En umiddelbar ting man kan gjøre er å sikre en radikal økning i overføring til barnevernet.

Det er vanskelig å ikke se at slike saker som den som verserer i media nå er både overdrevne og direkte feilaktige, og det er nok uansett et større problem at det finnes barn som ikke får hjelp enn at det begås urett av barnevernet. Men det er mye ressurser i barnevernet som kan fristilles til annet bruk hvis de blir flinkere til å stole på foreldre, spesielt fremmedkulturel le. Det er klart at fysisk avstraffelse innen oppdragelse er mer vanlig i noen kulturer enn andre, men jeg har observert mye etnosentrisk motivert saksbehandling også.

Det har ført til en generell skepsis og misnøye med barnevernet i innvandrermiljø er, slik at den typen saker vi ser nå kjøpes blindt av mange. Jeg har møtt innvandrerbarn som har kjempet en tung sak for å få leve med sin familie igjen, gutter i tidlige tenår som anbefaler andre barn å rømme hvis barnevernet ytrer ønske om å overta omsorgen. Jeg har også opplevd at ansatte ved sosialkontor har beklaget at de har brakt barnevernet inn i klienters liv uten god nok grunn. Vi må ta fatt på en liten revisjon av barnevernet, men ingen rasering slik antibarnevern-l obbyen ser ut til å mene. For uansett hvor gode vi måtte mene at våre løsninger er her opp i nord, så vet vi at det er store mangler i hvordan endel av våre offentlige tilbud fungerer, som i NAV.

Hvis bare systemet kan ta det inn over seg så tror jeg vi er på god vei. Men systemet må ta det inn over seg og handle for å gjenopprette et tildels feilaktig bilde av barnevernet som har oppstått. For det er ikke slik at de i mine øyne falske barnevernkritis ke sakene som den som det ble demonstrert for i helgen beviser at ingenting er galt, for det er her et tilfelle av ingen røyk ingen ild. Mange deltar ukritisk på disse demoene fordi de har opplevd en annen sak som ikke har vært rettferdig og positiv for de involverte, og la oss i alle fall ta problemet på alvor slik at ikke store deler av opinionen mister all tillit til barnevernet. Institusjonen tåler ikke så mye mer dårlig presse, og det går ut over de ansattes trivsel og hverdag å utsettes for kritikk som de fleste av de ansatte ikke har hatt noen befatning med.

Jeg jobbet nesten 10 år som ansatt i byomfattende barnevern og har senere på fritid hjulpet til i enkelte saker.

De sakene jeg har sett på, gir grunnlag for krass kritikk av barnevernet. Dessverre.

For lite konfliktdempend e kulturell brobygging er et av de kritiske punktene. Den omfattende bruken av planlagte akuttvedtak er en annen. Den såkalte Romania-saken som har utløst massive demonstrasjoner , og gjort at enkelte har flyktet fra Norge og tilbake til Romania, etter at 5 barn ble tatt, uten forsøk på hjelpetiltak, etter planlagt akuttvedtak, gir dessverre reell grunn til frykt. Politiets uttalelser, som er overensstemmend e med hva barna og foreldrene har fortalt, klargjør at et av barna ikke var blitt utsatt for noe oppdragervold. Oppdragervolden var ikke konstatert å ha medført noen synlig fysisk skade, og synes å ha ligget i det nedre sjikt. Oppdragervolden var uheldig og skulle ikke funnet sted, men det å ikke ville forsøke å hjelpe, planlegge akuttvedtak for å ta alle barna, er skremmende. Dette eksemplet er ikke fra Oslo. Men jeg har sett eksempel fra Oslo også der barnevernet har opptrådt klart klanderverdig, og hvor manglende rettssikkerhet i Fylkesnemnda er blitt dokumentert.

Det kommunale barnevernets maktutøvelse, og som ofte skjer ved skjeve referater og framstillinger, kjøp av psykologer som i stor grad skriver slik de tror barnevernet vil ha det, er etter min oppfatning klart uheldig for tilliten og for de frivillige hjelpetiltakene . I tillegg er det ofte i strid med menneskerettigh etene og barnets helhetlige interesse. Mye taler for at barnevernlovgiv ningen bør skriver på nytt for å bringe det i overensstemmels e med menneskerettigh etene. Da bør det kommunale barnevernet kun bli et lavterskeltilbu d, uten tvangsfullmakter.

Det øvrige bør i kortform bli:

- Statens påtalemyndighet i barnesaker - tilsvarende statsadvokatemb etet i straffesaker.

- Statens havarikommisjon i barnesaker, tilsvarende statens havarikommisjon for transport.

- Statens barneomsorg, tilsvarende kriminalomsorge n med klar målsetting om tilbakeføring.

- Statens barnetilsyn, tilsvarende statens helsetilsyn (pluss å være barnets prosessfullmektig).

- Statens kunnskapssenter for barnets behov og rettigheter, tilsvarende nasjonalt kunnskapssenter for utdanning og nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester.

I tillegg må åpenhetsprinsip pet inn, menneskerettigh etsprinsippet, bevisbyrdeprins ippet, ekspressfartpri nsippet og maktulikhetsprinsippet.

Hele barneretten, og ikke bare barnevernet, bør inn i en slik endring og som omfatter også barnefordeling og straffesaker mot foreldre/foresatte.

Her er bare nevnt stikkord fra et omfattende arbeid som pågår. Det pågår ikke i offentlig regi. Men privat, så langt uten noen som helst offentlig bidrag, heller ikke økonomisk. For det offentlige har så langt ikke vist særlig interesse for å bringe barnevern i Norge i tråd med menneskerettigh etene, selv om disse er overordnet norsk lovgivning allerede.

Jeg bidrar for øvrig noe på min fritid til det nevnte arbeidet.

Det er forstemmende å se at barnevernet i veldig mange kommuner oppleves av foreldre som noe av det de er mest redd for i denne verden. Dette har skjedd av en grunn og MÅ tas tak i slik at foreldre som trenger det ikke vegrer seg for å ta kontakt. VIdere synes tallet på omsorgsovertage lser å stadig stige, samt at forebyggingstil taksmidler blir kuttet sterkt. Noen steder synes forebyggingstil tak ikke å være tilstedeværende i det hele tatt! Når man ser hva omsorgsovertage lser koster både samfunnsøkonomi sk og i personlig lidelse er dette det største paradokset i dagens barnevernspraks is.

Den siste delen av innlegget til Inga Marthe Torkildsen er jeg helt enig. Men resten virker som uforståelig babbel. Når en sakkyndig kan sitte å si att foreldre bare har evne til å se sine egne behov,uten engang å ha møtt foreldrene, og Barnevernet tar konklusjoner på bakgrunn av dette, mister en tiltro til barnevernet.En ansatt I Bup,fortalte att I de tilfeller hvor barn blir tatt med makt av uniformert politi, så mistenker en grov vold ol ,og en mistenker att det skal skje der og da .Men tenkte en det I Totensaken.Unif ormert Politi tar barna fra en mor på fødestua. Men godt dere havnet på mødrehjem og får veiledning.

IMT frykter at kritikken mot BV fra folk med dårlige erfaringer skal gjøre det vanskelig for barn å få hjelp? ække imponert, dette er bare mer strøsand på et alvorlig samfunnsproblem . Vi trenger et BV som funker og kan ta affære når det er nødvendig, det er ikke BV's hjemmel til å gjøre inngrep som er problemet her, men hvordan BV i mange tilfeller misbruker denne muligheten, til skade for både barna og deres foreldre. akkurat som det finnes uskikkete foreldre finnes det åpenbart mange uskikkete fullmektiger i BV

Noen ganger kan det også være viktig med fokus på hva barnevernet gjør og som faktisk virker. Uansett så vil foreldre være glad i sine barn og fortvilet om de mistet omsorg. Derimot er det ikke sikkert at det å være glad i er tilstrekkelig for god nok omsorg.