Barn og Unge

Samhandling i grensesnittet mellom barnevern og voksenvern

Samhandling i grensesnittet mellom barnevern og voksenvern

Uteseksjonens Pål Grav med et viktig faglig innspill:

"Tiltak fra flere for å nå samme mål kan vel sies å være selve essensen i samhandlingsprosessen. For å kunne gi riktig og nødvendig hjelp til en utsatt gruppe unge voksne med store rus- og psykiske problemer trengs det kvalitativ god samhandling. Overgangen fra barnevern til voksenvern viser seg å være en kritisk overgang der samhandlingen kan være mangelfull. Samhandling kan være vanskelig å få til fordi det ikke gis samtykke til det, og andre ganger har ikke hjelpesystemene i dette grensesnittet vært gode nok. Der slik samhandling praktiseres ser vi at det gir resultat og økt ivaretakelse av de unge.

Bydel Grünerløkka i Oslo forteller om lignende overordnet prioritering. Under Uteseksjonens Fagdag nå i høst framhevet de sentrale punkter i sitt arbeid: Både sosial- og barneverntjenesten skal gjennomsyres av en helhetlig tenking om familie, bolig, skole osv. Ved «å snakke seg sammen» har de funnet en felles forståelse for hva som er godt oppfølgingsarbeid og greid å definere felles samarbeidsarenaer for seg og ungdommen. De har «barbert ned» linjeavstand seg i mellom og drifter felles fagmøter og veiledning. Og ut fra dette arbeidet høstes god kontakt både i den daglige oppfølgingen av ungdommen og av familien," skriver spesialkonsulent Pål Grav i Uteseksjonen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

 

Samhandling i grensesnittet mellom barnevern og voksenvern

Av Pål Grav, spesialkonsulent i Uteseksjonen, Velferdsetaten i Oslo kommune

Tiltak fra flere for å nå samme mål kan vel sies å være selve essensen i samhandlingsprosessen. For å kunne gi riktig og nødvendig hjelp til en utsatt gruppe unge voksne med store rus- og psykiske problemer trengs det kvalitativ god samhandling. Overgangen fra barnevern til voksenvern viser seg å være en kritisk overgang der samhandlingen kan være mangelfull. Samhandling kan være vanskelig å få til fordi det ikke gis samtykke til det, og andre ganger har ikke hjelpesystemene i dette grensesnittet vært gode nok. Der slik samhandling praktiseres ser vi at det gir resultat og økt ivaretakelse av de unge.

Uteseksjonen i Oslo har mange av sine arbeidshverdager i de åpne rusmiljøene i sentrum av byen. I disse miljøene foregår det utstrakt kjøp, salg og bruk av alle typer rusmidler. Vi er daglig i kontakt med flere av de unge voksne som oppholder seg i dette miljøet. Positivt nok erfarer vi at det er få unge under 20 år som knytter seg til disse miljøene. De yngste voksne, mellom 18 og 20 år, som søker rusen operer helt klart på andre arenaer. Når det gjelder de unge voksne som vi treffer i de åpne rusmiljøene er det langt flere enn Uteseksjonen som er bekymret for deres livssituasjon. Familie, venner, Nav, ruskonsulenten, legevakt, politi, ansatte i kommunale og ideelle lavterskeltiltak og spesialisthelsetjeneste deler alle denne bekymringen. Og før alle oss som operer i dette voksenvernet, - hvem handterte denne bekymringen rundt ungdommen da?

Barnevernet.

Uteseksjonen gjennomførte i 2013 en kartlegging av situasjonen for unge voksne mellom 18 og 25 år i åpne rusmiljø i sentrum av Oslo. Vi innhentet informasjon både fra fagfolk og fra 37 av de unge selv. Funnene viser klare fellestrekk ved denne målgruppen: de har vært marginalisert fra en tidlig alder, mange har vokst opp under vanskelige familieforhold, de har avbrutt skolegang, liten tilknytning til arbeidsmarkedet og har hatt en svært tidlig rusdebut (mange før fylte 13 år). I denne sammenheng er det interessant å registrere at 80 % av de unge voksne oppgir at de har hatt kontakt med barnevernet i oppveksten, men bare ca. 10 % svarer at de mottok slik oppfølging etter fylte 18 år. En gjengs oppfatning er at mange unge avslutter hjelpetilbudet fordi de er lei av offentlige hjelpere og vil klare seg selv. Det har de lov til. Samtidig har de lov til å angre seg og reetablere kontakten med barnevernet igjen om de ønsker det hvis de hadde tiltak i gang ved fylte 18 år.

Virkemidler for god samhandling.

Hvis samhandling mellom hjelpetjenestene, der det juridisk er mulig, skal ha som mål å forebygge utvikling av rusavhengighet og psykisk uhelse hos unge må det ligge både kvalitet og bærekraft i bunn. Det betyr at tjenestene hver for seg må sikre best mulig kvalitet i egen virksomhet samtidig som det organisatorisk må legges til rette for faglig samhandling. I kartleggingsrapporten viser vi eksempelvis til bydel Sagene som har gjort organisatoriske grep slik at barnevern og Nav møtes og diskuterer sak. De opplever at de har et felles ansvar for å løse oppgaver og de jobber parallelt på sak.

Standarder og bærekraft

Bydel Grünerløkka i Oslo forteller om lignende overordnet prioritering. Under Uteseksjonens Fagdag nå i høst framhevet de sentrale punkter i sitt arbeid: Både sosial- og barneverntjenesten skal gjennomsyres av en helhetlig tenking om familie, bolig, skole osv. Ved «å snakke seg sammen» har de funnet en felles forståelse for hva som er godt oppfølgingsarbeid og greid å definere felles samarbeidsarenaer for seg og ungdommen. De har «barbert ned» linjeavstand seg i mellom og drifter felles fagmøter og veiledning. Og ut fra dette arbeidet høstes god kontakt både i den daglige oppfølgingen av ungdommen og av familien. En viktig forutsetning for at slike organisatoriske tiltak skal ha effekt er at medarbeidere får prioritert tid. Bare da blir det bærekraft. Og på denne måten blir barnevernet i stand til å informere Nav fortløpende om hvor mange unge de har ansvar for og som vil bli overført. Og så settes det standarder som gir forutsigbarhet: minimum 6 måneder før ungdommen fyller 18 år avtales det fellesmøter, og lengden på samarbeidet skal styres ut fra den enkeltes behov og der ungdommen selv medvirker.

Kulturbygging for samhandling

Eksemplene over viser at her er man godt i gang med å bygge en kultur for samhandling – og der samhandling er selve strategien for god hjelp. Her gjøres felles behovsanalyser, det lages felles planer for å løse felles utfordringer, det bygges felles kompetanse, og en lærer felles av feil, problem og uenighet. «Go’ fot» – filosofien til Nils Arne Eggen, om å spille hverandre gode, ser ut til å ha gode vilkår.

Men vi kan ta kulturbyggingen et steg videre fra de kommunale førstelinjetjenester til også å omfatte andre deler av hjelpeapparatet som er innrettet mot unge voksne; spesialisthelsetjenesten, lavterskeltiltak drevet av ideelle organisasjoner m fl. Da må vi lage flere arenaer for erfaringsutveksling, problem- og behovsanalyser og identifisere ”hull” som skal tettes. Når barnevernstjenesten, deres behandlingstiltak og ikke minst deres brukere, ”erfaringskonsulentene” deler sine erfaringer med voksenvernet, og vise versa, blir vi alle mer kunnskapsrike, bevisste og samhandlingsorienterte. Og hvilken effekt kan vi forvente? Det er lov å håpe på færre unge som utvikler alvorlige rus- og psykiske problem og et bedre grunnlag for etablering av mer treffsikre hjelpetiltak for de som allerede har fått problemene.

(publisert i Fontene februar 2015)