 Vi er mange som kunne tenke oss en vennlig, dyktig og omtenksom mottakelse i offentlige kontorer. Det får folk på Sagene barnevern i Oslo. Der har de Wenche-Lise Gulbrandsen i resepsjonen. Les portrettintervju med førstesekretæren.
Svarer for barnevernet
Tekst: Mia Paulsen
Foto: Illustrasjonsfoto
Navn: Wenche-Lise Gulbrandsen
Tittel: Førstesekretær
Alder: 69
Aktuell med: Truet yrkesgruppe
Vi er mange som kunne tenke oss en vennlig, dyktig og omtenksom mottakelse i offentlige kontorer. Det får folk på Sagene barnevern i Oslo. Der har de Wenche-Lise Gulbrandsen i resepsjonen.
– Hva kan jeg hjelpe deg med? Stemmen i telefonen er beskjedent behagelig, og dialekten er standard østnorsk. Den tilhører en kvinne som med sine 69 år for lengst kunne sluttet i jobben og konsentrert seg om blomster og håndarbeid. Men som den sjeldne blomsten hun er, vil ikke barnevernsjefen gi slipp på henne. Wenche-Lise Gulbrandsen betjener nemlig sentralbordet i Sagene barnevern, øst i Oslo. Og barnevernet vet at de har stor nytte av henne.
Portrettintervju? En litt uvant ide, men hun blir gjerne med på den. Hun har en viktig jobb, er viktig for arbeidsplassen, det vet hun. Hun må bare sjekke om det lar seg gjøre de nærmeste ukene, det er ikke så lett å komme fra. Men det ordner seg. Å sørge for at ting ordner seg er Wenche-Lise Gulbrandsens spesialitet. Hun er oljen i barnevernets maskineri.
Estetiker
Vi har omsider funnet hverandre og satt oss ned ved et restaurantbord. Wenche-Lise Gulbrandsen var tidlig ute, men foretrakk å vente i bakgrunnen ute i sola til jeg fant henne i stedet for å strene selvsikkert inn i restauranten. Hun er sommerbrun og lekker, tilsynelatende ca. 55 år, kledt i en ny, hvit bomullstopp, beige bukse og med langt perlehalsbånd. En estetiker, ifølge samboeren sin.
– Synes du barnevernsarbeiderne ser sjuskete ut?
– Sjuskete? Nei. De var mer fiolette før.
De andre på kontoret har en klar forestilling om at kombinasjonen av velstelt ytre og en rolig myndighet gir henne en unik evne til å være barnevernets stemme og ansikt.
– Det er en fordel med et voksent menneske i denne stillingen. At du har opplevd noe. Og jobben kan jeg jo. Nå har jeg vært her så lenge at det går av seg sjøl, sier Wenche-Lise Gulbrandsen.
Hun føyer til:
- Sånn ville det jo vært for alle.
Setningen viser seg å dukke opp flere ganger. Hun gjør «bare det som alle ville gjort.»
– Vi har et veldig godt arbeidsmiljø. Jeg liker jobben. Å snakke med barnevernets samarbeidspartnere og klienter, som jeg etter hvert ofte kjenner stemmene til.
Ring, ring
Den upersonlige og kjønnsløse førstesekretær-tittelen kan fylles med mangt, også en god, gammeldags forståelse av yrkesstolthet og service.
Sentralbordet er prioritet nummer en. I tillegg har Wenche-Lise Gulbrandsen oppgaver knyttet til postfordeling. Og hun betaler regninger og fører lister. Er det mye trafikk på sentralbordet, må de andre oppgavene vente. Da sitter hun lange dager på jobben for å få alt unna. Belønningen er at hun kan avspasere opp til to dager hver to-ukers-periode. Nesten som å jobbe fire dagers uke, forklarer hun.
Flertallet av Oslos 15 barneverntjenester har mistet sentralbordet sitt og betjenes av Rådhuset. Hvis de mangler avløsning bruker også Sagene barnevern det kommunale sentralbordet. Da må den kommunale sentralbordbetjeningen lene seg på den lokale kalenderen og gi beskjed til oppringeren hvis saksbehandleren har skrevet inn at hun er på møte eller i ferie.
Men ofte står det ikke noe i kalenderen. Da settes telefonen over, og ingen vet om noen tar den.
Men når Gulbrandsen er på sin post, vet hun som regel hvor alle er. Hver morgen skriver hun en liste over møter og fravær som hjelper henne å huske. Hun har tilgang på kontorets datasystemer og kan svare på spørsmål om penger som er sendt eller møter som er avtalt i stedet for å sette telefonen over til saksbehandler.
Ringer det noen som har problemer med å snakke norsk, ordner Wenche-Lise Gulbrandsen opp. Hun har funnet en metode hvor hun spør så enkelt og forståelig at de finner ut av det. Så sjekker hun hva som trengs i saken og forteller det til innringeren. I stedet kunne hun ha skrevet en beskjed som ingen skjønte noe av.
Hun hører ofte hjertesukk som: «Så deilig det er å komme til et sentralbord hvor du treffer noen som har greie på ting, og hvor beskjeder kommer videre!»
– Av og til må jeg purre litt ekstra. Og det hender jeg blir ergerlig hvis folk har ringt mange ganger uten at saksbehandler ringer tilbake. Da tar jeg det ofte opp med saksbehandler og som regel viser det seg at saksbehandler har prøvd å ringe tilbake, sier Wenche-Lise Gulbrandsen.
Butikkeier
Den sikre sansen for kvalitet har hun nok opparbeidet i åra som butikkeier. Hun hadde en liten garn- og parfymeriforretning på Adamstuen i Oslo, som ligger vest for Akerselva. Ikke ekstremt vestlig, men altså definitivt vest. Butikken lå i samme gård som hun selv vokste opp, og hun tok over driften etter at mor og far døde.
– Jeg hadde egentlig ikke lyst, men han jeg var gift med, var i fyr og flamme. Jeg ansatte en kosmetolog og satte i gang, sier Wenche-Lise Gulbrandsen.
Etter fem-seks år mestret hun både regnskap og kosmetikk.
Noen år seinere var hun skilt og hadde forsørgeransvar for to gutter. Da var det praktisk å bo i samme gård som butikken. Hun kunne stikke opp i privaten og lage middag mens en ansatt tok seg av butikken.
– Jeg var tilgjengelig for ungene. Og ble det mye trafikk i butikken, kunne den ansatte ringe på meg. Men jeg skulle kanskje ha sluttet med butikken litt før. Da ville jeg hatt mer penger igjen. Det gikk ikke så bra de siste åra.
Nå er det kjedene som dominerer i kosmetikkbransjen. Det er bare er noen få enkeltstående parfymerier igjen i Oslo, forteller Gulbrandsen.
Firkantet kommune
I butikktiden lærte Wenche-Lise Gulbrandsen service og fleksibilitet. Men privat og offentlig service er ikke nødvendigvis det samme. Og en ting som tydeligvis er helt sikkert, det er at fleksibilitet ikke er en kjerneverdi i kommunen.
– Kommunen er utrolig firkantet! sukker hun og forteller historien om frimerkene.
– Vi har beskjed om å levere posten til internbudet, som leverer det i bydelsadministrasjonen, forteller hun.
Bydelsadministrasjonen holder til en kilometers vei fra barnevernet. Og frankeringen hos bydelsadministrasjonen skjer tidligst neste morgen. Men sannsynligvis seinere.
– Du kan ikke satse på å sende ut en møteinnkalling med en ukes varsel og stole på at den kommer fram i tide, utdyper Gulbrandsen.
Barnevernet har faktisk en kontantkasse, men den skal ikke brukes til frimerker. Og du kan ikke kjøpe frimerker på rekvisisjon. Derfor kan de i prinsippet ikke kjøpe frimerker. De må istedenfor sende møteinnkallinger med minst 14. dagers varsel.
– Men det er klart, det er viktig at kommunen har kontroll på pengene, legger Gulbrandsen hastig til.
Omstillingen fra egen butikk har også medført at hun måtte lære data. I butikken foregikk tingene på gamlemåten.
– Nå sitter jeg ved skjermen hele dagen. Jeg er lei den når jeg kommer hjem fra jobb.
Ikke bare moro
Hun får ferdiglaget middag av god gammeldags type når hun kommer hjem fra jobben. I likhet med mange yngre kolleger merker hun jo at jobben tar energi. Samboerens innsats gjør at hun klarer mer på jobben.
–Jeg tar litt ginseng, litt spirulina og litt cloella for å få energi. Og jeg tar noe som heter Uno’s Choice, en slags olje som inneholder omega 3 og andre ting. Det er godt for hjernen. Sønnen min er opptatt av kosttilskudd. Det har faktisk hjulpet, sier Wenche-Lise Gulbrandsen.
Hun jobber jo ikke bare fordi det er moro. Åra som selvstendig næringsdrivende har ført til at hun har lavt pensjonsgrunnlag. Ved å holde på litt lengre håper hun på en bedre pensjon.
– Det tar kanskje på litt å sitte i resepsjonen i barnevernet, det at du møter familier i krise?
– Mange har det vanskelig. Det ringer fedre og mødre til barn som har blitt akuttplassert. De vil se barna sine. Jeg har opplevd at mødre har hatt ganske så sterke følelsesutbrudd. Alle ville jo synes det var vanskelig.
Morgenmøtet
– Får du oppfølging for å takle dette følelsesmessig?
– Nei, jeg får ikke det. Men jeg kunne sikkert fått det hvis jeg hadde spurt. Jeg har bare aldri tenkt på det.
Jeg var med på et kurs for merkantilt ansatte hvor vi rollespilte saker. Det var vellykket. Folk fra andre kontorer fortalte at de er med på klientmøter og fører referater. At de blir trukket mer inn. Jeg skulle ofte ønske at vi fikk litt mer informasjon - at vi for eksempel visste når det ble planlagt en akuttplassering, for da får vi mange telefoner. I stedet må vi snappe opp informasjon her og der.
Wenche-Lise Gulbrandsen ser tankefullt ut i luften og ler litt.
– Nei, de tenker ikke på det. Og det er ikke fordi de ikke vil at vi skal vite ting. Men det hadde jo gjort jobben mer spennende da.
– Hva med lunsjen din da?
– Jeg har som regel ikke avløsning i lunsjen. Jeg blir heller sittende på sentralbordet. Jeg er jo litt dum da, vet du for jeg kan jo bare spørre om avløsning, men det er sjelden at det kommer noen og sier at nå må du ta en halv time.
Respekt
Kollegene sier at Wenche-Lise Gulbrandsen er svært respektert. At mennesker i alle aldre, kjønn og farger har lett for å forholde seg til henne.
Men hva er respekt?
– Du må være voksen, kunne si fra og bestemme litt.
Vi har gått over tida, Gulbrandsen er litt forsinket tilbake til jobben. Hun forteller at hun har mye å ta igjen siden hun nettopp har vært på ferie. Hun ble ønsket velkommen hjem med følgende replikk:
«Gudskjelov at du er tilbake. Ingenting er som når du er her.»
Så er spørsmålet hvor lenge det varer.
(fra tidsskriftet Fontene nr. 9 - 2009)
 |
Temaer 
RSS for kommentarer