Åpenhet
Oslo trenger en åpenhetskultur
De nye sosiale medier, som Facebook og Twitter, har senket terskelen for meningsmanns mulighet til å ytre seg. Av mine 3.700 Facebook-venner er det svært mange som strever med å få ting til å gå i hop i hverdagen, og som har skarpe synspunkter på den politikk og den forvaltning som møter dem. Og jeg konstaterer at den virkeligheten de beskriver svært ofte avviker fra den beskrivelse jeg møter i beslutningsdokumenter som jeg får som bystyremedlem. Ofte får jeg høre at folkevalgte ikke skal forholde seg til enkeltsaker, men det er deres konkrete historier som er lakkmus-testen på om det er samsvar mellom teori og praksis. Hvorvidt regelverket og politikken fungerer etter sin hensikt. Jeg er svært glad for å få de korrigeringer som enkeltpersoners innspill gir. Dette muliggjør å korrigere kursen.
Jeg er glad for alle arenaer som øker muligheten for at byens innbyggere kan ytre seg og delta i debatten om hva slags by Oslo skal være, skriver jeg bl.a. i en kronikk som i dag står i 7 lokalaviser i Oslo, aviser som samlet sett hver uke leses av over 200.000 lesere.
Oslo trenger av åpenhetskultur
Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo
Jeg ønsker meg kommunalt ansatte som tydelig sier i fra når de har viktig kunnskap jeg bør kjenne til som bystyremedlem. Derfor er det bekymringsfullt når kommunalt ansatte får reprimande for å fortelle meg om forhold det er svært viktig at jeg får vite om for å fatte korrekte vedtak: Barnevernsansatte varslet bystyrets helse- og sosialkomite om utilstrekkelighet i Oslos barnevern og fikk tjenestepåtale av Oslo kommune.
Jeg ønsker meg fagfolk som deltar i den offentlige samfunnsdebatt ved å bruke kunnskap fra sin arbeidsplass for å tilføre debatten viktig fakta. Derfor er det bekymringsfullt når fire av fem rektorer mener skoleledere ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold i skolen. Hver femte grunnskolerektor sier de har fått refs etter å ha uttalt seg offentlig. Det blir litt meningsløst at ansatte i Osloskolen kan delta i offentlig debatt om alt, unntatt det de kan mest om: Osloskolen.
Jeg ønsker meg profilerte toppledere i kommunen. En byplansjef som fronter viktige byutviklingsdebatter, en kulturetatsdirektør som fronter nytenkende utspill i offentligheten og en rusetatsdirektør som tør å utfordre oss på alle de dilemmaer som håndtering av rusavhengige stiller. For noen uker siden utfordret jeg Oslo kommunes etatssjefer: Når finner jeg dere med personlige blogger? En av tilbakemeldingene jeg fikk var fra Oslos havnedirektør, som spurte: "Er det ryddig at etatsdirektører underlagt kommunaldirektører/byråd skal blogge som etatsdirektører?" Mitt svar er: selvsagt!
Oslo kommune skal ha ledere og ansatte som lojalt gjennomfører politiske beslutninger. Men før vedtak er fattet er det viktig at alle bidrar med sin kunnskap og sine innspill. Etter at vedtak er fattet kan det også vise seg at vedtaket har uheldige konsekvenser ingen kunne forutse. Da har ansatte på alle plan en plikt til å si i fra. Ansatte må først og fremst ha en tydelig lojalitet til fellesskapstenkning og byens innbyggere, deres egentlige oppdragsgivere. Det innebærer også en informasjonsplikt overfor innbyggerne.
Å feie Høyre og Fremskrittspartiet ut av byrådskontorene, og la SV, Arbeiderpartiet og Rødt skape et annet flertall vil bidra til en annen åpenhetskultur. Men ingenting kommer av seg sjøl. Noen har en tradisjon som gjør at de stadig trengs å minnes på at bøttekottet bør være forlatt som stedet hvor beslutninger fattes.
Et annet flertall må i sterke grad være i dialog med interessegrupper og de mange som berøres av de beslutninger som fattes . Særlig er det viktig å lytte til dem som ikke har råd til å engasjere Bjarne Håkon Hanssen-er og andre profesjonelle lobbyister. Like naturlig som å lytte til egen administrasjon og fagfolk må vi lytte til de som mer enn andre er avhengig av gode offentlige tjenester; aleneforsørgeren, TT-brukeren, den kroniske syke, ungdommen som strever med å få lærlingeplass, den rusavhengige, eller barn og ungdom som trenger å bli sett der de lider under familiens økonomiske fattigdom.
De nye sosiale medier, som Facebook og Twitter, har senket terskelen for meningsmanns mulighet til å ytre seg. Av mine 3.700 Facebook-venner er det svært mange som strever med å få ting til å gå i hop i hverdagen, og som har skarpe synspunkter på den politikk og den forvaltning som møter dem. Og jeg konstaterer at den virkeligheten de beskriver svært ofte avviker fra den beskrivelse jeg møter i beslutningsdokumenter som jeg får som bystyremedlem. Ofte får jeg høre at folkevalgte ikke skal forholde seg til enkeltsaker, men det er deres konkrete historier som er lakkmus-testen på om det er samsvar mellom teori og praksis. Hvorvidt regelverket og politikken fungerer etter sin hensikt. Jeg er svært glad for å få de korrigeringer som enkeltpersoners innspill gir. Dette muliggjør å korrigere kursen.
Jeg er glad for alle arenaer som øker muligheten for at byens innbyggere kan ytre seg og delta i debatten om hva slags by Oslo skal være. Det er flott at denne avisa utvider debattarenaene.
(trykket 28. april 2011 som kronikk i lokalavisene Nordstrands Blad – Østkantavisa - Lokalavisen Groruddalen - Lokalavisen Frogner - Lokalavisen St. Hanshaugen - Nordre Aker Budstikke - Ullern Avis Akersposten)
Artikkelen ligger er
Følg meg på Twitter eller Facebook
Kommentarer
De flestepolitiker e tror de tilhører en "eliteklasse" et par hakk over oss andre. Skulle gjerne byttet for en dag jeg....
Håper at politikere i Stortings og regjeringskorri dorer faktisk ikke vet, for vet de, da finnes det ingen tilgivelse, ei heller for ei rødgrønn regjering!
Problemet blir som du sier at bystyret, eller faktisk ikke engang byrådsavdelinge n/byrådet vet hva som rører seg ute i etatene, og innstillingene/ sakene blir deretter..
Sosiale medier har definitivt senket terskelen for oss "vanlige folk" slik at det er lettere å ta kontakt med politikere, stille direkte spørsmål og forstå hva som foregår på det politiske plan. Det liker jeg.
Kan det være at en av de største truslene mot demokratiet i dag er manglende folkeopplysning om saksgangen i systemet, og hvilke hensyn man må ta hvis en skal bli hørt?
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.