Har vi tid til barna i Oslo?

Har vi tid til barna i Oslo?"I dag leser jeg i en ny rapport  fra NIBR at kommuner som satser på helsestasjoner og tidlig helsehjelp i skolen har mindre bruk for barneverninstitusjoner. Jo mer tid det brukes på familier tidlig i barnas liv jo større sjans til å hindre at barn utvikler seg på en slik måte at de ender opp i institusjon sier forskerne.

Hvorfor har vi ikke en langtidsplan som sikrer en sunn og ivaretagende og trygg utvikling av ungene våre. En plan med klare øremerkede midler som er til forebygging og vedlikehold.  Vi har det jo når vi investerer i f.eks operaen vår. Den koster masse penger, og den må vedlikeholdes for masse penger, og den må fornyes for masse penger. En slik tanke, om å forebygge, å se på dette som en investering, et sosialt investeringsfond, vil kreve omfordeling av både kommunale og statlige midler. Denne tanken ville kreve etterrettelighet og faglig planlegging.

Jeg må gå i meg selv, jeg må spørre meg om jeg virkelig aksepterer at forvaltningen av Oslo's viktigste pakke, ungene våre, ikke har en samlet og helhetlig investeringsplan. Jeg vet at mange vil si at det er bydelene som har ansvar for tilbudene, at det er mye bra, at det opprustes og fornyes. Det synes jeg det er vanskelig å tro på. Jeg er redd det blir alt for tilfeldig, det er nedskjæringer og underskudd som preger byen vår. Bydelene må spare millioner, det henlegges hundrevis av alvorlige bekymringsmeldinger, tiltak etter tiltak nedlegges og etablerte fagmiljøer blir borte. Siste rapport fra NIBR understøtter tanken om tidlig intervensjon både hjemme, på helsestasjonen og på skolen som den desidert beste løsningen når det handler om skjerme barn for ett liv «på skråplanet»," skriver Monica Lundstrøm i Kirkens Bymisjon blant annet.


Har vi tid til barna i Oslo?

Av Monica Lundstrøm

I dag leser jeg i en ny rapport  fra NIBR at kommuner som satser på helsestasjoner og tidlig helsehjelp i skolen har mindre bruk for barneverninstitusjoner. Jo mer tid det brukes på familier tidlig i barnas liv jo større sjans til å hindre at barn utvikler seg på en slik måte at de ender opp i institusjon sier forskerne.

«Ved å styrke helsestasjonen kan de redde mange barn fra å havne på skråplanet» står det. Det er jo ikke selve helsestasjonen som styrkes, det er foreldrene som styrkes til å klare å være foreldre på en måte som gjør at ungene får det bra, fordi helstestasjonen får mer ressurser og dermed mere tid.

En av målsettingene med arbeidet vårt i FORUS er å styrke foreldre og andre viktige omsorgspersoner til å klare å være trygge og forutsigbare voksne for barn. Vi har mange metoder og teorier på å søke de riktige verktøyene som passer til de ulike familiene vi blir kjent med. Sammen med familiene skreddersyr vi gode tiltak som forhåpentlig bidrar til endring. Veldig mange familier vi jobber sammen med sier de burde fått hjelp tidligere i barnas liv. Vi ser at barna kan bli symptombærere ved langvarige og vanskelige familieforhold som ingen så eller hadde tid til.

Tid som ett sosialt investeringsfond! En herlig afrikansk mamma sa til meg, en dag jeg bare stresset rundt og løp etter tiden, Monica; « tid er noe som kommer, noe du ikke mister, det er noe du får. Det finnes masse tid, ett hav av tid ligger foran deg.» Begrepet tid ble annerledes for meg etter den uttalelsen, språkets betydning av hva vi egentlig mener med tid ble tydeligere. Snakker vi om tidsperspektiver på tre år? fem år? ti år? Livet?

I en liten kommune utenfor Stockholm gjorde man et forsøk på en sosial investering. De tok ett årskull med unger som begynte på skolen og hadde diagnosen ADHD og satte inn riktige tiltak i skolen og hjemme i familiene. De fulgte opp dette kullet og sammenlignet med kull som ikke fikk denne hjelpen. Etter 10 år hadde de spart kommunen for enorme beløp, og gevinsten på den sosiale siden var vel egentlig ikke målbar, for da kommer vel følelsen av å bety noe, å ha jobb og føle seg lykkelig inn som faktorer. Og det er det jo svært vanskelig å tallfeste. Egentlig er dette veldig logisk, det er som å bygge en grunnmur. Det er en langsiktig kapitalinvestering for samfunnet. En skikkelig god kapitalplassering som vil ha ringvirkninger langt inn i framtiden.

Hva er det som stopper? Hvem stopper dette? Den logiske tanken om at forebyggende tiltak vil ha så store preventive virkninger at vi alle vil tjene på det. Jeg undrer meg over om det er det politiske systemet vårt som er ett hinder for langsiktighet. Er det valgordningen, at vi skal velge hvert fjerde år? Bidrar det til kortsiktighet? Ved kommunevalget høsten 2011 opplevde jeg at Oslo's politikere nesten klatret opp i lyktestolper for å samle stemmer til innspurten, det var ståhei om Lambda og om kollektivtransport og  byplanlegging. Tanker eller ideer om sosiale investeringer hørte jeg lite om. Det var litt om skoleveier, epler til lunsj og noen stillinger til kommunen, men aldri en skikklelig plan over byens viktigste framtid, ungene våre! Hvorfor har vi ikke en langtidsplan som sikrer en sunn og ivaretagende og trygg utvikling av ungene våre. En plan med klare øremerkede midler som er til forebygging og vedlikehold.  Vi har det jo når vi investerer i f.eks operaen vår. Den koster masse penger, og den må vedlikeholdes for masse penger, og den må fornyes for masse penger.

En slik tanke, om å forebygge, å se på dette som en investering, et sosialt investeringsfond, vil kreve omfordeling av både kommunale og statlige midler. Denne tanken ville kreve etterrettelighet og faglig planlegging.

Jeg må gå i meg selv, jeg må spørre meg om jeg virkelig aksepterer at forvaltningen av Oslo's viktigste pakke, ungene våre, ikke har en samlet og helhetlig investeringsplan. Jeg vet at mange vil si at det er bydelene som har ansvar for tilbudene, at det er mye bra, at det opprustes og fornyes. Det synes jeg det er vanskelig å tro på. Jeg er redd det blir alt for tilfeldig, det er nedskjæringer og underskudd som preger byen vår. Bydelene må spare millioner, det henlegges hundrevis av alvorlige bekymringsmeldinger, tiltak etter tiltak nedlegges og etablerte fagmiljøer blir borte. Siste rapport fra NIBR understøtter tanken om tidlig intervensjon både hjemme, på helsestasjonen og på skolen som den desidert beste løsningen når det handler om skjerme barn for ett liv «på skråplanet».

Følg Kirkens Bymisjons blogg Bystemmer

Følg Ivar Johansen på Twitter, LinkedIn eller Origo
tilsendt temavise nyhetsbrev


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)