i denne saken når vi skal behandle den i bystyret.

Har byrådet rett i at Oslo kommune ikke trenger egne regler for offentlighet? Hva mener du?

Her og nå, NRK P1: Jeg var dagens gjest

Her og nå, NRK P1: Jeg var dagens gjest

Forleden dag var jeg dagens gjest i NRK P1s nyhetsmagasin Her og nå. Temaet var det som har vært en råd tråd i hele mitt politiske virke: Åpenhet.

På 70- og 80-tallet var hovedsaksfeltet forsvars- og sikkerhetspolitikk, som førte til en rekke rettsprosesser fordi daværende overvåkingspolitiet og toppledelsen i Forsvaret ønsket med maktmidler å forhindre f.eks. at jeg offenliggjorde og dokumenterte at  Norge var - og er - en etterretningsmessig stormakt med en rekke installasjoner på norsk jord, finansiert av amerikanerne.

Og for meg som bystyremedlem i Oslo har det vært naturlig å slåss for større åpenhet i de lokalpolitiske prosesser, som dokumentåpenhet, ansattes ytrngsfrihet, og åpnere beslutningsprosesser.

Folkevalgtbasen er en del av denne åpenhet, en oppslagsbase med kontaktinformasjon på rundt 1.600 nåværende og tidligere folkevalgte. Statsråder, ordførerere, stortingsrepresentanter, bystyremedlemmer og andre folkevalgte skal være tilgjengelig for dem som ønsker å ta kontakt for å drøfte aktuelle saker eller komme med meningsytringer.

De folkevalgte skal representere sine velgere. Det er derfor viktig at de får det løpende korrektiv som innspill fra innbyggerne representerer. De folkevalgte skal i begrenset grad blande seg inn i enkeltsaker, som er lagt til forvaltningen å takle. Men samtidig er de folkevalgte ombud. I den sammenheng er det nyttig at de av og til ser på konkrete enkeltsaker. Dette ikke minst som en test på at det regelverk og rammer de folkevalgte organer har vedtatt virker etter hensikten. Det var dette, og begrunnelsen for hvorfor jeg har folkevalgtbasen, jeg snakket om i "Her og nå" forleden dag.