Åpenhet
"Stein i skoen." Barnehagelærere i offentlig debatt
En profesjon trenger medlemmer som kan tenke og kommunisere kritisk. Men truer barnehagelæreres lojalitet til ledelse, budsjett og system ytringsfriheten?
Mari Aune har i sin masteroppgave intervjuet tre barnehagelærere ansatt i Oslo kommune. Og som Mari Aune skriver i en artikkel i tidsskriftet Barnehagefolk: "De tre har ytret seg om enkelte forhold de anser som kritikkverdige. Uavhengig av hverandre beskriver de en ledelse som tydelig viser at deres offentlige engasjement ikke er ønsket. De blir kalt inn «på teppet» på grunn av sine ytringer og opplever uthenging og trusler fra bydelsadministrasjonene som krever en sterkere lojalitet til ledelsen og virksomheten."
"Barnehagelærerne ønsker å gi barna en stemme, og fremstår som talerør for barna som ikke har samme muligheten til å tale egen sak. Dette forankres i profesjonsetikk og barnehagelærernes mandat om å handle slik de anser som det beste for barna, vurdert utfra sin faglige kunnskap, praktiske erfaring og barnefaglige kompetanse. Gjennom faglig, profesjonelt skjønn og en etisk bevissthet skaper de en form for motmakt og fremtrer, slik jeg ser det, som barnas ambassadører. Det er en forutsetning å ha kunnskap om lovverket og strukturer barnehagen inngår i for å stå fram som aktør på barnehagefeltet. Slik jeg ser det, kan kritisk refleksjon være en innfallsvinkel til å forsøke å identifisere disse strukturene, men også bidra til å utfordre bestemte holdninger og kunnskapssyn som råder innenfor barnehagesektoren," skriver Mari Aune blant annet i nedenstående artikkel.
Les hennes artikkel under "les mer."
"Stein i skoen». Barnehagelærere i offentlig debatt
En profesjon trenger medlemmer som kan tenke og kommunisere kritisk. Men truer barnehagelæreres lojalitet til ledelse, budsjett og system ytringsfriheten?
Av Mari Aune, pedagogisk leder i Oslo
Artikkelen er også publisert i tidsskriftet Barnehagefolk
Undersøkelser utført de siste årene knyttet til ytringsfrihet og lojalitetskrav i offentlig sektor viser en dyster utvikling (Skivenes & Trygstad, 2004, Oslo redaktørforening, 2004; Utdanningsforbundet, 2012; Oslo redaktørforening, 2014). Undersøkelsene belyser en redusert aksept for å uttale seg kritisk i offentligheten om egen profesjon og fagfelt, og tegner et bilde av systemer hvor lojaliteten går oppover. Undersøkelsene finner at offentlig ansattes reelle ytringsfrihet har blitt svekket de siste ti årene, samtidig som den administrative ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere. Kan det være slik at barnehagelæreres lojalitet til ledelse, budsjett og system truer ytringsfriheten? Og hvilke konsekvenser kan dette ha for fremtidens barnehage og barnehagebarn?
Denne artikkelen baseres på min masteroppgave i barnehagepedagogikk (Aune, 2014) som tar for seg tre barnehagelæreres erfaringer med å ytre seg offentlig om saker de anser som kritikkverdige knyttet til pedagogisk praksis, barnehagelærerprofesjonen eller barnehagesektoren generelt. Gjennom en intervjustudie har jeg søkt innblikk i hvorfor de respektive barnehagelærerne velger å ytre seg offentlig og hvilke reaksjoner de får fra ledelsen ved å være deltagende i det offentlige rom. Eventuelle faktorer som kan virke begrensede på barnehagelæreres deltagelse i det offentlige ordskiftet har også blitt drøftet. Jeg vil i det følgende presentere enkelte framtredende funn i studien.
Hvorfor ytrer barnehagelærerne seg?
Historisk sett har barnehagelærerprofesjonen vært preget av stor yrkesautonomi og pedagogisk frihet i det daglige arbeidet. De intervjuede barnehagelærerne har alle lang fartstid innenfor barnehagesektoren, og opplever en begrensning i deres handlingsrom i form av innføring av mål og visjoner som går på akkord med deres pedagogiske grunnsyn og faglige forankring. Felles for barnehagelærerne er at de alle opplever forhold som de mener er kritikkverdige. Både på egen arbeidsplass, men også innad i sektoren.
Begrunnelsene for deres offentlige engasjement knytter seg til nye former for organisering i barnehagesektoren i form av endrede organisasjonsmønstre, bemanningsproblematikk, tidspress og økonomifokusert ledelse. De ønsker å danne en motstand til en utvikling styrt av politikk og økonomi fremfor pedagogikk. Faktorer de selv definerer som kritikkverdige avviker fra deres syn på prinsippet om barns beste. Dette er vurderinger de forankret i profesjonsetikk og profesjonalitet, med barnehagens samfunnsmandat som rettesnor.
I intervjuene fremstiller barnehagelærerne sin profesjon og profesjonsutøvelse som en viktig samfunnsoppgave, og av stor betydning og verdi for barna og dem selv. De beskriver en meningsfylt hverdag på jobb, hvor den daglige kontakten med barn, kolleger og foreldre legger basis for deres trivsel. Beretninger preget av en kjærlighet til det enkelte barn og til fagfeltet, og glede ved å tilbringe tid med de små. Samtidig opplever de en arbeidsgiver og barnehageeier som verken verdsetter eller anerkjenner viktigheten av den jobben de gjør. De opplever at de arbeider innenfor en sektor med ambisjoner som ikke står i samsvar med ressursene som tildeles barnehagene, og økende arbeidsoppgaver som stjeler av deres tid med barna. Basert på deres kunnskap og erfaring om barn og barnas verden, er de kritiske på barnas vegne. De uttaler seg på denne måten:
«Det er på mange nivå. Nye vedtak og bestemmelser. Ting endres, uten noen som helst forvarsel, eller påvirkningsmulighet.»
«Alle vedtak er allerede bestemt på vegne av oss. Det er ikke rom for våre innspill.»
«Det er store ting som fører til store endringer, og det er store beslutninger tatt på barnehagelærernes og barnas vegne. Når vi får vite om det er det allerede pålagt, vedtatt, ferdig formet og utarbeidet.»
«At Oslo kommune sier opp bemanningsnormen, sier noe om hvor viktig de synes barnehage er.»
«Det blir mindre tid til det pedagogiske opplegget. Jeg føler ofte at vi sysselsetter barna fremfor å gi dem det pedagogiske tilbudet de har krav på.»
Felles for alle tre informantene er deres opplevelse av reduserte handlingsrom og autonomi i dagens barnehage. Det vises til ulike former for krav til rapportering, effektivisering, vedtak og bestemmelser som påvirker deres arbeidsplass og arbeidsoppgaver i stor grad, men en sektor styrt av politikere som viser dem liten tillit og en ledelse som ekskluderer dem i beslutningsprosesser. De ønsker å bli invitert til debatt og beslutningstaking. De ønsker å bli hørt.
Definert som vanskelig og vrang
I ulike offentlige fora har de tre barnehagelærerne ytret seg om enkelte forhold de anser som kritikkverdige. Uavhengig av hverandre beskriver de en ledelse som tydelig viser at deres offentlige engasjement ikke er ønsket. De blir kalt inn «på teppet» på grunn av sine ytringer og opplever uthenging og trusler fra bydelsadministrasjonene som krever en sterkere lojalitet til ledelsen og virksomheten. Barnehagelærerne i min undersøkelse har blitt betegnet som «vanskelige», «illojale», «ukontrollerbare», «vrange» og «problematiske» av sine øverste ledere. De beskriver en følelse av å være dårlig likt av ledelsen. Og de opplever at trusler om oppsigelse ligger mellom linjene i møter med bydelen eller eier som oppfordrer dem til å si opp stillingen dersom de ikke kan lojalt jobbe mot vedtak bestemt av bydelsadministrasjonen.
Barnehagelærerne enes om at det i dag er dårlige kår for de som skulle ønske å delta i offentlig debatt. Dette skyldes også at få av deres fagfeller deltar kritisk i offentlige debatter. Det at barnehagelærere som ytrer seg står mer eller mindre alene, mener en av informantene, gir den kritiske stemme mindre slagkraft og bidrar til en lukket kultur utad:
«Det er problematisk når det er så mange som egentlig er enige, men når vi kommer på møter er det ingen som sier noe. Da blir man fort oppfattet som den ene steinen i skoen.»
En åpen kommune?
Alle tre barnehagelærerne har Oslo kommune som arbeidsgiver, en kommune som har utarbeidet og vedtatt en egen «Vær åpen»-plakat om åpenhet i forvaltningen og ytringer fra ansatte (Oslo kommune, 2007). I følge plakaten ønsker Oslo kommune å være de de kaller en åpen kommune. Det åpnes blant annet for å legge til rette for offentlighetens innsyn i kommunal forvaltning, slik at Oslos borgere skal kunne bidra aktivt i samfunnsdebatten. Det understrekes at ansatte i Oslo kommune står fritt til å delta i samfunnsdebatten som alle andre borgere, og at alle kommunens medarbeidere kan gi faktaopplysninger om eget arbeidsområde såfremt man klargjør hva som er informasjon man deler på vegne av virksomheten og hva som er personlige synspunkt (Oslo kommune, 2007).
Basert på disse intervjuene fremstår Oslo kommune som en tydelig motsetning til en kommune som ønsker å fremme en åpenhetskultur. Arbeidsgivers arbeidsrettslige tiltak mot en ansatts kritiske ytringer strider også i mot Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf 100, samt Arbeidsmiljøloven. Arbeidstakere skal kunne gi informasjon til offentligheten uten å frykte gjengjeldelser fra arbeidsgiver. Spesielt om saker av allmenn interesse.
Hva begrenser ytringsfrihet?
Elementene som spiller sammen og kan virke begrensede på barnehagelæreres deltagelse i den offentlige debatt er mange og sammensatte. Risiko for gjengjeldelse fra ledelsen fremkommer som en tydelig begrensende faktor. En opplevelse av at de står alene, med liten formell støtte fra ledelsen, kan også virke begrensende. Greve, Jansen & Nordbrønd (2013) viser til en desentralisering av profesjonen, som kan føre til at forhandlinger og kamper forgår lokalt. Den enkelte barnehagelærer må forhandle og kjempe sine saker på lokalt nivå, og lokalt og individuelt engasjement kan svekke følelse av at man står flere sammen i et felleskap og kjemper for de samme sakene. Man blir den ene «steinen i skoen».
Basert på barnehagelærernes uttalelser fremkommer lærerutdanningsinstitusjonenes fokus som en annen begrensende faktor. Barnehagens posisjon i en politisk og økonomisk sammenheng virker underkommunisert i utdanningen. Kritisk refleksjon gjennom utdannelsen og barnehagefaglige nettverk kan mulig styrke barnehagelæreres opplevelse av egen makt og påvirkningskraft til å gjøre en forskjell i sektoren. Den lovpålagte taushetsplikten til barnehagelærerne står sterkt, og kan også føre til usikkerhet om hvilke ytringer som er lovstridige og ikke. Samtidig kommer det fram at enkelte arbeidsgivere kan pålegge barnehagelærere egne retningslinjer for ytring i media, til tross for at slike retningslinjer er brudd på den generelle ytringsfriheten. Dette kan oppleves som begrensende for deltakelse i debatt.
Manglende mot?
Esther Nørregård-Nielsen (2006) belyser et mulig manglende mot til å markere seg blant pedagoger, som kan virke hemmende i deres kamp for synliggjøring og profesjonalisering. Hun trekker frem viktigheten av at pedagoger utad anvender sitt fagspråk i større grad, slik at deres faglige viten kommer tydeligere til uttrykk. Kanskje kan det være slik at barnehagens profesjonsutøvere har vært for passive i kampen om hva og hvem som skal definere barnehagens innhold og målsetninger, og at det derfor kreves en sterkere og tydeligere verbalisering av egen praksis og profesjon? Mine informanter viser det motsatte av manglende mot. De vil og de våger. De yter selv en begrunnet motstand med profesjonen og sitt mandat som rettesnor. De har alle tre en forståelse av at arbeidet de gjør er av stor verdi. Således knytter de sitt politiske aktørskap til profesjon, profesjonalitet og ansvar. De utviser en kritikk til det tatt for gitte, med hensikt om å skape en endring.
Lars Løvlie hevder at «hvis ordet kritikk skal bety noe i en profesjon, kan det ikke være å befeste en gitt praksis, det kan ikke bety mer av det samme, men tvert om la seg utfordre av det som kunne ha vært annerledes» (Løvlie, 2013, s. 21). Slikt sett kan kritikk anses som en kilde til nyskaping, men også, slik jeg ser det, som en motpol til nye strømninger. Kanskje kan den profesjonelle kritikk bidra til en tilbakeføring av barnehagens kjerneverdier, snarere enn å begrave dem under kostnadskutt og politiske mål?
Lojalitet til barna
En gruppe trekkes fram som mottaker av barnehagelærernes bunnløse lojalitet, nemlig barna. Barnehagelærerne ønsker å gi barna en stemme, og fremstår som talerør for barna som ikke har samme muligheten til å tale egen sak. Dette forankres i profesjonsetikk og barnehagelærernes mandat om å handle slik de anser som det beste for barna, vurdert utfra sin faglige kunnskap, praktiske erfaring og barnefaglige kompetanse. Gjennom faglig, profesjonelt skjønn og en etisk bevissthet skaper de en form for motmakt og fremtrer, slik jeg ser det, som barnas ambassadører. Det er en forutsetning å ha kunnskap om lovverket og strukturer barnehagen inngår i for å stå fram som aktør på barnehagefeltet. Slik jeg ser det, kan kritisk refleksjon være en innfallsvinkel til å forsøke å identifisere disse strukturene, men også bidra til å utfordre bestemte holdninger og kunnskapssyn som råder innenfor barnehagesektoren.
Greve et al. (2013) hevder at det å tilhøre en profesjon handler om å forholde seg til, og samtidig ta stilling til, en politisk virkelighet. «Når denne politiske virkeligheten preges av mange og motstridende stemmer, vil det forsterke det politiske aktørskapets betydning for barnehagelærernes handlingsrom i yrket» (Greve et al., 2013, s. 28). Hvis barnehagelærere ikke deltar som politiske og profesjonelle aktører, risikerer de å miste makt og innflytelse på sitt eget felt. Andre aktører har allerede meldt sin interesse. I kjølvannet av en slik utvikling kan barnehagens egenart med et helhetlig syn på omsorg, lek, læring og danning stå for fall.
Jeg vil presisere at jeg ikke ønsker at mine funn skal virke avskrekkende på barnehagelærere i Oslo kommune og på den måten fremme ytterligere taushet. Samtidig kommuniserer funnene forhold som kan betegnes som urovekkende. Jeg ønsker å inspirere til en mer synlig debatt hvor fagfolk er aktører og ytrer seg om egen profesjon og arbeidsforhold, står fram som politiske aktører, og tar et aktivt valg om å ta sitt samfunnsmandat på alvor. Det er verdispørsmålene som bør være kampsakene. La oss alle være en stein i skoen når vi oppdager kritikkverdige forhold på vår egen arbeidsplass og innad i vår egen sektor. Interessemotsetninger er ikke det samme som illojalitet.
Artikkelen er også publisert i tidsskriftet Barnehagefolk.
Litteratur
Aune, Mari (2014). «Det handler om å bli hørt»! Barnehagelæreren som deltager i den offentlige debatt. (Upublisert masteroppgave). Høgskolen i Oslo og Akershus
Greve, A., Jansen, T. T. & Nordbrønd, B. (2013). Barnehagelæreren – en politisk aktør. I A. Greve, S. Mørreaunet & N. Winger (Red.). Ytringer om likeverd, demokrati ogrelasjonsbygging i barnehagen (s. 27-36). Bergen: Fagbokforlaget
Løvlie, L. (2013). Kampen og barndommen. I A. Greve, S. Mørreaunet & N. Winger (Red.).Ytringer om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen (s. 15-26). Bergen: Fagbokforlaget
Nørregård-Nielsen, E. (2006). Pædagoger i skyggen: om børnehagepædagogers kamp for faglig anerkændelse. Odense: Syddansk universitetsforlag.
Oslo kommune. (2007). Vær åpen-plakat
Oslo redaktørforening. (2004). Vær stille! Om ytringsfrihet og lojalitetsplikt blant skoleledere i Oslo og Akershus. Oslo Redaktørforening.
Oslo redaktørforening. (2014) Nettdebatt «Hold kjeft!». Oslo Redaktørforening: reell ytringsfrihet. Avholdt v/ Høgskolen i Oslo og Akershus 30. januar 2014.
Skivenes, M. & Trygstad, S. (2005). Når arbeidstakere ytrer seg kritisk. En pilotstudie av et utvalg medarbeideres erfaringer med å varsle i utdannings- og pleie- og omsorgssektoren (Fafo-notat 2005:04)
Utdanningsforbundet. (2012). Åpenhet, lojalitet og karrieremuligheter. Undersøkelse blant barnehagestyrere.