Åpenhet
Hvis det herre e gæli, ja da tar dem feil
Gatemusikantforbud dreier seg om å forby kulturelle innslag fra mennesker med en annen geografisk og kulturell bakgrunn.
"Sommeren 2014 ble det forbudt i deler av Oslo mellom klokka 08:00 og 17:00. Jeg snakker om gatemusikk.
Norge har en broket historie i forhold til utøvelse av kunstnerisk virksomhet i det offentlige rom, særlig på arenaer der «den kulturelle eliten» ikke har monopol på å kjøpe seg tilskuerplasser. I 1942 innførte nazistene i Norge danseforbud. Da var det den «eksotiske» og lite «ariske» tangoen de ville til livs, en musikkform som Noregs Ungdomslag på den tida flittig studerte og tok opp i seg. Gatemusikk var forbudt i Norge i etterkrigstida. Men utover 1970-tallet var praktiseringen av forbudet en lite prioritert oppgave hos politiet.
Nå er det igjen forbudslinja som dominerer tenkninga blant liberalistene og populistene i regjeringskvartalet. Mens den kulturelle eliten fortsatt låser seg inne på overprisa arrangementer der de i fred og ro kan «klirre med diamantene» sine, er det «folk flest» som blir brukt av de blå-blå som «nyttige idioter» i det som egentlig er et spill for å forby kulturelle innslag fra mennesker med en annen geografisk og kulturell bakgrunn," skriver Nils P. Lie-Gjeseth blant annet som gjesteblogger.
Hvis det herre e gæli ja da tar dem feil
Av Nils P. Lie-Gjeseth
Sommeren 2014 ble det forbudt i deler av Oslo mellom klokka 08:00 og 17:00. Jeg snakker om gatemusikk. På nettsidene til NRK uttaler fiolinisten Valentin Vasile: «Jeg har sittet her i fem år, og synes et forbud er dumt. Litt lengre opp i gata er det mye musikk fra butikkene». Da politikerne fra helt blå til mindre blå partier, partier som ellers ynder å kalle seg «frihetspartier» - mot offentlig tvang, nektet musikere muligheten til å utøve sin kreativitet var det etter i mange år å ha argumentert på et høyt politisk og intellektuelt nivå som FRPs daværende leder i Oslo Peter N. Myhre gjorde i 2009: «- Jeg mener man skal ha et visst minstekrav til musikalsk kyndighet for dem som skal spille på gaten» sa han til NRK 4.7.2009.
Da argumenterte norges blå-blå parti som representanter for musikkpolitiet og den politisk «kulturelle eliten» de ellers bruker mye krefter å latterliggjøre i andre sammenhenger. Et annet argument som blir brukt er at dette «går ut over arbeidsmiljøet til de ansatte i «de delene av Oslo som blir utsatt for dette». Sier representanter for et parti som aktivt gikk imot røykelovens krav om forbud mot å utsette arbeidstakere for røyk på barer og restauranter, og som i enhver annen sammenheng jobber for å svekke faglige rettigheter for folk til fordel for bedriftseiernes interesser og lommebok.
Er det virkelig kvaliteten på kulturen FRP og de andre blå-blå partiene er bekymra for? Og arbeidernes velferd? Eller kan det ligge andre motiver bak?
Norge har en broket historie i forhold til utøvelse av kunstnerisk virksomhet i det offentlige rom, særlig på arenaer der «den kulturelle eliten» ikke har monopol på å kjøpe seg tilskuerplasser. I 1942 innførte nazistene i Norge danseforbud. Da var det den «eksotiske» og lite «ariske» tangoen de ville til livs, en musikkform som Noregs Ungdomslag på den tida flittig studerte og tok opp i seg. Gatemusikk var forbudt i Norge i etterkrigstida. Men utover 1970-tallet var praktiseringen av forbudet en lite prioritert oppgave hos politiet. I 1977 skrev Åge Aleksandersen sangen «Lirekassa» som fra et folkelig synspunkt oppsummerte det «folk flest» mente om forbudet:
«Det sto et menneske på et hjørne og sang Blowin’ in the wind
og der var en gang En pige der elskede en mand
Men så kom det en stram ung politimann og sa.
I Norge der e det forbudt med sang
så no må du slutt å syng med en gang
La lirekassa bråk’ og spæll
Og la gatemusiker’n få føl sæ vel,
Gløm forbud og påbud sjå ein anna veg
Hvis det herre e gæli,
ja, da tar dæm feil»
Gatemusikken ble lovlig i norske gater, veiter og streder. Forbudslinja hadde tapt. Samtidig med utviklingen av gatemusikken Hip-hop i USA, der arbeiderklasseungdom fra svarte og til dels hvite slummiljø fikk uttrykke sin kunst, innså politikerne i Norge at tiden var gått for å forby kunstnerisk utfoldelse i områder der «folk flest» ferdes. Særlig når også utøverne la fram hatten sin for å spe på et rimelig magert budsjett.
Nå er det igjen forbudslinja som dominerer tenkninga blant liberalistene og populistene i regjeringskvartalet. Mens den kulturelle eliten fortsatt låser seg inne på overprisa arrangementer der de i fred og ro kan «klirre med diamantene» sine, er det «folk flest» som blir brukt av de blå-blå som «nyttige idioter» i det som egentlig er et spill for å forby kulturelle innslag fra mennesker med en annen geografisk og kulturell bakgrunn.
Direkte latterlig blir det når de samme politikerne bruker store deler av fritida si i det landet jeg har gjort til mitt hjemland i over 11 år: Spania. I «min» kommune utgjør 50% av befolkningen innflyttere fra over 80 ulike nasjoner. Gatemusikken florerer, og samfunnet opptrer raust i forhold til de som overlever en tøff hverdag i et økonomisk kriseramma land. Det være seg alt fra lokale butikk- og restauranteiere, til de som lar en euro falle ned i koppen til en gitarspiller og som i svært mange mange tilfeller er spanjoler. Det virker nesten ikke som «folk flest» her nede har forstått FRP og andres bekymring for «fremmedkulturelle» innslag i hverdagen.